De rike som stikker

Hans Jacob Thomsen skriver i Minerva mandag 27. februar om at de skatteflyktende rikinger fortjener kritikk også fra høyresiden, med oppfølger i NRKs Politisk kvarter onsdag 1. mars.

Thomsen innleder med å trekke parallellen mellom de rikes klaging i riksmediene og folk som har betydelig større grunn til å si at de sliter, noe Kristin Clemet støtter at fremstår provoserende. Ikke bare er det provoserende, men venstresiden bruker det for alt det er verdt for å støtte opp om ytterligere økninger i skattene. Både Clemet og Thomsen er inne på noe der. Prinsipielt kunne man brukt den samme innvendingen mot norske vanlige folks klaging over sine forhold sammenlignet med forholdene i slummene i byer som Manila, Rio og Nairobi, men samfunnsdebatten er ikke alltid like logisk.

Vi får høre fra venstresiden at det er den skattefinansierte velferdsstaten som har gjort de rike rike, og Thomsen gjentar dette. Hvor hadde ikke forsørgerstaten vært uten skatten fra næringslivet, kunne man kanskje lure på? Ser vi en parallell her til amerikanernes «du skapte ikke dette» («you didn't build that»)? Det er muligens også på sin plass å minne om at skatt inndrar ressurser fra samfunnet, slik at vi ser det som skattepengene brukes til, men ikke alternativene som aldri blir noe av fordi staten har tatt ressursene?

De virkelig rike betaler mere skatt i løpet av ett år enn de aller fleste tjener i løpet av et liv. Nå er det også snakk om for næringslivets del at det i større grad bruker infrastruktur og får subsidier, men fremstillingen at det nærmest er statens penger de stikker av med bør høyresiden holde seg fra, med mindre det er snakk om en såkalt høyreside.

Når vi får høre denne kritikken mot de rike, at de nærmest ikke har rett til å flytte, bør vi huske at langt verre regimer enn det norske har hevdet eiendomsrett til sine innbyggere fordi staten hadde betalt deres utdannelser. Jeg håper vi aldri kommer dit.

Alle kan flytte, men det er de rike vi hører om i mediene, og det er de rike som har lettest for å flytte, da flyttekostnadene er små i forhold til hva de sparer i skatt. Man tror på illusjonen om at andre kan betale. Derfor blir mange sure når de hører at de rike stikker av. De tror den som betaler regningen, forsvinner. Men for statsregnskapet er ikke de rike problemet. Det er utgiftene som er problemet. Hvis man gikk til det ekstreme skritt å beslaglegge alt de aller rikeste eier, ville det alene kunne drifte staten med alle utgiftene i en viss tid, men det ville ikke vare i mange månedene. Dette ekstreme skrittet ville man kunne iverksette én gang. Det er de store utgiftene som er problemet.

Skattene øker. Det gjør de ikke først og fremst fordi man må dekke inn tapet som følger av at rikinger flytter til utlandet. De gjør det først og fremst fordi de må ramme bredt for å kunne dekke utgiftene til alle ønskelistene. Dernest gjør de det fordi politikerne skal vise at «demokratiet ikke lar seg utpresse».

Thomsen sier at man kan være kritisk både til skatteøkninger og til de rikes skatteflukt. Men hvis man ikke får gjennomslag for et lavere skattetrykk, skal folk, rike som andre, akseptere det uansett? Finnes det ingen rett til å stemme med føttene? Skal det hellige demokratiet alltid få viljen sin? Skal vi som har fått hele eller deler av vår utdannelse betalt gjennom den norske statskassen, til evig tid være forpliktet til villig å sitte i ro og kjenne skatteskruen stramme?

Er Thomsen mot skattekonkurranse som et middel til å begrense staten og dens makt?

Les også:

Pluss

Konservative må finne tilbake til Willochs kritikk av de rike

Skatteflyktningene bryter med den konservative tankegangen om de rikes samfunnsansvar. Det fortjener de kritikk for – også fra Høyre.

Hans Jacob Huun Thomsen