Tyskland i våre hjerter

Regjeringen sliter på meningsmålingene. Gjør den i det hele tatt noe som får tilslutning av vanlige folk? Jeg ser i hvert fall ett tilfelle av allmenn applaus, nemlig da Støre i november dro til Berlin for å love Tyskland støtte til å komme seg igjennom vinteren. Filmer og bøker om okkupasjonstiden vil ingen ende ta, men forholdet til dagens Tyskland tar ikke skade.

Landet gjorde seg avhengig av russisk energi og avviklet sin kjernekraft, og nå må man grave opp mer kull. Innvendinger mot norsk gassproduksjon er brått blitt mindre høylytte. Når det gjelder å hjelpe Tyskland i en knipe, må det grønne skiftet komme i annen rekke.

Basis for det hjertelige forholdet ligger i kulturhistorien. I etterkrigstiden har én enkelt politiker betydd særlig mye: Willy Brandt. Ingen har bidratt mer til norsk tillit til den tidligere så krigerske stormakten, en tillit som nesten daglig merkes i medienes omtale av landet.

Deutschland – Midtens rike in Europa

Omtalen av Tyskland er langt mer velvillig enn omtalen av våre gamle allierte Storbritannia og USA. Vil skadevirkningene av Brexit og klovnen Boris være uopprettelige? Det antydes at Brexit skyldes drømmen om gammel stormaktstatus. Det er vanskelig å forestille seg at Tyskland utsettes for en lignende antydning. Norske medier rapporterer om uforsonligheter i USA, det berettes i det vide og brede om et fatalt splittet land. Hva kan samle USA?

Tyske politikere har erkjent at samlingen i 1990 ikke er fullført. Hvordan overvinne store lønnsforskjeller, nostalgi for DDR og oppslutning om Alternative für Deutschland (AfD) i de østlige delstatene? Hva kan samle Tyskland? Her i landet virker vel spørsmålet underlig, men det diskuteres med stort alvor i tyske talkshows.

Olaf Scholz (SPD) leder den mest motsetningsfylte koalisjon siden 1945. FDP er tradisjonelt et parti for næringslivets interesser. En stabil, forutsigbar energiforsyning må da prioriteres høyt. Dette partiet regjerer nå sammen med De Grønne, som i en årrekke har kjempet for å nedlegge tysk kjernekraft, koste hva det koste vil. Scholz har stadfestet sin sjefsposisjon ved å avgjøre at de tre siste kjernekraftverkene kan produsere ennå litt lenger, helt frem til 15. april i år!

Norske medier presenterer uro i det tyske samfunnet som overflatiske fenomener. De omfattende protestene mot regjeringens sanksjoner mot Russland blir ikke fortiet, men den dominerende fortellingen handler om landets grunnleggende stabilitet. (USA derimot ...) Jeg tror den store tiltroen til dagens Tyskland bunner i erindring om hva landet har betydd for oss.

Vi har lært at forsamlingen på Eidsvoll var inspirert av engelsk opplysning og franske idealer, men bare ett egennavn er nevnt i Grunnloven, nemlig Luther. (§4)

I løpet av 1800-tallet fikk Tyskland ry som filosofiens og musikkens land. Rundt 1900 viste mange i Norden sympati med selvforståelsen som tyske intellektuelle dyrket på den tiden: Tyskland står for kulturens besinnelse, til forskjell fra den politiske kranglingen i England og Frankrike. Besinnelsen var ikke mer innadvendt enn at Ibsen, Hamsun, Munch fikk sine internasjonale gjennombrudd i keiserriket. Hamsun viste hvor fatal tyskvennligheten kunne bli.

Gitt nazi-regimets uhyrlige forbrytelser er det påfallende hvor raskt (Vest)Tyskland ble anerkjent som et likeverdig demokratisk land. Det har å gjøre med viljen til å skape en sterk barriere mot sovjetisk ekspansjon, og de alliertes ønske om å unngå tysk revansjisme. For enhver pris ingen gjentakelse av politikken i 1919.

Aksepten skyldes vel også at medskyld i Holocaust lenge ble fortrengt i okkuperte land, som jødenes skjebne i Norge. På 60-tallet begynte tyskernes eget oppgjør med nazi-tiden, som etter hvert ble grundig. Nettopp det har gjort det lettere å vektlegge at nazisme ikke er essensen av tyskhet. Det er mer enn filosofi og musikk, det er også Hölderlin og Heine, Schinkels klassisisme, revolusjonær ekspresjonisme, modernistisk Bauhaus.

Tyskere har gitt vesentlige bidrag til moderne naturvitenskap og teknologi. I 1885 patenterte Karl Benz den første automobil. Året etter var Gottlieb Daimler ute med en forbedret variant. På hver bensinstasjon blir man minnet om Rudolf Diesel, men Daimler-Benz er bilindustriens klassiske merkevare. Først i fjor skiftet firmaet navn til Mercedes-Benz. Det uttrykker en sentimentalitet som har lagt romantikken langt bak seg, for nå er det mulig å realisere lengselen etter å være et annet sted. I 1901 skapte en racer-entusiast blest om merkevaren, han fikk automobilen opp i 60 km. De fartsglade i overklassen fikk sans for Daimler-Benz. Entusiastens datter het Mercedes.

Arven etter Willy Brandt

Som hittil eneste tysker etter Ossietzky (1936) ble Willy Brandt tildelt Nobels fredspris i 1971. Hans knefall ved krigsmonumentet i Warszawa er blant epokens mest minneverdige bilder. Det var han, anti-nazisten, som langt klarere enn noen forbundskansler før ham uttrykte tysk skyld og vilje til forsoning. Prisen ble gitt for Brandts «Ostpolitik», som var uhyre omstridt i hjemlandet. Ideen om å anerkjenne DDR og (dagens) grense mot Polen var uakseptabel for mange tyskere, men politikken viste seg gunstigere enn noen kunne ane. Den er en av de dypereliggende årsaker til Murens fall og gjenforeningen. Brandts nære personlige forhold til Norge ga ham naturligvis en spesiell status her i landet.

Tyske regjeringer har gjennom årtier markert at militarisme aldri mer skal prege landet. Brandts parti, SPD, har store problemer med å omstille seg, selv etter nesten et år med russiske krigsforbrytelser. Med «Zeitenwende» mente Olaf Scholz en dramatisk økning av forsvarsbudsjettet. Han lovte ikke tunge våpen til Ukraina. I løpet av fjoråret ble det skrevet flere åpne brev til kansleren, undertegnet av forfattere, filosofer og andre intellektuelle, der det lidenskapelig advares mot enhver våpenleveranse. Man henviser til Tysklands særlige ansvar for fred i Europa. (Man kan ikke la regimet i Kyiv overta det ansvaret!) Men nå står SPD alene. En slags støtte fra AfD er bare pinlig. Ikke bare CDU, men også FDP og De Grønne angriper kansleren med en intensitet som virker uforenlig med en koalisjonsregjering

Tyskland har allerede blitt massivt kritisert for at Nord Stream 2 ble avtalt i 2015, året etter at det russiske regimet folkerettsstridig annekterte Krym. Men det finnes presedens for en slik politikk. Willy Brandts «Ostpolitik» ble lansert i 1969, året etter at det sovjetiske regimet invaderte Tsjekkoslovakia.

Avhengighet av russisk energi kan ses som et resultat av fortsatt «Ostpolitik». Som tidligere håpet man på «Wandel durch Handel» – som for det første er en radikalisering av Kants tanke om at omfattende handel sikrer freden. Siden alle er avhengig av alle andre, vil alle innse at det ville være selvdestruktivt å gå til krig. (Tanken virket overbevisende også i 1913.) «Wandel durch Handel» skulle for det andre støtte en utvikling av liberalt demokrati i Russland etter 1991. Autoritære stater skulle lære å bli mindre autoritære. Slik gikk det som kjent ikke.

Billig russisk gass har vært gunstig for tysk industri. Putin-regimet har sannsynligvis antatt at Tyskland under alle omstendigheter ville forbli avhengig av russisk gass, og at denne avhengigheten ville splitte Vesten. Det var enda en feilberegning, og vil forhåpentlig aldri bli noe annet enn feilberegning. Gitt diktaturets psykologi er det tenkelig at Putin ikke er orientert om hvordan det faktisk forholder seg med denne avhengigheten i dag.

Minnet om den første, vellykkede «Ostpolitik» har gjort det spesielt tungt for tyske politikere å oppgi troen på Russland. Olaf Scholz var antakelig den første som brukte uttrykket «Putins krig». I det ligger et håp om at russere flest ikke støtter krigen og at motstanden vil øke. Det er fare for ønsketenkning. Gjennom årtier er russerne blitt minnet om krigens triumf tross enorme lidelser. Uten lidelse ingen triumf over Nazi-Tyskland. Propagandaen om et nazi-regime i Ukraina hviler på en nasjonal krigskult – russerne forventes å forstå hvor nødvendig det er å eliminere et nazi-regime i nabolaget. En ny triumf i utsikt.

Tyskerne på sin side sliter med å oppgi sin antimilitarisme, som har vært basis for tilliten til landet i hele etterkrigstiden. Det som nå kreves, er historisk radikalt nytt. Har det noen gang før skjedd at nabolandene ivrer for større militær innsats fra tysk side, at tilliten til Tyskland svekkes når tyske panzer ikke settes i bevegelse? Utlandet har vanskelig for å forstå hvor tungt det er for mange tyskere å overføre arven etter Willy Brandt til et historisk museum.

Hjelp til toleranse

Tysk mangel på energi er en viktig drivkraft for priser som gjør den norske staten enda mer overdådig velstående. Alminnelige norske husholdninger merker det ikke, for nå skal det strammes inn. Ingen kan klandre Tyskland for det. Kanskje er den norske stat, uten å være seg saken bevisst, dypt preget av gammel norsk visdom: Materiell rikdom er ikke til velsignelse for menneskene.

Hvorfor kan ikke regjeringen i det minste støtte næringslivet? Vi vet hvorfor. Næringslivet skal ikke få slappe av med gamle priser. Det skal gjennomføre det grønne skiftet.

Men alle innrømmer at norsk gass er mindre forkastelig enn tysk kull. Følgelig kan det sies at Tyskland hjelper klimabesatte nordmenn til å tolerere norsk næringsvirksomhet.