Vi er blitt en nyrik parodi på oss selv

I mine øyne har norsk kultur endret seg på veldig mange positive måter de siste tiårene. Vi er åpnere, rausere og mindre fordomsfulle enn før. Selv om Norge kanskje relativt sett var progressivt for hundre år siden, og for eksempel var tidligere ute enn de fleste med stemmerett for kvinner, er det først de siste femti årene at likestilling har fått fotfeste i kulturen.

På de fleste områder er jeg også en sterk tilhenger av enda mer kulturell endring. Jeg fatter ikke at folk synes det er så vanskelig med transpersoner, og synes det bare er praktisk å bruke “hen” eller å kunne henvise til meg selv som “cis” hvis det skulle være nødvendig.

Konservatismen handler i stor grad om å identifisere de trekkene ved kulturen som har mer permanent verdi – og forsøke å bevare dem. Manglende likestilling og firkanta rammer for kjønnsutttrykk og seksualitet passer fint på historiens skraphaug. Men det finnes trekk ved norsk kultur som fortjener å plukkes opp igjen på gjenbruksstasjonen, pusses på og tas inn i varmen igjen: Den norske nøysomheten, født av nødvendighet, som bar i seg et spesielt forhold til både forbruket vårt og til naturen.