Ukloke endringer i smittevernloven

Hver gang vi tenker at norske myndigheter håndterte koronapandemien godt, og at Erna Solberg sammen med Bent Høie, Espen Nakstad og co viste klokt lederskap, bør vi også huske på konteksten. Det var noe nytt, og det taler for at situasjonen ble håndtert meget bra. Det var klokt å stenge landet 20. mars 2020. Hytteforbudet og særlig barnas situasjon tyder likevel på at enkelte av tiltakene gikk for langt, men i sum kom Norge godt ut av det. Men i hvilken kontekst? Jo, i et land med høy tillit og svært velutviklet helsevesen. I et land hvor rentene kunne settes mot null og svært rause krisepakker deles ut. Denne konteksten kan vi ikke regne med neste gang. Neste gang kan det bli hardere prioriteringer og enda mer politisk og offentlig diskusjon om tiltak.

For angivelig å være bedre forberedt, hvis det oppstår en ny pandemi, vedtok et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre en ny § 4-3 i smittevernloven mandag 18.12:

Ǥ 4-3 a. Forskrift om isolering, smittekarantene og andre begrensninger i bevegelsesfriheten

Ved alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, jf. § 1-3 nr. 3 og 4, kan Kongen, for å forebygge eller motvirke overføring av sykdommen, gi forskrift om

a. isolering for smittede personer, jf. § 1-3 nr. 2, og

b. smittekarantene for personer som har økt risiko for å være smittet av den allmennfarlige smittsomme sykdommen etter nærkontakt med en smittet eller antatt smittet person, eller annen smittekilde. Kongen kan i forskrift fastsette andre begrensninger i bevegelsesfriheten for personer som omfattes av første ledd, og nærmere krav til undersøkelser i forbindelse med, eller til erstatning for, isolering, smittekarantene eller begrensninger i bevegelsesfriheten.»

Disse endringene har fått hard kritikk på lederplass i VG, av jurister og intellektuelle og kommentatorer.  Hovedinnvendingen er at den parlamentariske kontrollen svekkes. Politikere som stemte for, bedyrer at Stortinget fortsatt bestemmer: «Stortinget vil fremdeles ha høyeste myndighet og vil kunne stemme ned regjeringen dersom det er nødvendig», sa Sps helsepolitiske talsperson Lisa Marie Ness Klungland til NRK før voteringen.

Poenget med endringen synes å være at nødvendige tiltak skal kunne iverksettes mer effektivt, men om nødvendige tiltak kan bli iverksatt tidligere med disse endringene, er noe uklart. Poenget til kritikerne handler primært ikke om motstand mot inngripende tiltak, men om at muligheten for de folkevalgte til å kunne kontrollere må være tilstrekkelig vektlagt. Noe lignende var poenget til SV for noen år siden. Da fikk SV, som ville styrke den parlamentariske kontrollen med koronatiltak, støtte fra Kristin Clemet.

Liberal eller konservativ kritikk av innstramningene handler om at de svekker maktbalansen. En konservativ kan være enig med Guri Melby fra Venstre, som sier at vedtaket gir «helsebyråkrater en generell fullmakt til å gjøre noen av de sterkest mulig tenkelige inngrepene i folks liv: Langvarig karantene og isolasjon».

Vedtaket er ikke bare problematisk fra et liberalt ståsted. En konservativ vil si det samme og legge til at det er naivt å tro at ikke helsebyråkrater også kan gjøre feil. Hva som er faglig sett klokt å innføre av tiltak, kan være vanskelig å vite. Sannsynligvis får vi bedre tiltak med mer – ikke mindre demokratisk kontroll. Mangelen på demokratisk kontroll og åpen samfunnsdebatt kan svekke både fagligheten og tilliten. Oppslutningen om smitteverntiltak, nedstengninger og påfølgende tap av frihet og velferd er særlig avhengig av høy tillit. Lav tillit til tiltak vil fort bli noe som ikke bare blir forbeholdt alternative miljøer, hvis ikke inngripende tiltak er tilstrekkelig forankret.

Da koronapandemien pågikk sist var oppslutningen om tiltak høy, men vi så også saklig og velbegrunnet kritikk av tiltakene. Det var ikke bare troll i kommentatorfelt som kritiserte tiltakene, men seriøse akademikere og intellektuelle, som for eksempel Terje Tvedt. Særlig sistnevnte fikk hard medfart av mer etablerte stemmer med relativt høy tiltro til myndighetene. Men skal de etablerte og mer myndighetstro beholde kommandohøyden, bør de opptre nøkternt. På den ene siden må kritikere som Terje Tvedt og andre tåle kraftig kritikk når de fremstiller tiltak uriktig eller overdriver. Samtidig kan en for hard eller moralistisk tone være uheldig. Det kan lett utnyttes av mer populistiske politikere.

Ved en ny pandemi kan debatten om koronasertifikat oppstå på ny. Slike sertifikater er flere kritiske til. Andre argumenterte, da debatten pågikk i Norge, godt for at vaksinesertifikat er legitimt, fordi de som ikke vil vaksinere seg, selv må bære ansvaret, mens vi andre må få ferdes friere. Det er slett ikke sikkert at kritikerne av slike koronasertifikater hadde rett. Flere liberale land hadde koronasertifikat sist, men skal noe slikt kunne innføres, eller vaksinasjonsgraden bli så høy at det ikke er nødvendig, er det uklokt å konsentrere makt. Vi får rett og slett ikke med folk ved å bruke for mye tvang. Det er gode grunner til at vaksinering ikke er obligatorisk i Norge. Men bakgrunnen er ikke bare liberal og et ønske om å verne retten til å ta alternative valg. Bakgrunnen er pragmatisk styringskunst for å styrke fellesskap og tillit.

Tillitsforskeren Harald Grimen var opptatt av at kontroll ikke bare står i en motsetning til tillit. Det hadde han mye rett i. I Norge har vi en tendens til å overdrive den rene tillitens betydning, men det at staten er sterk og kontrollerende er også viktig for tilliten. Men alt med måte, for samtidig kan utvilsomt for mye statsmakt bidra til svekket, eller mer splittet tillit.

Unødig maktbruk vil fort polarisere ordskiftet mer og svekke oppslutningen om nødvendige tiltak. Det igjen svekker styringsevnen til myndighetene. Likevel stemte styringspartiene Ap, Sp og Høyre for en strengere smittevernlov. Det var kanskje ikke en prinsipiell og udemokratisk brøler, slik de argeste kritikerne hevder. Men det kan vise seg at det var taktisk uklokt, og heller ikke nødvendig for å bevare sikkerhet og helse.