Konsensuspolitikk er ikke alltid spennende, men den virker og den varer

Dette innlegget er skrevet og publisert i forbindelse med Civita-arrangementet Trenger vi flere kompromisser og forlik i norsk politikk? hvor skribenten deltar i panel med direktør for strategi, innsikt og analyse i Finans Norge, tidligere stortingsrepresentant (Ap) Marianne Marthinsen og professor i økonomisk historie ved UiO, Einar Lie. Møtet finner sted på Brød og sirkus i Oslo tirsdag 10. oktober kl. 18.

Brede politiske forlik i viktige politiske saker har i mange år preget norsk politikk. Politisk ståsted vil nok påvirke hva som kan defineres som viktig. Det jeg sikter til er avgjørelser som krever forutsigbarhet, for eksempel systemer for pensjon og skatt.

Langsiktighet er også nødvendig i spørsmål som krever grunnlovsendringer, for eksempel forholdet mellom kirke og stat, som i tillegg har så lange tradisjoner at det er politisk klokskap å foreta endringer gradvis og gjennom brede forlik.

Konsensuspolitikk er ikke alltid like spennende, men fordelen er at den virker og den varer.

Etter min oppfatning begrenser den ikke unødig partipolitikkens spillerom. Eksempelvis kan man i stor grad være enig om skattesystem, men være uenig om skattesatser.

De nordiske lands politikk har i stor grad vært basert på brede forlik mellom de politiske partiene. Det har gitt stabilitet og forutsigbarhet, som kanskje også har bidratt til å unngå de helt store kriser og har bevart en stor tillit mellom partier og velgere.

Man skal være varsom med å trekke frem enkeltland som eksempler, men kontrasten til Hellas’ økonomiske og politiske kriser er slående.

Mye kan også stå på viljen til å inngå politiske forlik mellom politiske partier. Men erfaringen trekker tross alt i retning av at å dyrke maksimal avstand mellom partier ikke er veien til regjeringsmakt i demokratier. Jevnlige regjeringsskifter etter valg skaper også betydelig grad av realisme i partipolitikken.

La meg ta noen eksempler fra praktisk norsk politikk:

Pensjonsreform

På 2000-tallet hadde det grodd frem en erkjennelse om at den demografiske utviklingen i Norge krevde endringer i pensjonssystemet: Vi lever lengre og barnefødslene går ned.

Eller sagt på en annen måte: Det kreves pensjon i stadig flere år mens de som skal finansiere pensjonen blir stadig færre. Selv oljeinntekter og statlig pensjonsfond kan ikke redde oss fra denne utfordringen.

Dette førte til at regjeringen Stoltenberg i mars 2001 nedsatte en pensjonskommisjon under ledelse av tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, med et tungt faglig sekretariat og en god blanding av medlemmer med faglig og politisk bakgrunn.

Kommisjonen tok seg god tid, og leverte innstilling i januar 2004. Forsiktig sagt skapte innstilingen en omfattende debatt og mye mostand ble varslet. Etter god norsk tradisjon ble den omfattende innstillingen sendt på høring.

Jeg var finansminister i regjeringen Bondevik II, og var med på å jobbe frem en stortingsmelding sammen med sosialminister Dagfinn Høybråten. Meldingen «Pensjonsreform – trygghet for pensjonene» var ikke av de vanskeligste sakene mellom Høyre og KrF, så lenge alle forsøk på mer individuell finansiering av pensjonen var lagt til side i kommisjonens arbeid.

Innstillingen i Stortinget ble basert på et forlik mellom de daværende regjeringspartiene: Høyre, KrF, Venstre og Arbeiderpartiet. Det betyr at deler av daværende opposisjon sto utenfor: Frp og SV.

Etter regjeringsskiftet i 2005 ble det opp til regjeringen Stoltenberg å følge opp enigheten i Stortinget gjennom konkrete lovforslag. Stoltenberg selv var med sin økonombakgrunn sterkt engasjert i arbeidet med pensjonsreformen. Men det var sterk motstand, særlig fra fagbevegelsen. Og det gjorde det nok ikke lettere at LO på den tiden var ledet av stridbare Gerd-Liv Valla.

Mitt inntrykk fra utsiden av både departement og rød-grønn regjering er at Stoltenberg hadde større problemer med ulike deler av fagbevegelsen enn med SV, som tross alt hadde et medlem av Johnsens kommisjon.

Gjennom årene er mye av kommisjonens forslag til pensjonsreform kompromisset bort, selv om hovedtrekk er bevart. Ikke minst er politikere også utenfor Høyre og Ap i ferd med å stille seg bak prinsippene bak en pensjonsreform. Ser vi fremover vil det nok ikke gå mange år før behovet for nye reformer i pensjonssystemet melder seg. Men den langdryge og forlikspregede prosessen er tross alt i gang, og har gitt resultater – i motsetning til mange andre europeiske land. Lettest er det å se til Frankrike, der man nå på nytt har demonstrasjonsbølger mot relativt beskjedne presidentforslag.

Petroleumsskatt

Petroleumsskatt har det vært overaskende lite uenighet i Stortinget opp gjennom årene. Jeg har selv fulgt petroleumsområdet, først gjennom medlemskap på 80-tallet i energi- og industrikomiteen og senere i finanskomiteen. Her har jeg sett det uformelle samarbeidet mellom Høyre og Ap gjennom skiftende regjeringer. Det har skjedd gjennom utvalg/arbeidsgrupper. I begge partier har man lagt vekt på at systemet står seg bedre hvis det bygger på faglig baserte kompromisser og at temaet ikke er velegnet i valgkamper.

I oljealderens tidlige fase ble det lagt vekt på at nasjonal politisk enighet var viktig stilt overfor internasjonale oljeselskapers lobbykraft. Etterhvert som Statoil ble den dominerende operatør på norsk sokkel, så vi selvsagt at lobbypresset ikke ble noe mindre når det gjaldt.

I min tid som finansminister mellom 2001 og 2005 hadde statsoljeselskapet en stor og aktiv kommunikasjonsavdeling som hadde tid til å besøke alle kommuner langs kysten. Også lokaler Høyre-foreninger fikk «oljebesøk».

Den gang var det svak interesse for letevirksomhet på norsk sokkel. Selskapene reiste krav om redusert toppskatt, nettopp den skatten som gjorde inntektene høye for staten.

Kravene ble utredet av finansdepartementets eksperter og utallige høringsmøter ble avholdt. Konklusjonen ble mindre endringer for letevirksomhet, men langt fra oljeselskapenes krav. Stortinget mottok forslagene med tilfredshet.

Under mer krisepregede tilstander i 2020 la regjeringen frem skatteforslag overfor Stortinget som ikke ble møtt med tilsvarende entusiasme. Opposisjonens overbud ble vedtatt, og det ble innført midlertidige skattelettelser for oljeindustrien. Men brede forlik har allikevel vært det vanlige innenfor oljepolitikken. Fra oljeselskapene har det gjennomgående vært gode ord å høre om stabile og forutsigbare rammevilkår.

Skattepolitikk

Skattepolitikk har vært et gjennomgangstema i mange norske valgkamper. Men det gjelder sjelden skattesystemet. Uenigheten har konsentrert seg om enkelte skatter som for eksempel formueskatten. Det avspeiler uenighet om beskatning av eiere, mens skatten på bedrifters overskudd har det vært stor enighet om mellom regjeringsbærende partier i Norge.

Den nåværende regjerings skattepolitikk og den uforutsigbarhet som er skapt av denne , er unntaket i norsk politikk. Regelen har vært grundige utredninger, høringer og medfølgende offentlig debatt og deretter forslag i statsbudsjett. Derfor har de fleste større skattereformer vært basert på brede politiske forlik. Selv om det ikke har hindret uenighet om skattenivå mellom partiene, i særlig grad formuesskatten.

Sikkerhetspolitikk

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er kanskje det mest slående eksempel på brede forlik eller konsensuspolitikk. Store forsvarsbeslutninger må vare i flere år og ofte gå over flere valgperioder. De krever derfor bredest mulig enighet.

I utenrikspolitikken har regjeringen en klart definert utøvende rolle. Tradisjonen er at konsultasjonene med partiene skjer på «bakrommet» i Stortinget, offisielt kalt den utvidete forsvars -og utenrikskomite. Men også her er brede forlik det vanlige.

Spørsmålet om norsk medlemskap i EU er den store saken som skiller seg ut. For det første fordi den dreier seg om noe langt mer enn utenrikspolitikk, og dernest fordi saken er overlatt til to folkeavstemninger. Det har skapt en dyptgående uenighet som tydeligvis vedvarer.

EØS-avtalen avspeilet samme uenighet, men var i Stortinget også et bredt forlik.

Brede forlik har stort sett alltid inkludert Arbeiderpartiet og Høyre. Oftest har KrF, Venstre og Fremskrittspartiet kommet til etter hvert. Men Sp og SV har ofte stått utenfor, enten det gjelder skattepolitikk eller EØS. Begge partier er som kjent en del av regjeringsgrunnlaget til Støre-regjeringen. Bare tiden vil vise hvor stabilt det grunnlaget vil være.