Rødt: Kan korthuset rase sammen?

Rødt har klart å treffe en nerve i norsk politikk. Både i forkant og etterkant av stortingsvalget var partiet tydelige i saker som omhandlet strømpriser, velferdsstaten, Acer og industridød. De hadde en tydelig populistisk strategi rettet mot fagbevegelsen, euroskeptikere og, ikke minst, de i samfunnet som sliter mest, ofte sammenfattet av Mímir Kristjánsson som «de trygda». Dette har de klart, ikke bare fordi de har en politikk som gir gjenklang i disse gruppene i befolkningen – den politikken finner man også hos andre – men fordi partiet har hatt sterke og tydelige ledestjerner som ikke har vært redde for å utfordre det etablerte. Samtidig har de samme ledestjernene klart å holde partiet noenlunde godt unna de mest kontroversielle debattene i norsk politikk.

Det siste ble veldig tydelig i debatten rundt NATO-spørsmålet, og særlig i Ukraina-debatten. Der var det flere sentrale – men ikke nasjonale – politikere i Rødt som tok til orde for at Norge ikke skulle sende våpen til Ukraina. Mange var til og med svært Russland-vennlige i retorikken. Likevel kom Rødt overraskende godt ut av hele problemstillingen, særlig hos egne velgere og meningsfeller. Litt offentlig krangling mellom de forskjellige fløyene i partiet, og en litt uheldig opptreden på Debatten i NRK, og så ble det hele glemt av norsk offentlighet.

Det er lite sannsynlig at «det gamle Rødt» hadde klart å være like strategiske i håndteringen av den interne uenigheten. 

Det blodrøde Fremskrittspartiet

Det har i lang tid eksistert en debatt på venstresiden i norsk politikk om hvordan man skal «ta» Fremskrittspartiet. Generelt har løsningsforslagene handlet om at man må tørre å være like populistiske, bare med rødt fortegn. Det har Rødt i stor grad klart. Når Sofie Marhaug prater om Acer, er de underliggende grepene forholdsvis nærliggende det man hører fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og elementer i SV, men hennes retoriske virkemiddelapparat virker mer troverdig for de velgergruppene de alle kjemper om.

På samme måte har Mímir Kristjánsson klart å skape troverdighet rundt Rødts industri- og velferdspolitikk, og Marie Sneve Martinussen snakker med stor tyngde i finanspolitiske debatter. I tillegg har partiet inntil nylig hatt en svært populær leder i Bjørnar Moxnes. Ikke bare har han klart å gjøre Rødt mer spiselig i det offentliges øyne, men han har tidvis klart å holde noen av partiets mer ekstreme elementer borte fra offentligheten. 

Rødt har med andre ord klart å ta rollen som venstresidens fremskrittsparti. De har forenklet budskap, tatt flertallet av de mest ideologisk ekstreme debattene internt, og fanget opp en nerve i befolkningen som resten av venstresiden har bommet på. Det har de først og fremst klart gjennom å fremfostre gode talspersoner som har formidlet politikken deres på en måte som folk flest – i hvert fall de fem prosentene partiet trenger – kjenner seg igjen i. Men nå kan altså partiet gå igjennom sin egen moskvaprosess, og nesten hele stjernelaget kan ryke.

De frafalne 

At Bjørnar Moxnes ikke tar gjenvalg, har vært klart lenge. Allerede før han tok med seg et par solbriller fra en butikk på Gardermoen, var det folk i partiet som hvisket om at Moxnes hadde nådd et slags metningspunkt. Det som i 2025 hadde blitt 13 år som partileder, og åtte år som stortingsrepresentant, var uansett nok. At Marie Sneve Martinussen skulle ta over roret var det også forholdsvis bred enighet om. Hun blir oppfattet som faglig og ideologisk knallsterk, men mangler noe av det populistiske instinktet som Moxnes har. Hun trenger med andre ord sterke profiler med på laget om Rødt skal klare å bryte igjennom den politiske lydmuren og fremføre politikk på en god måte. Disse profilene har Rødt på Stortinget nå. I tillegg til Moxnes har særlig Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson vært toneangivende i viktige debatter. Men det er langt ifra sikkert at noen av dem stiller eller kommer seg gjennom de interne nominasjonsprosessene i forkant av neste stortingsvalg.

En ting som er viktig å huske på, er at Rødt er ekstremt formalistisk. Nominasjonsprosesser og valg skal gå riktig for seg. Selvsagt skal partiets vedtekter følges, men også de mindre formaliserte normene og reglene er upopulære å vike fra. For eksempel å stille fra et annet fylke enn det man selv bor i, er særs lite populært. Sofie Marhaugs kandidatur fra Hordaland vil derfor bli svært omdiskutert i partiet, fordi hun nå har meldt flytting til nabofylket Rogaland. Det finnes profiler i Rødt Hordaland som nok kunne tenkt seg en periode på Stortinget. Partinestor (og tidligere RV-leder) Torstein Dahle blir pekt på, selv om det ikke er så sannsynlig at han stiller, han ønsker nok heller å være en sterk stemme i et uoversiktlig politisk bilde i Bergen. Andre, mer sannsynlige kandidater, er Mailiss Solheim-Åkerblom og Terje Kollbotn. Begge er dyktige på sitt felt, og appellerer til vidt forskjellige velgergrupper, men ingen av dem har Marhaugs teft og evne til å engasjere bredt. 

Den andre sterke stemmen – Mímir Kristjánsson – har derimot en enkel nominasjonsprosess foran seg. Om han stiller. Og der ligger det store spørsmålet. Etter nær en mannsalder i norsk offentlighet er det stemmer i Rødt som hvisker om at Mímir Kristjánsson ikke ser på en ny stortingsperiode som et førstevalg. Andre prosjekter frister mer. At veien i så tilfelle skulle ligge åpen for Rogalands nyeste tilflytter Sofie Marhaug, er heller tvilsomt. Rødt har andre sterke profiler fra fylket, og fremst blant dem står tidligere partileder og nåværende nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

Med andre ord kan Rødt miste både Moxnes, Marhaug og Kristjánsson ved neste korsvei. 

Konsekvensene 

Det er ingen tvil om at Rødt vil stå svekket tilbake om de mister halve stjernelaget sitt. De mulige etterfølgerne har ikke samme appell, i hvert fall ikke til viktige kjernevelgere. Det er lite trolig at eksempelvis nasjonalbibliotekar Sira Myhre får samme velkomst som Kristjánsson på Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger. Han vil heller ikke være like troverdig i trygde- og velferdspolitikken. Velgergruppen hans ligger nok nærmere den «intellektuelle venstresiden», en velgergruppe som SV har hatt tilnærmet monopol på så langt. 

I Oslo ligger også alt til rette for en durabel kamp. Til tross for at partileder Sneve Martinussen kan sies å ha en sterk tilknytning til fylkeslaget, er det tvilsomt at hun får plass på stortingslisten. Hun må nok sette sin lit til at Akershus også denne gang får direktemandat til Stortinget. I stedet vil Seher Aydar ta over stafettpinnen som Oslos førstekandidat, og vi vil kunne få se kamp om den viktige andreplassen, men Siavash Mobasheri som i en brutal maktkamp skviste ut velgeryndling Eivor Evenrud, seiler opp som den heteste kandidaten. Begge står for en langt mindre forsonende linje mot resten av venstresiden, og kan – i verste fall for Rødt – gjøre partiet mindre spiselig i folks øyne. 

Det er også verdt å stille spørsmål om det er mer ekstreme kandidater som kan børste støvet av Mao-luen og ønske seg en periode på Stortinget. Allerede i forkant av valget i 2021 var det flere internt i partiet som bekymret seg for om man skulle gjøre et «for godt valg». Paradoksalt, ja, men om Rødt hadde klart å karre til seg enda et par prosentpoeng, hadde veien ligget åpen for at mange i partiets ml-fløy kom inn på Stortinget. Det hadde synliggjort partiets mindre populære standpunkter i større grad.

Arven etter populismen 

Det er langt fra bekmørkt i partiet Rødt. De har mange profiler som kan bygges opp, og mange som er bygget allerede, om enn ikke like synlige som toppen av stjernelaget. Deres nye parlamentariske nestleder, Tobias Drevland Lund, er av mange nevnt som en fremtidig stjerne, som også kan ta fram populistisk retorikk på riktig tidspunkt. Det samme kan sies om Linn-Elise Øhn Mehlen som var partiets førstekandidat fra Buskerud ved forrige stortingsvalg, men som ikke klarte å kapre en plass på Stortinget. Det er heller ikke sikkert at Mímir Kristjánsson akter å gi seg i denne omgang, selv om praten i gangene skulle tilsi det. I så fall beholder Rødt en av sine viktigste stemmer.

Det er noen lysglimt i mørket, men det er likevel stor grunn for Rødt til å være urolige. Det paradoksale er at det er partiets egen popularitet som har gjort at de står i fare for å miste den tilhengerskaren de har opparbeidet seg. Ikke fordi politikken endres, men fordi mannskapet i underskogen ønsker å fremføre politikken partiet faktisk har.