Høyresiden burde også gå inn for en tillitsreform

Jens Stoltenberg – som var mer avvisende overfor sin egen venstreside enn dagens Arbeiderpartileder – hevdet i sin tid at han ikke visste hva New Public Management var. «Men hvis dere er mot det, så er jeg kanskje det også», sa han til LO Stats «kartellkonferanse» på Gol i 2008. Etterfølgeren er dog bedre opplyst. «Vi må bytte ut ‘New Public Management’ med en tillitsreform», slo Jonas Gahr Støre fast i Dagsavisen for en drøy måned siden. Støre vil ha «en styring av offentlig sektor bygget på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte». Men selv om han vet hva New Public Management er – det involverer i alle fall det motsatte av de nevnte prinsippene –, vet han ikke hva reformen vil innebære i praksis. Derfor inviterer han arbeids- og brukerorganisasjonene til et samarbeid der de «fyller ‘tillitsreform’ med innhold».

En tillitsreform høres i utgangspunktet ut som noe som kommer fra høyresiden. I min verden er det venstresiden som ønsker flere byråkrater, mer detaljregulering, rapportering og papirarbeid, og ikke minst å sikre at alle behandles likt. I alle fall pleide det å være slik. Å gi individet tillit pleide å være et grunnleggende prinsipp innen konservativ politikk. Og det ville den gjøre selv om det skulle gå utover måloppnåelsen, for eksempel ved at alkoholforbruket ikke synker like jevnt og trutt som politikerne kunne ønske seg.

Selvsagt stemmer dette også til en viss grad fremdeles. Det ble viktig for venstresiden å lette på kontrollbehovet først når kontrollbehovet kom som en følge av reformer venstresiden ikke liker. Tidsslukende byråkrati var nødvendig den gangen det ble brukt for å holde politisk kontroll over økonomien, men har blitt unødvendig når det ble en konsekvens av høyresidens initiativ til å sette offentlige tjenester på anbud.