La ikke subsidiebølgen utvikle seg til en lammende tsunami

Vi befinner oss nå midt i en internasjonal subsidiebølge. Den siste store subsidiebølgen som herjet over landet, inntraff på 1970-tallet. Konsekvensene den gang viste seg å være svært negative for offentlige finanser, inflasjon, næringslivets internasjonale konkurransekraft, arbeidsledighet og ikke minst for entreprenørskap, innovasjon og produktivitetsutviklingen i norsk økonomi. Dette til tross for betydelige vekstimpulser fra den raskt fremvoksende olje- og gassnæringen.

Mye har skjedd siden 1970-tallet. Fra en gradvis og ganske umerkelig begynnelse på en ny internasjonal subsidiebølge etter finanskrisen og til dagens oppsiktsvekkende vekst i antallet og omfanget av statlige støttetiltak overfor næringslivet er det snakk om et internasjonalt trendskifte.

Det nye subsidiekappløpet

I den senere tid har utviklingen fått en egendynamikk som minner mest om et kappløp mellom EU og USA i offentlig støtte for å fremme et grønt energi- og industriløft. Det er ikke bare norske Yara som nå er i ferd med å endre sine investeringsplaner fra Europe til USA, i kjølvannet av Biden-regjeringens omfattende programmer for investeringer i ny infrastruktur, innenlands halvlederproduksjon, grønn energi, transport og industri – med et betydelig innslag av proteksjonistisk særbehandling av innenlands produksjon. Omfanget av offentlig pengebruk til de flerårige Biden-programmene beløper seg samlet til svimlende ti ganger størrelsen på det norske oljefondet.

Det er ikke unaturlig at Biden-satsingene betraktes som et svar på EU-landenes tilsvarende satsinger på områder knyttet til det grønne energi- og industriskiftet, og spesielt etter lanseringen av EU Recovery and Resilience Fund og Green Deal Industrial Plan. Alvoret i kappløpet kunne nylig avleses i EU-kommisjonens høyttenkning i retning av å garantere europeiske bedrifter statsstøtte i et omfang som matcher den støtten de kan oppnå gjennom investeringer i USA. Denne høyttenkningen skjedde rett i forkant av et forsøk fra Tyskland og Frankrike på å få USA til å lempe på de mest proteksjonistiske bestemmelsene i sine grønne investeringssatsinger og før EU konkluderer sin industriplan. Hva utfallet blir er fortsatt uklart.

Det som imidlertid ofte glemmes er at det store internasjonale subsidieracet egentlig startet med Kinas gigantiske motkonjunkturpolitikk i møte med finanskrisen, som ble fulgt opp med en ambisiøs ny kinesisk industripolitikk (Made in China 2025). Den inneholder strategiske storsatsinger innen høyteknologi og klimateknologi med dertil hørende særfordeler og støttetiltak for kinesisk næringsliv, anført av et knippe svært mektige statsbanker og statseide investeringsfond. Kina har med dette beveget seg langt på vei mot den franske sosialisten Sismondis drøm fra 1820-årene om sentralstyrt næringsutvikling, anført av et bankmonopol – en banque unitaire directrice.

Merkantilistiske kjedereaksjoner

Summen av det nevnte industri- og klimapolitisk motiverte subsidiekappløpet utgjør nå en fundamental trussel mot grunnprinsippene for internasjonal frihandel og det regelbaserte multilaterale handelssamarbeidet, så vel globalt som internt i EU. Logikken i dagens subsidiekappløp ligger nært opp til det destruktive merkantilistiske nullsumspillet som Adam Smith avslørte så ettertrykkelig for over 250 år siden – bare med langt mer sofistikerte virkemidler enn den gang.

Det er virkelig grunn til å frykte de internasjonale kjedereaksjonene og konsekvensene av den aktuelle utviklingen over tid. Ødeleggelsespotensialet er enormt og erfaringene fra mellomkrigstidens konkurrerende økonomiske nasjonalisme bør ikke gå i glemmeboken med det aller første.

Subsidienes forlokkende popularitet

Om subsidier kan det sies mye. Helt sikkert er det at subsidier kommer i mange forskjellige former, at de aktuelle støttetiltakene aldri kalles for subsidier av deres forkjempere, samt at det alltid handler om ulike former for politisk særbehandling og særbegunstigelse.

En vesentlig årsak til subsidiepolitikkens popularitet er at alle subsidier tilbyr konsentrerte og synlige gevinster til en bestemt gruppe, samtidig som kostnadene spres så bredt utover at den jevne skattebetaler knapt merker det. Derfor er det, rent politisk, ofte langt lettere å mobilisere organisert støtte for subsidier enn mot subsidier. Subsidier fremstår som alle særinteressers begjærlige erobringsobjekt.

Ikke overraskende fremmes gjerne statlige subsidier under dekke av et forlokkende positivt begrep som antyder at det aktuelle tiltaket er i allmenhetens interesse. Noen aktuelle eksempler er «grønt industriløft», «Green New Deal», «Gjenoppbyggingsfond», «aktiv og retningsgivende næringspolitikk», «samfunnsoppdrag», «produksjonstilskudd», «Inflation Reduction Act», «Buy American», «Made in China 2025» og så videre.

En annen sikker spådom er at vi vil få mer av det som favoriseres gjennom direkte eller indirekte subsidier, samtidig som vi har vanskeligheter med å se hva det går på bekostning av – den såkalte alternativkostnaden. I politikken trumfer det som er synlig som oftest over det som er usynlig.

Unntaket som bekrefter hovedregelen

Noen ganger oppnår subsidier også bred oppslutning i befolkningen. Et eksempel er de skatte- og avgiftsmessige særfordelene ved kjøp og bruk av elbiler i Norge. I dette tilfellet vil de fleste si at subsidieringen av elbiler også har vært en stor suksess og at politikerne her har truffet blink i valget av teknologi.

Men slik er det ikke alltid. Sveriges mangeårige og storstilte satsing på etanol som drivstoff er et eksempel på det motsatte. Satsingen skapte en grønn boble som sprakk med store tap for samfunnet og minimale klimagevinster som resultat. På toppen av det hele endte Sverige opp med å sette elektrifiseringen av bilparken mange år tilbake, sammenlignet med Norge.

Det grunnleggende problemet med subsidier er at de nødvendigvis innebærer at staten, på vegne av fellesskapet, tar en risiko for å satse på riktig teknologi, bransje, virksomhet osv. Men hva er riktig? Hvis målestokken er best mulige løsninger på våre behov på en mest mulig effektiv måte, er det liten tvil om at alle former for subsidiering fremstår som en form for kollektiv gambling, sammenlignet med å overlate beslutningene til alle kunder i et marked som fatter sine valg blant konkurrerende tilbydere, som hele tiden står fritt til å tilby noe nytt og bedre – på like vilkår, uten særfordeler.

Det sentralistiske kunnskapsproblemet

Den som gambler kan en sjelden gang vise seg å få rett, men i det lange løp tilsier erfaring at sentrale kollektive beslutninger vil komme til kort, sammenlignet med desentrale, åpne og dynamiske markedsprosesser. Det er ganske enkelt ikke mulig for en sentralt plassert aktør å vite noe sikkert om fremtiden, spesielt om komplekse fenomener som kun kan oppdages gjennom prøving og feiling via åpne oppdagelsesprosesser – gjennom fri konkurranse i åpne markeder og den kunnskapsveksten som følger med strømmen av nye oppdagelser.

Der finnes med andre ord tungtveiende og objektive grunner til at staten som regel alltid feiler når den forsøker å overstyre markedets desentrale og spontane oppdagelsesprosesser med sentrale monopolbeslutninger, basert på en kunnskapsillusjon. Statlig styringsfeil innebærer nødvendigvis feilallokering av knappe ressurser, at ressurser anvendes lite produktivt, i stedet for å frigjøre ressursene til mer lønnsomme og produktive anvendelser.

Markeder lar seg lettere korrigere enn stater

Noen vil kanskje innvende at også staten bør være i stand til å lære og korrigere egne feil. Erfaring tilsier at dette er enklere sagt enn gjort, av flere grunner. For det første er det ofte forbundet med betydelig politisk prestisjetap å avvikle eller nedskalere prosjekter som politikere har investert mye av sin tillitskapital i å realisere. For det andre har det vist seg vanskelig å evaluere effekten av offentlig støtte riktig, i fraværet av en fungerende markedsseleksjon blant konkurrerende løsninger. Som en konsekvens har offentlig støttede prosjekter med lav effekt både vanskeligheter med å bli identifisert i tide, og følgelig en tendens til å bli avviklet altfor sent. Avviklingen skjer som regel først når tapene har vist seg å være så store at de ikke kan skjules for offentligheten, slik tilfellet var med den svenske etanolsatsingen.

I fungerende markeder avvikles løsninger som ikke viser seg å ha livets rett kontinuerlig, samtidig som produktive ressurser kontinuerlig anvendes der avkastningen er høyest, kun styrt av etterspørsel, konkurranse og markedsincentiver.

Forskjellen mellom åpen markedsstyring og statlig subsidiert overstyring av markedet er alt annet enn triviell når vi vet at trolig så mye som 90 prosent av all produktivitetsvekst skyldes innovasjoner og markedets kreative ødeleggelsesprosess.

Lammende langtidseffekter

Alle former for statlig subsidiering innebærer nødvendigvis en form for politisk overstyring av åpne markedsprosesser. Slik overstyring innebærer en betydelig fare for at mindre produktive prosjekter begunstiges kunstig, på bekostning av mer produktive satsinger.

Alle former for subsidier oppsummerer seg til et produktivitetstap med omfattende sløsing med ressurser som resultat. I klartekst betyr det at våre behov blir ivaretatt dårligere og til en høyere pris enn nødvendig. Men det betyr også at vår levestandard og økonomiske utvikling vil stagnere, jo mer økonomien er preget av subsidie- og støtteordninger.

Det er naivt å tro at ikke det samme mønstret gjør seg gjeldende i de politiske valgene vi står overfor i møte med det grønne skiftet vi trenger å lykkes med for å nå klimamålene og sikre et mer bærekraftig miljø for fremtiden.

Vi trenger med andre ord å ta et grundig oppgjør med den galopperende subsidietrenden og sørge for at ikke dagens subsidiebølge utvikler seg til en økonomisk lammende tsunami.