Stor stat gir folk mindre livskontroll

Årets årlige politiske sommerleir i Arendal er over. Hvem vet hvor mange ganger Fellesskapet(TM) ble nevnt? Som om markedets arbeidsdeling ikke er en måte å gjøre ting i fellesskap på, og som om diverse andre fellesskap enn staten ikke teller som fellesskap.

Offentlig sektor bare eser ut. Høyresidens regjering over åtte år gjorde ingen imponerende jobb med å begrense veksten, snarere tvertimot. Men det er fra venstresiden vi får høre det retorisk. Ventresidens ungdomspartiledere, spesielt AUFs, sto på rikskringkastingens flåtestudio i Pollen i Arendal uten blygsel og proklamerte at en dyr velferdsstat ikke var noe problem. Snarere var det helt greit at den var dyr. Ikke skal det strammes inn, snarere tvertimot. Tydeligvis kan det også lempes enda mere på denne velferdsstaten.

I 2007 innrømmet daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) at hver skattekrone har et effektivitetstap på 20 øre. Men la oss ikke bli blendet av det. Det er sikkert en god idé å kanalisere stadig mer gjennom offentlig sektor. I det minste må vi ikke kutte.

At noen betaler for noe de ikke bruker, er et problem vi i virkelighetens verden ikke kan bli helt kvitt. Den som ikke drikker kaffe, kan f.eks. ikke regne med at jobben slutter med kaffeautomater fordi det er et gode som ikke er for alle.

Men jo mer som sluses gjennom et fellesskap, desto større blir dette problemet.

Nesten to av tre kroner er nå i offentlig sektor. Man kan selvsagt lene seg på at det er «de rike» som betaler, men det er rett og slett for få rike til det. Derfor må en stor offentlig sektor betales av «folk flest». Og det tynger.

Og når du skal «få igjen» fra det offentlige, kan ikke alt dekkes. Heller ikke når det gjelder helse, noe Shabana Rheman fikk merke. Vi får problemet at det må utarbeides rammer for hva du «får tilbake» av det du har betalt inn. Det passer sånn noenlunde til en stor masse. Det som ikke dekkes, må du selv dekke av det du aller nådigst får lov å beholde.

Det skal ikke bare dekke utgifter til mat, bolig, klær og jobbreiser, men også hobbyer og fritidsaktiviteter. Kanskje du havner i konflikt med staten, og du har behov for advokat. Da har staten tatt penger i form av skatt fra deg, som den bruker på advokater, og du må dekke dine advokatutgifter av det du har igjen. Bonus er at det er moms på advokattjenester. Så da må du betale enda litt til staten.

Hva folk vil bruke sine midler til, er opp til dem. Det vil være stor variasjon, men felles er at det blir mindre til egne planer når det offentlige forsyner seg av mere. Og jo lenger ned i inntektsnivå du befinner deg, desto større problem har dette en tendens til å være.

Skal vi ese offentlig sektor for å hjelpe dem som har det dårligst økonomisk? Igjen er det dem en stor offentlig sektor vil ramme mest.

Man kan late som om en stor offentlig sektor vil komme alle til nytte. Virkeligheten er at du «får tilbake» når du har visse definerte behov som er funnet verdig. Resten må du dekke selv av det du får beholde. Det problemet øker med økende offentlig sektor.

Derfor må esingen av offentlig sektor stanses og reverseres. Av den enkle grunn at folk har krav på kontroll over sine egne liv.