Når man lager statsbudsjett, er de rike en begrenset ressurs

Mímir Kristjánsson holdt nylig en lidenskapelig tale på Stortinget hvor han går inn for mer støtte til minstepensjonistene. Minstegruppene har i mange år fått mer og mer støtte av staten. I 2021 var pensjonsøkning for pensjonistene på 3,84 prosent, som er større enn lønnsøkningen til lærere og sykepleiere på henholdsvis 2,8 og 2,7 prosent. Dessuten er pensjonistene landets rikeste aldersgruppe. I sedvanlig stil skal dette uansett dekkes inn med økte skatter på de rike.

Resten av artikkelen skal ikke handle om pensjonister, men saken brukes illustrativt for en gjennomgående tendens ved venstresiden, ikke kun Rødt.

Ofte når venstresiden snakker om hva staten skal gjøre for oss, virker det som om «vanlige folk» er utrolig mye fattigere enn de egentlig er. Når så venstresiden snakker om hvordan dette skal betales for, virker det som om vi har utrolig mange flere rike i Norge og at de er rikere enn de er.

Nå finnes det selvsagt flere måter man kan bruke skatter avhengig av hva slags mål man skal oppnå. Skatter kan for eksempel brukes på denne måten, til et middel for å finansiere noe konkret, som pensjoner. Man kan også bruke skatter som et middel for å utjevne forskjeller i seg selv. Mitt fokus vil være på det førstnevnte.

Dersom skatter skal brukes som en måte å finansiere en aldri så raus velferdsstat, er vi nødt til å forstå at de rike ikke kan skattlegges for å finansiere hvermansen. Det er vanlige folk partiene skal «redde» som gjør akkurat det. Og det er ikke fordi vi ikke skatter rike hardt nok eller fordi de flykter til skatteparadiser. Dette handler om matematikk.

For det første er det nærmest matematisk meningsløst å snakke som om det finnes en slags naturlig kø av utgiftsposter vi delegerer ansvaret over til visse grupper for å betale. Om man innfører gratis tannhelsetjenester i morgen, øker statsbudsjettets utgifter, og dette betales med økt skatt, men å øke skattene på de rike betyr ikke at de betaler utgiftene av denne innføringen konkret. Alle utgiftene er rørt sammen, og de ekstra skattene innhentet fra de rike, er ikke øremerket.

For å styrke intuisjonen rundt dette poenget, tenk på en situasjon hvor du og noen venner drar på butikken for å handle inn til et felles måltid. Dere gjør alt som ett kjøp. Det spiller ikke da en rolle hvilken rekkefølge dere betaler varene på kassalappen i. Sluttsummen blir den samme åkkesom, og det er jo den dere deler på – ikke prisen på varene hver for seg.

Det er mer nærliggende å tenke på dette som om de rike betaler en viss prosentandel av hver krone statsbudsjettet bruker, heller enn spesifikke økninger. I effekt betaler du som enkeltperson en bitteliten prosentandel av hver krone brukt i statsbudsjettet. Det gjelder for de kronene du helst ikke vil at staten skal bruke så som de kronene du vil at staten skal bruke.

For det andre er statsbudsjettet på drøyt 1500 milliarder. Det er unektelig særdeles mye penger. Mesteparten av dette er det ikke de rike som finansierer gjennom skatter, men middelklassen. Selv om de hadde ønsket å finansiere mesteparten, og til tross for at mange som er rike liker å skryte av at de betaler mye skatt (gjerne alt for mye!) til statskassen, hadde de ikke hatt råd til det å ta en særlig mye større andel.

La oss se for oss et tankeeksperiment der staten hadde skattet hele formuen til de hundre rikeste i Norge. De hundre rikeste har totalt en formue på knappe 204 milliarder. Dette er 13 øre for hver krone i statsbudsjettet, og er nok penger til å drifte staten i 47 dager. Fra og med sånn cirka midten av februar og ut året, er det den resterende befolkningen som vrenger lommene for småmynter og knapper utgått på dato for å finansiere statsutgiftene.

Nå er det selvsagt ingen seriøse meningsbærere som mener at dette er et godt politisk forslag. Det er ikke poenget her. Aritmetikken i tankeeksperimentet illustrerer imidlertid en viktig erkjennelse: riking-penger er faktisk en ganske begrenset ressurs, hvis du skal bruke de til å dekke utgifter i et statsbudsjett. Av hver krone som statsbudsjettet øker med, er det folk flest som betaler mest ører. Derfor er det retorisk sleipt å bruke de rike som finansieringsmodell for økt statlig forbruk.

Mange mener at det er bra at mange bidrar til statsbudsjettet i stedet for at det er en enorm skjevfordeling i byrdene. Dette har det i alle fall vært historisk presedens for i Norge. Velferdsstaten har, i hvert fall siden Gerhardsens tid, vært bygd opp av økonomien til folk flest.

Deg og meg, unge som eldre, kvinner og menn, direktører og butikkmedarbeidere, rørleggere og akademikere, de med snurrebart og de uten.

Forestillingen om at de rike betaler for denne, er derfor feil.