Åtte år med de borgerlige? Borgerlige?

Vi hører stadig det evinnelige maset fra venstresiden om at formuesskatten må økes og arveavgiften gjeninnføres. Det er de rike som skal tas, og da er det opportunt å snakke om de superrike. Men også de som har langt lavere formue, rammes. I det vi har sett av alternative statsbudsjettforslag, heves bunnfradraget kun marginalt.

Når de rike skal tas, er det middelklassen som blir tatt mest. Det betyr ikke at de superrike ikke får et innhugg, men de er få, har mye å ta av og har store ressurser for å finne utveier.

Hvis noen skulle gjøre noe så ekstremt som å konfiskere alt de rikeste har, ville det ikke holde lenge. Christoffer H. Nilsen har regnet ut at det vil vare under to måneder. Mulig at noen andre ville kommet frem til et noe annerledes resultat, men poenget at det ikke vil vare lenge vil ikke rokkes.

Problemet med en esende offentlig sektor må løses ved å stramme inn, ikke gjennom eventyrfortellinger om at vi har rike som utømmelige kilder. Det er utopi å tro at en esende offentlig sektor kan finansieres ved at ingen skal få bli eller forbli rike. Så lenge man får beholde en viss andel selv, går det til et visst punkt, men før eller siden kommer man til et punkt hvor motivasjonen forsvinner.

Et argument vi får høre for formuesskatten er at det motiverer folk til å plassere sine midler der de gir høy avkastning. Det skal tydeligvis gjelde også for forholdsvis beskjedne formuer. Sammen med en inflasjonsdrivende pengepolitikk presses folk til å ta risiko med sine sparemidler. Risikoen er det folk som må ta, folk som kanskje ikke er egnet til det, mens staten får pengene åkkesom.

Den sittende koalisjonen har gjennomført kutt mot små, svake grupper, noe som forståelig nok oppfattes som smålig. Det istedenfor kutt så det monner. Vanlige folk har fått begrenset med skattekutt, blant annet ved at skattekutt er blitt «kompensert» med økninger i andre skatter og avgifter. Med disse begrensede kuttene for vanlige folk er det lett å fremstille det som at lettelsene går til de virkelig rike.

Med en rødgrønn regjering vil sannsynligvis skattetrykket øke mer enn under Erna Solberg, men åtte år med ubrukte muligheter for en mindre offentlig sektor gjør et valgtap for den sittende regjering fortjent.