Verdiskapende byråkratiarbeid – med et snev av pseudoarbeid?

«Hva driver dere egentlig med i departementet?», var blant de spørsmål jeg fikk under min tid som embetsmann i Justis- og beredskapsdepartementet. Noen konstaterte bare, uten å spørre, at: «Livet er for kort til at vi tar kontakt med departementet».

En klok og sindig departementsbyråkrat må tåle å bli utsatt for den slags. Det å jobbe i et departement utløser sjelden klappsalver fra folk flest. Slike salver er forbeholdt våre tapre og innsatsvillige førstelinjearbeidere. Kanskje ikke så rart. En departementsbyråkrat har det vanligvis trygt og godt, med gode muligheter for hjemmekontor, når som helst og hvor som helst. Byråkraten er også godt hegnet om av arbeidsgiver på alle måter. Godt plassert som han er, i en nærmest uoppsigelig stilling.

Arbeidsdagen er for de fleste heller ikke uutholdelig stressende. God tid til å utrede, god tid til å gi regelstyrte svar og uttalelser, og god tid til å utføre et solid forskriftsarbeid og rundskrivsarbeid, om hva det måtte være behov for.

Mathilde Fasting skriver her i Minerva 10. november om fenomenet «pseudoarbeid». «Driver du med pseudoarbeid?», spør hun. Utgangspunktet for spørsmålet er en bok skrevet av to danske forskere om, nettopp «pseudoarbeid». Hvordan arbeider vi, og hva bruker vi tiden på.

I sin artikkel avlegger Fasting den velkjente «Parkinsons lov» en visitt. En bestemmelse som lyder: «Det er en kjensgjerning at antallet embedsmenn og mengden arbeid ikke har noen som helst relasjon til hverandre.»

Pseudo kan oversettes med falskt eller uekte. I sammensatt betydning, pseudo-arbeid kan man kalle det «lissom-arbeid», eller et arbeid som stort sett bare du selv, og din nærmeste overordnede synes er nødvendig.

Det vil ikke falle en statsansatt byråkrat inn å si noe i retning av at «det jeg gjør kunne staten vært spart for». Skulle byråkratens åpenhjertighet utfolde seg på den måten, ville hans overordnede øyeblikkelig replisert at vi utgjør alle et nødvendig tannhjul i statsmaskineriet. Og uten et solid byråkrati, ingen velferdsstat. En slik kjensgjerning bør likevel ikke forhindre oss fra å pirke litt forsiktig borti departementsbyråkratens arbeidshverdag. Kan det for eksempel hende at han i perioder utfører et noe mer pseudo-preget arbeid enn en intensivsykepleier?

Fasting omtaler pseudoarbeid – ifølge de danske forskerne – som et arbeid ingen ser noen direkte nytte av. Eller et arbeid som ingen ser noen mening med, men likevel et arbeid som må utføres, fordi noen en gang har sagt og ment at kontoret eller avdelingen vår «trengte å bli styrket».

Pseudoarbeid kan være så mangt. Det kan være forefallende kontorarbeid, visse former for konsulentarbeid, typer av utredningsarbeid, eller stabsarbeid som en sjef mener vil «styrke og kvalitetssikre» linjefunksjonens arbeid. Så vet vi det.

Alt realt førstelinjearbeid vil derimot ha seg frabedt å bli kalt pseudoarbeid – forståelig nok. En lærer, en sykepleier, en håndverkere eller andre i førstelinjen som utfører tjenesteyting der folk flest bor og ferdes er vel det nærmeste man kommer en korrekt politisk definisjon på hva et realt førstelinjearbeid er for noe.

Les også:

Pluss

Driver du med pseudoarbeid?

Mathilde Fasting

Våre politikere snakker ofte om behovet for å effektivisere og avbyråkratisere i stat og kommune. Hvordan slik effektivisering faktisk er ment gjennomført, og med hvilke konsekvenser, hører man imidlertid mindre om. Det man derimot hører mye om, er statlige effektiviseringsprosjekt som ender opp som kostnadskrevende omorganiseringsprosjekter der man ansetter enda flere byråkrater og konsulenter for å kunne gjennomføre omorganisering, med håp om effektiviseringsgevinster på lang og mellomlang sikt.

Staten og byråkratiene som bærer den, vokser og vokser. Det synes ikke lenger å finnes noen politisk kraft som ønsker å stoppe, eller i det minste, vise bekymring for statsbyråkratienes vekstsmerter. For hva ville skje hvis ansvarlige politiske arbeidsgivere i stat og kommune en dag bestemte seg for å starte et nedbemanningsprosjekt? Et ramaskrik med protester mot politikerne ville fort blitt resultatet. Og selv om det håpløse politiske ordet nedbemanning raskt hadde blitt byttet ut med ordet omorganisering, inneholdende «alles» rett til fortsatt arbeid, var nok skaden allerede skjedd.

En samvittighetsfull departementsbyråkrat spør sjelden sin sjef hva vitsen er med de arbeidsoppgaver han har blitt satt til å utføre. Blir byråkraten satt til å utrede, så utreder han – hva det enn måtte være. Blir han satt til å skrive en stortingsmelding, en proposisjon, en handlingsplan, et budsjettdokument, en forskrift, et rundskriv, så utfører byråkraten selvsagt det han blir bedt om, uten å spørre om vitsen. At det byråkraten utredet eller utformer et rundskriv om har vært utredet og skrevet rundskriv om så sent som for ett år siden, lærer byråkraten seg fort til å behandle som et ikke-tema

Nytteverdien av et departementalt utrednings- eller lovgivningsarbeid er selvfølgelig avhengig av hvem som vurderer nytten. Likevel bør enhver kunne stille kritiske spørsmål ved ressursbruk og nytteverdi, hvis et lovarbeid pågår i mangfoldige år, og enhver paragraf problematiseres, vidløftiggjøres og gjøres til gjenstand for utallige høringsrunder – med kun ett synbart resultat – at storting og regjering velger å «rykke tilbake til start». I beste fall kan man kanskje si at lovprosessen i seg selv har vært godt egnet som et kunnskapsløft for et stort antall rettsbyråkrater, for enda flere advokater, og for enda flere rettsvitenskapsstudenter og doktorgradsstipendiater.

Kanskje er det derfor nå vanlige folks tur – også når det gjelder deltakelse i rettspolitikken? Vanlige folk som spør seg om ikke statlig styrt lovarbeid, proposisjonsarbeid eller forskriftsarbeid kan gjøres litt enklere, litt mindre tids- og ressurskrevende, og litt bedre egnet for praktisk lovanvendelse.

Alt ærlig arbeid – i offentlig som i privat regi – er ment å dekke et behov. Og enten arbeidet utføres av en snekker, en sykepleier, en lærer, eller en departementsbyråkrat, så er de alle ment å bidra til å gjøre vår velferdsstat stadig bedre. Men en statsråd må derved ikke bli forledet til å tro at stadig flere ansatte i staten gir en stadig bedre velferdsstat.

Det må med andre ord gå en grense for hvor sterk staten skal bli, og for hvor mange byråkrater regjeringen må ansette for å vise styrke. Ikke minst bør nåværende regjering våge å stille spørsmålet: Kanskje har noen av oss rikspolitikere tatt for meget av «Møllers tran». For kanskje er det ikke helt slik, at desto sterkere og mer aktiv en stat ønsker å bli, desto flere statsbyråkrater må vi ansette. Pass på så ikke Parkinsons lov blir gjeldende rett.