100 milliarder kan kuttes

Minerva har en i serie artikler sett nærmere på den voldsomme økningen i offentlige utgifter i Norge de senere år, ikke minst under den nåværende regjeringen. Mens våre naboland har redusert statens andel av BNP, har den økt kraftig i Norge. Mange er bekymret for denne økningen, særlig fordi vi nå står i startgropen for en kraftig økning i andelen eldre i Norge, som vil øke de offentlige utgiftene til pensjoner, helse og eldreomsorg betydelig.

Men sjelden ledsages en slik bekymring av konkrete kuttforslag som monner. Nedenfor tar jeg for meg noen slike, som til sammen gir en reduksjon i offentlige utgifter med 100 milliarder kroner i året.

Selv med en slik betydelig samlet sum er alle kuttforslagene nedenfor moderate: Selv etter kuttene vil bevilgningene være på minst like høyt nivå som land det er naturlig å sammenligne med, og mange ytelser og overføringer vil ha minst like god realverdi som i dag eller for få år siden. På sentrale områder som helse og eldreomsorg har jeg ikke kuttet en krone.

Les også:

Oljen gjorde oss rikere enn vi kunne forestille oss. Men hvor ble alle pengene av?

Hvis vi hadde akseptert samme nivå på offentlige tjenester som i 2006, kunne vi fjernet arbeidsgiveravgiften eller halvert inntektsskatten. Hva gikk galt?

Grunnutdanning

Ifølge statistikken i OECDs Education at a Glance 2019 (s. 287) er de offentlige utgiftene til utdanning i Norge, som andel av BNP, høyest i verden. Den norske stat brukte 4,6 prosent av BNP på grunnleggende utdanning – altså første 12-13 år, mot 3 prosent i EU. I 2017 var disse utgiftene omkring 119 milliarder kroner

Resultatene, slik de måles i internasjonale undersøkelser, er midt på treet, selv om PISA-resultatene har bedret seg noe i det siste.

En hovedgrunn til de høye utgiftene i grunnutdanningen er høy lærertetthet og mange små skoler. Noe av dette er geografisk betinget. Men under denne regjeringen, etter påtrykk fra KrF, er det innført en ny lærernorm, som vil koste omkring 2 milliarder kroner årlig. Som jeg har skrevet om før er det ikke belegg i forskningen for å tro at dette vil ha vesentlig effekt på hvor mye elevene lærer. Regjeringens krav om fem-årig lærerutdanning har også dårlig forskningsbelegg, men ekstrakostnadene er relativt moderate. En reversering av disse to reformene vil spare minst 2 milliarder. Siden de ikke er med i OECDs tall for 2016, vil det ikke påvirke Norges posisjon klart øverst på utgiftsoversikten.

En annen grunn til høye utgifter er at norske barn går lenger på skolen. OECDs statistikk viser at det normale er ni års undervisning i barne- og ungdomsskole. Noen få land har åtte år, og noen få land, som Norge, har ti. Det er vanskelig å se noen effekt på hvor mye elevene faktisk lærer av det ekstra skoleåret som ble innført i 1997-98. Det gjelder både dersom man sammenligner land, og dersom man ser på utviklingen i læringsresultat, og videre utdanningsforløp etter at reformen ble gjennomført.

Civitas Håkon Riekeles viser til at seksårsreformen i sin tid kostet omkring 4 milliarder kroner i økte årlige driftsutgifter, i dagens kroner, men det er forsiktig anslått, siden utgiftene i skolen, som er arbeidsintensiv, har økt mer enn inflasjonen. Som vi så over, er utgiftene omkring 9 milliarder per skoleår, men det betyr ikke at alt dette vil spares inn ved å kutte ut et skoleår.

En reversering av reformen, slik at man fremdeles starter som 6-åring, men er ferdig ett år før, vil i tillegg gi økonomisk gevinst for individ og stat ved at et ekstra årskull kommer tidligere i arbeid.

Ytterligere innsparinger burde være mulig – å halvere merforbruket sammenlignet med EU-gjennomsnittet ville spart 20 milliarder.

Høyere utdanning

Høyere utdanning i Norge er karakterisert av at det ikke kreves skolepenger, samtidig som det ytes betydelig tilskudd til studentene gjennom Statens Lånekasse. På høyere utdanningsinstitusjoner bruker staten derfor 1,8 prosent av BNP, eller det dobbelte av EU-gjennomsnittet. Andelen som tar høyere utdanning i Norge er noe høyere enn gjennomsnittet i OECD, men forspranget er vesentlig redusert det siste tiåret.

Samlede statlige utgifter til høyere utdanningsinstitusjoner er snaue 50 milliarder, men av dette kan vi trekke fra drøye 5 milliarder som går til forskning. I tillegg kommer omkring 11 milliarder via Statens Lånekasse, når vi regner inn stipendier, omgjøring av lån til stipend, rentestøtte og tapsavskrivninger. (Da er elever i videregående skole og støtte til ulike grupper ikke tatt med, se s. 225). Tar vi ut forskningen, er altså de offentlige utgiftene til høyere utdanning omkring 56 milliarder kroner.

Dersom vi reduserte merforbruket sammenlignet med gjennomsnittet i EU med en tredel, ville det innebære en innsparing på omkring 9 milliarder kroner.

En aktuell måte å gjøre dette på er gjennom innføring av skolepenger, kombinert med bedre lånemuligheter. Sammenligner vi med England, som fra 2012 har hatt høye skolepenger med gode lånemuligheter, ser vi at de samlede offentlige utgiftene i England, når vi tar høyde for at 40-45 prosent av studentene aldri tilbakebetaler hele lånet, er omkring 5.600 pund pr. student pr. år. (Utgifter omkring £9 milliarder når forskningen er tatt ut, delt på omkring 1.7 millioner studenter.) I Norge er kostnaden per student over 170.000 kroner, pluss lånekassen, altså omkring tre ganger så mye.

Det engelske systemet gir svært gode incentiver til å bli ferdig på normert tid, og å skaffe seg en utdanning som det er bruk for i arbeidsmarkedet. Det er derfor ikke så merkelig at andelen som fullfører innen normert tid er klart høyest i OECD, med over 70 prosent, mot omkring 45 prosent i Norge (s. 208).

Alderspensjon

Folketrygdens utgifter til alderspensjon er i år 232 milliarder kroner. Løpende pensjoner reguleres med reallønnsutviklingen minus 0,75 prosent, basert på en forventet reallønnsutvikling på 1,5 prosent, slik at pensjonistene altså får halvparten av denne.

Som jeg har skrevet om en rekke ganger er det få pensjonister som har dårlig råd, og de er landets rikeste aldersgruppe. Det er derfor ikke urimelig om vi isteden inflasjonsjusterer pensjonene, noe som innebærer at alderspensjonister ikke får del av velstandsøkningen etter at de har pensjonert seg. Pensjonsnivået vil likevel fortsette å øke i takt med reallønnsøkningen helt til pensjoneringstidspunktet, slik at fremtidige pensjonister kan se frem til høyere utbetalinger fra Folketrygden enn i dag. Mange OECD-land (se s. 91) praktiserer en slik inflasjonsjustering av løpende pensjoner, mens andre bruker ulike grader av reallønnsjustering.

Les også:

Pluss

Rike og fattige eldre

Det virker fremdeles provoserende å påpeke at alderspensjonistene er landets rikeste aldersgruppe og at få av dem sliter økonomisk.

Inflasjonsjustering gir betydelig innsparing over tid. Etter ti år vil innsparingen, gitt reallønnsvekst på 1,5 prosent årlig, beløpe seg til om lag 18 milliarder, og enda litt mer dersom vi tar hensyn til at det at det blir betydelig flere pensjonister i perioden.

Få norske alderspensjonister har altså dårlig råd, og blant dem dominerer enslige. Pensjonistpar har uvanlig god økonomi og ligger helt på bunnen i andelen som mangler økonomiske goder. Regjeringen har likevel, etter påtrykk fra Frp, økt pensjonen særskilt for pensjonistpar. Tidligere hadde disse 15 prosent lavere grunnpensjon (garantipensjon i den nye folketrygden), altså den delen som alle får, uavhengig av egen opptjening. Regjeringen har redusert dette til 10 prosent, til en kostnad på 2,7 milliarder kroner. Denne endringen bør reverseres.

Vi har en ordning for tidligpensjon i privat sektor, AFP som egentlig er blitt overflødig etter at Folketrygden fikk fleksibelt uttak. Men likevel fortsetter staten å bidra med omtrent 2 milliarder. Dette er en ordning der to av tre fortsetter å jobbe, samtidig som de tar ut tidligpensjon. Disse har en gjennomsnittsinntekt på 800.000 og 2-3 millioner i nettoformue. Avskaff ordningen.

Sykefravær

Norge er det eneste landet i verden der staten garanterer full lønn under sykdom (riktignok tidsbegrenset til ett år, og med et tak på 6G). Norge har det høyeste sykefraværet i verden. Litt avhengig av hvordan vi definerer sykefraværet, er det omkring dobbelt så høyt som i Danmark, snaue 50 prosent høyere enn i Sverige, ifølge Faktisk.no. Dette er ikke fordi Norge sysselsetter mer marginal arbeidskraft der vi kan forvente høyere sykefravær. Sysselsettingsraten for dem i arbeidsfør alder (15-64 år) er noe høyere i Danmark og Sverige enn her hjemme.

Ingen andre trygder gir full kompensasjon – for uføretrygd og arbeidsledighet ligger den omkring 60 prosent av tidligere lønn. Det er derfor både rettferdig, gir bedre incentiver for å jobbe, og gir store innsparinger å redusere kompensasjonsgraden. 80 prosent vil fremdeles være en sjenerøs ordning, både sammenlignet med andre trygder nordmenn får når vi ikke arbeider, og med andre land. Det er derfor gode grunner til å foreta et slikt kutt, selv om det er politisk vanskelig, slik Minerva skrev om forrige uke.

Les også:

Pluss

Diagnose: Sykelønnsangst

I 20 år har norske politikere forsøkt å gjøre noe med sykelønnen, og i 20 år har de mislyktes. Er det noen grunn til å tro at de vil lykkes denne gangen?

Hvor mye dette vil spare staten er blant annet avhengig av hvordan arbeidsgiverne trekkes inn i en reform. Forslag til sykelønnsreform inkluderer som oftest at arbeidsgiverne gis økt ansvar for langtidsfravær. Samtidig vil en egenandel for arbeidstaker etter alle solemerker redusere sykefraværet, slik at arbeidsgiver får en innsparing der. Håkon Riekeles i Civita la i 2016, basert på en reduksjon i sykefraværet på 20 prosent, frem en modell der arbeidsgiverne kommer ut i balanse, mens staten sparer 23 milliarder kroner. La oss legge til grunn at også arbeidsgiverne skal kunne dra litt økonomisk nytte av reformen, og redusere statens innsparing til 20 milliarder.

Kultur

Budsjettet økte kraftig under forrige regjering, særlig på statlig hånd, og nivået er videreført av denne regjeringen. Men som Minerva tidligere har skrevet om har denne voldsomme økningen hatt forsvinnende liten effekt på befolkningens kulturkonsum. Så la oss justere denne posten tilbake til 2004, året for Kulturløftet ble satt i gang.

Den gangen var de offentlige utgiftene på alle nivåer, altså medregnet kommuner og fylker, på 10,6 milliarder. I 2019-kroner blir det 14,5 milliarder. SSBs Kulturstatistikk har tall for 2017, da utgiftene var 24,5 milliarder, fratrukket Den Norske Kirke. Jeg har ikke tall for 2019, men et anslag på 26 milliarder skulle være moderat. La oss legge inn 1,5 milliarder til reallønnsøkning til dem som jobber i kulturfeltet, så har vi rundt 10 milliarder i nettoinnsparing.

Kirken

Den Norske Kirken mottar årlig omkring 6 milliarder kroner i offentlige overføringer (stat og kommune). Med skillet mellom stat og kirke burde også finansieringen av kirken være en privatsak. At et klart flertall av kirkens medlemmer dessuten ikke lenger tror på Gud, kan ses som et ekstra argument for å gå bort fra skattefinansiering. Fjernes statsstøtten må dette også gjelde andre trossamfunn, inkludert Humanetisk Forbund. Disse fikk i 2018 omkring 740 millioner kroner.

Det er imidlertid gode grunner til å gi offentlig støtte til å bevare en del kirker av kulturhistorisk verdi. Ved en overgang til medlemsfinansiering må vi også påregne at mange vil benytte seg av skattefradrag til frivillige organisasjoner. Innsparingen beregnes dermed til 5 milliarder.

Bistand

Bistandsbudsjettet for 2020 er på drøye 39 milliarder. Å oppnå 1 prosent av BNI har særlig vært viktig for KrF, men også Venstre prioriterer dette. Selv om Høyre og særlig FrP har ønsket å kutte, er det ikke politisk mulig uten flertall.

Når det å bruke mye penger er et selvstendig mål, kommer effekten av pengebruken i andre rekke. Jeg gjorde en gjennomgang av forskningen på dette feltet i 2013 og konkluderte med at det er vanskelig å finne noen vesentlig effekt, i hvert fall på økonomisk vekst og dermed mottakerlandenes mulighet til å klare seg selv på lenger sikt.

Norge er nær toppen i bistand, bare overgått av Sverige og lille Luxembourg. Ifølge OECD brukte vi 0,94 prosent av BNI i 2018. Legger vi oss isteden på gjennomsnittet av Storbritannia, Tyskland og Frankrike, som alle ligger over gjennomsnittet av rike land, reduseres dette til 0,58 prosent. Det gir en innsparing på 15 milliarder.

Jordbrukspolitikken

Over statsbudsjettet bevilges det i 2020 drøye 16,6 milliarder i støtte til jordbruket. I tillegg kommer skjermingsstøtten, altså de høyere prisene som norske forbrukere må betale fordi store deler av bøndenes produksjon er skjermet for konkurranse fra utlandet gjennom toll og importforbud. Skjermingsstøtten varierer med utviklingen i verdensmarkedsprisene, men ligger for tiden omkring 1,7 milliarder dollar, ifølge OECD.

Samlet sett ligger Norge nær verdenstoppen i subsidier til jordbruket, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island. Samtidig tjener gjennomsnittbonden betydelig mer enn gjennomsnittsinntekten i Norge, ifølge Statistisk Sentralbyrå (fordi bønder flest også har store inntekter utenom jordbruket).

OECD har en indikator for støttenivået som kalles PSE, andelen av bondens bruttoinntekter som utgjøres av overføringer fra staten og fra forbrukerne i form av skjermingsstøtte. I 2018 var denne 62,4 prosent. I EU var den 20 prosent. Støtten i Norge er altså mer enn tre ganger større enn i EU. Dersom vi reduserte dette til dobbelt så mye, ville vi spare drøye 5 milliarder kroner over statsbudsjettet, pluss nesten like mye i butikken.

Vei og bane

Som Aksel Fridstrøm skrev om i forrige uke, har denne regjeringen økt investeringene i veier og jernbane kraftig, og veksten skal fortsette. Nasjonal Transportplan legger opp til utgifter på 1.064 milliarder i perioden 2018-29, hvorav 131 milliarder dekkes gjennom bompenger. Som det fremgår av planen (s. 21) har de faktiske bevilgningene fra 2006 vært noe høyere enn i de tidligere planene, slik at vi bør kunne legge til grunn at dette er reelle tall, ikke bare gode ønsker.

Et flertall av disse prosjektene er samfunnsøkonomisk ulønnsomme i henhold til de beregningene som ligger til grunn i planen. Det gjelder særlig veiprosjektene, men også et par av jernbaneprosjektene, som Ringeriksbanen. Det betyr at utgiftene overstiger fordelene, primært gjennom mindre reisetid, men også andre som reduserte utslipp, støy og ulykker.

Slike beregninger er ikke perfekte, og det er faglig strid om dem, særlig hvordan såkalte «ringvirkninger» for næringslivet skal beregnes, og hvilken kalkulasjonsrente som bør anvendes. Denne usikkerheten gir rikt rom for at skiftende regjeringer kan gå inn for det deres egne fagetater mener er ulønnsomme prosjekter etter en såkalt «samlet vurdering», som i høy grad er kodespråk for lokalt press og velgerfrieri.

La oss la alle prosjekter som ikke gir et tap på mer enn 30 prosent av investeringene stå. VG laget en grei oversikt over lønnsomheten i prosjektene da planen ble lagt frem i 2017. De 13 største av disse klart ulønnsomme veiprosjektene har en kostnad på 101,5 milliarder, hvorav 49,9 skal dekkes via bompenger. E18 vest for Oslo står for en vesentlig del av dette, som Minerva har skrevet om en rekke ganger. Her tar vi ikke med kostnadsøkninger siden NTP ble lagt frem våren 2017.

Stad Skipstunnel, Ringeriksbanen og forbedringer på Trønderbanen/Meråkerbanen er svært ulønnsomme og koster til sammen 26,8 milliarder. Ved å skrinlegge disse vei- og baneprosjektene sparer staten 78,4 milliarder over 12 år, eller omkring 6,5 milliarder i året. Det ville likevel innebære en kraftig økning i investeringene til samferdsel fremover.

Mer kan gjøres

Listen er ikke uttømmende. Jeg har ikke tatt med kutt på under 1 milliard, selv om en rekke slike er mulige, og til sammen vil gi mange milliarder som resultatet. Jeg har også utelatt en rekke områder, som helsevesen, eldreomsorg, barnehager, forsvar, politi, klima- og andre miljøtiltak, uføretrygd og overføringer til barnefamilier og distriktene. Utgifter særskilt forbundet med innvandring er heller ikke med. Dette betyr ikke at det er umulig å finne velbegrunnet kutt på disse områdene.

Rom for store skattelettelser

Reduserte offentlige utgifter har to formål. Det ene er å endre ansvarsdelingen mellom det offentlige og individ, familie og sivilsamfunn, ved å gi de innsparte midlene tilbake i form av skattelettelser. Hvordan skattelettelsene skal utformes drøftes ikke her. Mine 100 milliarder utgjør omtrent det samme som en tredel av momsinntektene, eller nesten 40 prosent av all skatt på inntekt og formue fra fastlands-Norge.

Skattelettelser i en slik størrelsesorden – fire ganger mer enn den sittende regjeringen har fått til på syv år, har to viktige effekter: De gjør det lettere å bære virkningene av en del av de innsparingene som foreslås, for eksempel i pensjon, høyere utdanning og til en medlemsfinansiert kirke. De gjør det også lettere å vurdere andre innsparinger, for eksempel ved å øke egenbetalingen i barnehagene eller helsevesenet. Det finnes altså en positiv spiral, der skattelettelser kan gi ytterligere utgiftskutt, som gir grunnlag for ytterligere skattelettelser.

Den andre effekten er at lavere skatter stimulerer til arbeid og investeringer, som øker skattegrunnlaget. Det siste er viktig for det andre formålet – statsfinanser som er langsiktig bærekraftig. Selv om vi gir hele den nominelle innsparingen tilbake i skattelette, vil dette altså utløse adferdsendringer som øker skattegrunnlaget og dermed bidrar til mindre oljepengebruk.

Selverklærte borgerlige partier har hatt som mål å redusere de offentlige utgiftene. Isteden har de økt dem kraftig. Dersom de mener alvor, og det er håp om at i alle fall den neste generasjonen ledere i disse partiene gjør det, kan de jo starte med denne listen.