Den tyske regjeringen står nesten alene om ikke å ville kaste Russland ut av Swift

I sin tale torsdag kveld gikk forbundskansler Olaf Scholz antakelig lengre i å kritisere Kreml enn noen annen tysk kansler har gjort gjennom hele etterkrigstiden.

Ifølge Scholz er det russiske overfallet «kanskje et forsøk på å stryke et helt land av verdenskartet (…) Kun to timers flytid fra Berlin sitter mennesker i tilfluktsrom. Kvinner, menn og barn frykter for sine liv (…) Vårt mål er å gjøre det klart for det russiske lederskapet at de kommer til å betale en høy pris for denne aggresjonen».

Dette er sterke ord til det evig moderate Kanzleramt å være. Særlig med henblikk på at det sosialdemokratiske partiet SPD nå styrer skuta. Helt siden Willy Brandts kursendring overfor østblokken i 1969 kjent som Neue Ostpolitik, har sosialdemokratenes Russlands-politikk vært preget av å unngå eskalering eller forverring av forholdet for bortimot enhver pris. Neue Ostpolitik ble i stort videreført da CDU/CSU og FDP overtok makten tidlig på 80-tallet, og preger den dag i dag Tysklands tilnærming til Kreml på tvers av det politiske spekteret, om enn i varierende grad.

Gitt Scholz’ usedvanlig strikte ordbruk er det i manges øyne påfallende at han allerede samme dag, og før EUs behandling av den tredje sanksjonspakken, gikk imot å utestenge Russland fra Swift. Et vedtak om utestengelse krever tilslutning fra samtlige EU-land, og vektskålen er i ferd med å tippe i Scholz’ disfavør. Berlins syn er i slike spørsmål særlig tungtveiende, og det er verdt å spørre seg hvordan Tysklands posisjon i EU vil kunne påvirkes dersom man nå ikke slutter rekkene med sine østlige allierte i dette spørsmålet.

For Russland er adgang til Swift-systemet særlig viktig, fordi det muliggjør på enkelt vis å motta betaling for olje, gass og andre naturressurser på det globale markedet.

I løpet av de første 24 timene etter at Putin anerkjente Donetsk og Luhansk som uavhengige, er det estimert at EU, Storbritannia og USA samlet kjøpte 3,5 millioner fat russisk olje for minst 350 millioner dollar, og på toppen av dette naturgass for minst 250 millioner dollar. De samlende russiske inntektene overstiger antakelig 700 millioner dollar, alt medregnet. På ett eneste døgn, samme uke som Putin iverksatte sitt folkerettsstridige angrep på Ukraina. En utestengelse fra Swift ville i praksis innebære en kraftig begrensning av Russlands deltakelse i det internasjonale finanssystemet, og herunder ramme salget av naturressurser. Videre ville det kraftig begrense tilgangen til de internasjonale kapitalmarkedene, og gjøre det vanskeligere for Putin å finansiere en antakelig både langvarig, kostbar og blodig okkupasjon av Ukraina.

Noe overraskende er det at CDUs nyslåtte leder Friedrich Merz fredag forlangte tysk tilslutning dersom EU-kommisjonen skulle foreslå russisk utestengelse fra Swift. Merz understreket følgende:

«Dette (…) skader den internasjonale økonomien og påvirker både den tyske og europeiske økonomien. Men dette er prisen vi må betale for fred og frihet. Fred og frihet er viktigere enn økonomien. Vi må reagere med maksimal tyngde»

Det er kun få uker siden Merz klart og tydelig advarte mot en slik utestengelse, som han mente ville være «en atombombe i kapitalmarkedene». Gitt Merz’ svært tydelige motstand mot russisk utestengelse så sent som i midten av januar, kan nok mange være fristet til å spekulere i Merz’ motiver, og om han i det hele tatt mener alvor. Det er sannsynlig at Merz i likhet med mange andre undervurderte hvor langt Putin var villig til å gå og ytret seg i en misforstått og feilkalkulert visshet om at noe slikt aldri ville bli aktuelt, da det uansett ikke ville bli krig. CDU-ledelsens snuoperasjon øker definitivt presset mot Scholz, som i det lengste holder igjen for å begrense skadevirkninger for en svært gassavhengig tysk økonomi.

Ulike åpne kilder melder om at det nå kanskje bare er Ungarn og Kypros som ikke stiller seg bak kravet om å kaste Russland ut av Swift. Som Europas tyngdepunkt ville det nok være klokt av Tyskland å slutte rekkene med sine østlige allierte før heller enn siden. Presset vil antakelig bare øke jo lengre ukrainerne klarer å holde stand mot den russiske overmakten.