Jeg tok feil om Donald Trump

Å skrive er å holde dommedag over seg selv, skrev Ibsen. Idag holder jeg en aldri så liten dommedag over meg selv og min tidligere begeistring for Trump. Etter hans famøse ydmykelse av Zelenskyj er dette hva jeg har tenkt meg frem til:

Jeg har gjort mye dumt i mitt liv, veldig mye, men det kanskje dummeste jeg har gjort, er å uttrykke støtte til Donald Trump offentlig. Hvis du gidder – jeg forstår hvis ikke – så skal jeg nå forsøke å forklare hvordan jeg har kommet frem til denne konklusjonen.

Jeg har sett videoen mange ganger nå, du også: Zelenskyj og Donald Trump i Det hvite hus. Trump prater. Zelenskyj prater. Trump prater mer. Og så angrepet fra Vance: Hvorfor sier du ikke takk? Hvorfor er du ikke takknemlig?

Mon tro det.

Husk 24. februar 2022. Hva skjedde? Russland invaderte Ukraina. Putins tsjetsjenske leimordere reiste til Kiev for å drepe den ukrainske presidenten. Enda en variasjon av en av verdens eldste historier, den «store» mannen som vil skape et imperium; Aleksander den store, Djengis Khan, Julius Cæsar, Timur Lenk, Napoleon Bonaparte, Adolf Hitler, Ivan den grusomme, Peter den store, Josef Stalin …

Og, hvis Vladimir Putin får bestemme, Vladimir Putin.

Hvordan beskrive Putin på kortest mulig plass? Tre bokstaver: KGB. Den sentral institusjonen i riket Reagan presist benevnte «det ondes imperium». Det sovjetiske imperiets historie er en av de mørkeste historiene som finnes: Titalls millioner mennesker ble holdt som politiske fanger, den ukrainske landsbygda ble tvangssultet, folkegrupper ble tvangsflyttet. Stalins terrorregime er det verste totalitære diktaturet verden har sett. Terrorstatens viktigste institusjon var KGB; Sovjetunionens hemmelige sikkerhetstjeneste, ansvarlig for spionasje, kontraspionasje og politisk undertrykkelse.

Det var den institusjonen som formet Vladimir Putin og hvor han ble oberstløytnant.

En måte å forstå KGB på ville være å lage en slags liste over organisasjonens synderegister. Den ville fylle mange hundre bind. Ingen med et normalt følelsesliv ville orke å lese ett av dem ferdig.

La oss heller fokusere på Lavrentij Beria, mannen som en gang var leder for KGB og som formet KGB.

Lavrentij Berija var den lengstlevende og mest innflytelsesrike av sjefene for Sovjetunionens hemmelige politi under Stalin.

Se ham for deg. Se hvordan han kjører rundt i sin GAZ – M1 limousin i Moskva på jakt etter pikebarn han kan voldta. Se for deg valget han ga noen av dem: Gi etter, eller han vil sende hele familien din til GULAG. Se for deg da de gravde opp rundt villaen hans, og fant en massegrav over hans private ofre. De som ikke ville, ble drept, sammen med mange av de villige.

Beria var den fiktive seriemorderen Nattsvermeren sammensmeltet med SS-sjefen Heinrich Himmler. Seriemorder og voldtektsmann på fritiden, industriell sadist og overvåker i arbeidstiden.

En mann så svinsk at selv ikke Stalin våget å la datteren sin være alene med ham.

Hans institusjon som har formet Putin. Det er ikke vestlig propaganda, det er sannheten.

Det er Berias lærling, og mannen som mener Stalin var en helt som 24. februar 2022 sender sin bande av tsjetsjenske lystmordere til Kyiv for å ta livet av Zelenskyj.

USA tilbyr ham å flykte.

Både du og jeg vet hva han svarte, en av disse udødelige setningene som vil leve i århundrer: «I need ammunition, not a ride.»

Putin kom, og en jødisk komiker reiste seg. Han reiste seg ikke alene. For det var én ting disse såkalte «realistene» med sine interessesfærer ikke hadde regnet med: Ukrainerne kjenner KGB. Ukrainerne kjenner Vladimir Putin. De vet hvordan Den røde armé farer frem der de herjer, og hvordan de får Djengis Khans horder til å fremstå som rene amatører.

Jeg hører hvordan mange nå snakker om Zelenskyj. Han skal være korrupt. Han skal være en diktator. Han skal være en krigslysten mann som ofrer landet sitt på slaktebenken fordi han er kjøpt og betalt av «Vesten».

Nei.

Han har et hjerte, og han vet hva Vladimir Putin representerer: Et despoti med atomvåpen. Et åndelig og moralsk forfall som er forsteinet og forsterket gjennom årtier. At Putin av noen blir ansett som en forsvarer av tradisjonelle verdier, er dummere enn å la Dracula få ansvar for blodbanken.

Dessuten har Zelenskyj noe de fleste i Europa har mistet, noe jeg nesten ikke trodde vi hadde, nemlig personlig mot – eller som det heter i nasjonalsangen vi synger: «også vi, når det blir krevet».

Jeg vet at mange av mine venner på høyresiden vil mislike at jeg nå vender meg mot Donald Trump.

De vil hevde at reaksjonen min er følelsesstyrt. Trump Derangement Syndrome.

Kanskje. Men jeg ser det jeg ser, og noe av jobben min er å si hva jeg ser. Jeg ser det igjen og igjen: En modig mann og to bøller.

«Si takk.» Hva i helvete skal Zelenskyj takke J.D. Vance for?

Jo, jeg vet at han burde krype. Det er populært i vår tid. Vi skal bøye nakken, og vi skal ikke si hva vi mener. Vi lever i en tid hvor ryggrad er en karakterbrist og hvor vi skal la dem som har makt, bestemme. Vi er profesjonelle, må vite, og da må rumper slikkes titt og ofte. Det er slik våre unge menn og kvinner lærer at de kommer opp og frem i verden. Vi har tross alt forflatet våre utdanningsinstitusjoner til sosialiseringsanstalter.

Men vi er også europeere. Vi er nordmenn. Vi vet at makt ikke er rett. Vi vet at forakt for svakhet er ondskap. Vi har en kultur hvis religion en gang ble spredt fra slave til slave, og hvis vitenskap ble utviklet av mennesker som våget å stille spørsmål ved de vedtatte sannhetene. Greit at Aristoteles hevdet at en sten på 2 kg faller raskere enn en på 1 kg, men stemmer det? Nei, idag er det banalt, men det tok nesten 2000 år før Galileo Galilei klatret opp i det skjeve tårn i Pisa og viste at Aristoteles tok feil.

Makt er ikke rett. Makt er bare makt.

Jeg hadde mine grunner for min sympati for Trump og for min forakt for Europas eliter. Mange av disse grunnene er fortsatt gode.

La meg gjenta de viktigste, de jeg mener fortsatt stemmer: Jeg mener at et land som ikke har kontroll på grensene sine, over tid vil opphøre å være et land. Jeg mener at stor fremmedkulturell innvandring vil true bærekraften og sammenhengskraften i Europa og Norge. Jeg mener at europeiske og norske eliter har sovet i timen og latt forsvaret forfalle, mens de fører – og fortsetter å føre – en hodeløs energipolitikk.

Det er en idioti som de bare forsterker selv om realitetene, avindustrialiseringen av Europa, treffer oss alle.

La meg bare gi et eksempel på hvor nesten endeløs idiotien er: Samme uke som Europa angivelig skal ruste opp som aldri før, vedtar EU å forsterke klimamålene sine, og kutte 90 prosent av klimagassutslippene innen 2040. Samtidig skal Europa ruste opp, og møte eldrebølgen, og vi skal alle bli rikere.

Dette er himmelropende idioti som kan bli avslørt av enhver som behersker de fire regneartene, og har tilgang til penn og papir, men som alltid sitter energipolitisk idioti svært dypt i europeiske eliter, og blant energipolitikere fra Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre er det først og fremst forfallet i banale aritmetikkunnskaper som blir tydeliggjort.

Jeg har også flere meninger: Jeg mener at det kun finnes to kjønn. Jeg mener at en mann som identifiserer seg som kvinne er like smart som sauer som identifiserer seg som ulver. Jeg mener at Paris-avtalen er stupid, og at von der Leyen er inkompetent, og at Tyskland schaft sich ab. Jeg mener at ytringsrommet er for snevert i Norge, og at tradisjonelle medier alt for ofte fungere som maktens hjelpere, ikke maktens kritikere.

Jeg mener dessuten at europeiske ledere som i tiår ignorerer amerikanske presidenters advarsler om at de må ta mer ansvar for egen sikkerhet, og som tre år etter en russisk angrepskrig, og Trumps valgkamp, blir overrasket over at han kutter støtten til Ukraina, ikke bare har sovet i timen, men må ha befunnet seg i den dypeste formen for koma som tenkes kan. De er patetiske. De er latterlige. De er farlige. Jeg mener fortsatt at Vance holdt en god tale i München, og at de europeiske lederne tilstede hadde ytterst godt av den kalddusjen.

Jeg mener dessuten at hysteriet som nå piskes opp mot enhver som er enig med Trump eller som ytrer synspunkter for å avslutte krigen i Ukraina hurtigs mulig, er direkte kvalmende. Mennesker som nå skal sensurere enhver Trumpist eller påståtte Putinist, er fjols som åpenbart mangler troen på det åpne samfunnet de hevder at de er så for.

Alt dette er sant, tror jeg.

Likevel. Jeg så på Donald Trump som en eksponent for disse ideene. Ikke for noe høyre-ekstremt, men rett og slett for det jeg kaller sunn fornuft. Jeg lyttet til ham på Joe Rogan, og ble sjarmert, selv om jeg tidligere hadde fordømt ham for stormingen av kongressen den 6. januar 2021.

Det var dumt av meg. Jeg burde holdt fast ved min opprinnelige mening om at jeg som nordmann jubler eller fordømmer norske politikere, mens amerikanske presidenter er noe jeg først og fremst forholder meg til.

Jeg mener fortsatt at Trump ikke er en fascist, men det er en særdeles lav stang å hoppe over, og nå har jeg snart to måneders erfaring med president Donald Trump, og when the facts change, I change my mind.

Kall meg gjerne en flip flopper. Jeg mener at man bør skifte mening når man får ny informasjon.

Etter å ha sett hvordan han oppfører seg og utøver sitt embede så lander jeg på følgende: Donald Trump blir neppe en god president – ikke for Norge, ikke for EU, ikke for Verden, og kanskje heller ikke for USA.

Det er nemlig lett å kritisere.

Det er lett å rive ned.

Det en presidentordre skaper, kan den neste rive ned, men det en president ordre river ned, kan ingen presidentordre bygge opp.

Som liten kunne jeg bruke en dag på stranden til å bygge sandslott, men en bølle kunne ødelegge det hele på et øyeblikk.

Jeg vet at det er følelser med i min analyse av Trump. Det er bra. Vi mennesker har følelser av en grunn. Politikk er hverken matematikk eller sjakk. Donald Trump er ikke en regneoppgave som kan løses.

Jeg sa at Donald Trump ikke var fascist. Han vil ikke avskaffe ytringsfriheten eller frie valg.

Hva vil jeg kalle ham? Jeg vil beskrive ham som en bølle med libertarianske idealer som kringsatt av tollmurer og grensekontroll som vil gjøre USA, og bare USA, libertariansk. En minst mulig stat, og masse folk som arbeider som helvete, og som synker eller svømmer. Det finnes dummere ideer.

Det bekymringsfulle ligger i at han åpenbart har bøllens instinkt for å le av og ydmyke enhver som fremstår som svakere enn ham. Han er den rike, vulgære arvingen, TV-stjernen som tuter med ulvene, i dette tilfellet oss misfornøyde nærvelgere. Han skryter av at han griper kvinnene rett etter fitta, og hele verden er hans horehus.

Han er – la oss gi ham det – glimrende til å kritisere, en fantastisk kommunikator til sine tilhengere, men statsmenn gjør mer enn å kritisere og kommunisere, de bygger. Og Donald Trump river ned USAs omdømme og soft power – tiltrekningskraften til amerikanske ideer og politikk – hurtigere enn noen gravemaskin kunne makte.

Det er mulig å være for en streng innvandringspolitikk, for lavere skatter og for en rasjonell energi- og klimapolitikk, uten å være en bølle.

Det er til og med nødvendig. Historien om vestlige sivilisasjon er historien om hvordan vi tok kontroll med bøllene. Bøller er livsfarlige som ledere. Makt korrumperer, det er en klisjé, men det er også sant.

Jeg skrev at Donald Trump ikke var fascist, men rundt ham tegner det seg dessuten et ytterst bekymringsfullt bilde. Den geopolitiske strategen hans beundrere hyller, er John Mearsheimer. Denne «eksperten» evnet ikke å se invasjonen komme, selv om russiske styrker hopet seg opp ved grensen og amerikansk etterretning advarte. Han er også medforfatter av en bok som er så antisemittisk at den får «Sions vises protokoller» til å fremstå som tolerant.

Den angivelige «favorittjournalisten» hans er Tucker Carlson, som pludrer med Putin mens han igjen og igjen flørter med antisemittiske troper.

Hvis du skraper litt på mange europeiske såkalte antisionister, kommer bevisste eller ubevisste Hamas-apologeter frem. Europa og Norge er altså verre ute å kjøre enn USA, mener jeg.

Det gjør likevel ikke hverken Tucker Carlson eller John Mearsheimer lekre.

Vi burde ha lært litt om antisemittisme nå, især den som kommer fra høyresiden. Den er et mentalt virus som vitner om et åndelig forfall, og det har infisert deler av «trumpismen».

Hva har vi som støttet Trump fått?

Vi har fått handelskrig, vi har fått tvil om NATO, vi har fått en mann som hyller Putin, og som ydmyker Zelenskyj, og som tror at landegrenser er noe som kan flyttes like enkelt som vegger i nybygg i New York. Vi har fått en mann som tror at verden er transaksjoner, deal etter deal, og som tror at det han lærte som rik arving i eiendomsbransjen i New York vil kunne frelse hele verden – selv om han da må ydmyke en frihetskjemper for å komme noen vei innimellom. Vi har fått en verden som kan bli delt opp i handelsblokker og interessesfærer omtrent som på 30-tallet. Vi har fått en mann som jeg tror Putin vil presse til det ytterste, og som vil lære at KGB kan mer om forhandling og utpressing enn selv amerikanske realitystjerne og dealmakere.

Var det dette jeg ville ha?

Nei. Så tiden er kommet for å gjenta tre smertefulle, men viktige ord: Jeg tok feil.

Denne min fiasko føyer seg inn i en lang rekke av politiske fiaskoer.

La meg nevne noen av mine tidligere brølere: Jeg støttet en gang Erna Solberg fordi jeg trodde at hun ville effektivisere offentlig sektor. Jeg stemte Senterpartiet i 2021 fordi jeg trodde at de ville føre en rasjonell klima- og energipolitikk.

Jeg håper at jeg tar feil også denne gang. Jeg håper at mine kritikere på høyresiden har rett i at Trump nå gjennomfører en genial plan som vil gi fred i Midtøsten, fred i Ukraina og vekst og velstand i USA spesielt, og tjene som inspirasjon for resten av verden generelt. At dette er hvordan "kreativ destruksjon" ser ut. Jeg håper altså at jeg om et år vil fremstå som en håpløs opportunist som forlot Trump-skuta ved første brottsjø. En ordentlig feig faen.

Uansett, min politiske selvbiografi fortjener foreløpig tittelen: Jeg tok feil.