Om å puste med magen

Hvordan skal vi håndtere den geopolitiske turbulensen vi opplever? Hva bør gjøres?

Bård Larsen har satt seg til ved tastaturet og latt det ta helt av. Hamringen har gått særlig ut over meg fordi jeg har skrevet en bok som heter «Uhørt» og som Larsen ikke liker.

I min forsøksvis dempede og saklige bok, forsøker jeg blant annet å forklare hvorfor det kan være nyttig å puste med magen og akseptere at ikke alle evner å delta i den offentlige debatten slik de mest formfullendte personer med arbeidsgivers tastatur gjør. Noen av disse er også opptatt av saker og tema som er uønsket av og provoserende for de mer innforståtte, de som gjerne skjønner mer enn andre. Noen av disse som støyer og tøyer kan dessuten få næring til sitt engasjement hvis de frykter at de blir undertrykket, at de blir uhørt. De søker derfor fellesskap på utsiden av det gode selskap.

Og Larsen er skikkelig streng, han vet hvor grensene bør gå! For å sikre at jeg også havner utenfor, dikter han opp ting jeg ikke har skrevet i det Facebook-innlegget som har fått ham til helt å miste pusten.

Jeg trekker i boken noen historiske linjer om det jeg kaller angsten for det frie ord. Det finnes til alle tider krefter som ønsker å lukke ned og stenge ute stemmer eller tema som er uønskede, ubehøvlede i sin tid, som er utfordrende, frekke, ekle eller politisk ukorrekte. Noen ganger er det de lærde som har denne angsten, noen ganger de religiøse, andre ganger de hodeløse. Jeg viser også til at svake undersøkelser og problemfokusert forskning har fremstilt vår offentlige debatt som så ille at det kom som en overraskelse på mange når ytringsfrihetskommisjonen konkluderte at ytringsfriheten har gode vilkår i Norge.

Nå står vi sannsynligvis foran en lang periode med ny og ukjent retorikk, med politikk og handlinger som snur opp ned på verden slik vi kjente den. Visepresident J.D. Vance’ tale i München slo an denne nye tonen og sjokkerte mange av oss. I talen plukker han eksempler på det han mener er mangel på ytringsfrihet, enda lite tyder på at hverken Vance eller Trump er forsvarere av ytringsfrihet selv. De er nok mer av den typiske typen som er for ytringsfrihet – så lenge man deler de samme meningene. Jeg synes likevel denne delen av Vance’ tale var interessant i lys av temaet i boken «Uhørt» – også fordi jeg vet at Vance’ eksempler appellerer til flere. De mener at han har et poeng. Lik det eller ei.

Så kommer jeg til det jeg tror er årsaken til at Larsen har latt det løpe helt av med seg: Kan man skrive at man synes at deler av talen var interessant i lys av temaet i boken og likevel ta avstand fra Vance? Nei, ifølge Larsen. Jo, mener jeg. Dette er hva man vil kalle å ha to tanker i hodet på en gang. Demagoger og autoritære ledere blander ikke sjelden inn biter av sannhet og rimelighet i cocktailen sin. Det er nettopp derfor de blir farlige. Og disse bitene i cocktailen bør vi være obs på.

Blant de mange analysene av hvorfor USA valgte Trump nok en gang, inngår som kjent denne forklaringsfaktoren: Demokratene har vært blinde og døve for en utbredt legitim frustrasjon og misnøye blant store grupper og har derfor heller ikke løst problemene deres slik de burde eller kunne gjort. Ulykken var dermed et faktum – Trump ble valgt for andre gang. Eller; demokratene ble valgt bort.

Hva kan vi her hjemme lære av dette? At vi ikke bør gjøre det samme. Jeg tror vi kan lære at det er lurt – også i krisetider - å holde på et så bredt ytringsfellesskap som mulig. Et fellesskap som også rommer uenighet, undring og villfarelser. Så lenge vi diskuterer med hverandre, så lenge konfliktlinjene går på kryss og tvers mellom oss, belyser vi vårt eget politiske landskap. Det er først når noen slutter rekkene og lar «de andre» utvikle brennbare fellesskap utenfor disse rekkene, at det blir fare på ferde.

Slike tanker kan man gjøre seg, når man bare tar seg tid til å trekke pusten. De er ikke så veldig avanserte, de ligner mest på klassisk liberal ytringsfrihet.