Om stigmatisering av innvandrere

IMDi klager over at problematiseringen av innvandringen er for dominerende i norsk presse. Men kanskje det skyldes at problemene er betydelige?

Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. Allerede i tittelen i sin årsrapport offentliggjort tirsdag har Integrerings- og mangfoldsdirektoratet presentert sin konklusjon og sitt budskap. IMDis grunnlag for å konkludere med at islamfrykten er medieskapt er så vidt jeg kan skjønne kapitlet der ti innvandrere i ledende stillinger bli satt til å vurdere norsk presse (s. 83-87). Det er i hvert fall her denne konklusjonen er lettest å gjenfinne. Det står mye fornuftig i denne rapporten, men IMDi har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å gi den en slik innpakning. Det skaper mistanke om at IMDi ikke ønsker en realistisk fremstilling av innvandring og innvandrere i mediene, men en forskjønnet en.

Grupper med størst problemer fremstilles negativt I forordet trekker IMDi-direktør Osmund Kaldheim frem at det er muslimer og personer fra Afrika som får mest negative omtale i media. Han kobler dette til at de samme gruppene sterkest føler seg diskriminert i Norge. Kaldheim kunne ha gjort en annen kobling, nemlig at den negative omtalen kan skyldes at dette er de gruppene som er sterkest overrepresentert blant kriminelle, blant mottakere av sosiale ytelser, har lavest utdanningsnivå (s. 32) og som i minst grad yter noe tilbake ved å jobbe.