Kjedsomhet som en vei til sannhet

Etter at Joe Biden erklærte seg som vinner av det amerikanske presidentvalget og sa at han «skulle være en president for alle amerikanere», utbrøt CNNs kommentator Van Jones tydelig rørt at «Boring is the new thrilling». Bidens konforme stil føyer seg inn i rekken av forsøk på å kjempe mot populismens enkle fortellinger med en nøysom kjedsomhet. Vi ser det særlig i de internasjonale bestselgerne Enlightenment Now av Steven Pinker og Yuval Hararis Sapiens-trilogi. Deres historier er visjonære og velskrevne forsøk på å gjøre opplysningen og fremskrittet til en fortelling å tro på igjen. Imidlertid er troen de forsøker å skape rent klinisk, helt uten rom for leseren til å supplere og fortolke, og dermed også uten mulighet til å skape et dypere engasjement og debatt. Opplysningstroen, slik den forfektes i disse fortellingene, er en fornuftsdreven, egalitær og «humanistisk» fortelling som løfter mennesket ut av naturens iboende forfall. Det er ved å la fornuften utfolde seg produktivt i teknologi og vitenskap at mennesket gradvis har forbedret sin levestandard, og det er slik vi også må gjøre det fremover. Kampen mot nasjonalisme, fascisme, islamisme og identitetspolitikk skal kjempes med mer fornuft og mer vitenskap.

Verden har aldri vært mer opplyst enn nå, er den nye opplysningens mantra. Pinkers og Hararis bøker, hvor fremskrittet klinisk dokumenteres med grafer og statistikker, kan leses hvor som helst og til alle døgnets tider i blendende LED-pærer. Alle parker, gater og stuer lyser hvitt slik at vi står fritt til å beundre fremskrittet. Da man snakket om «opplysning» på 1700-tallet kunne man ikke se for seg annet enn organiske lyskilder som solen, stjernene, månen og ilden. Tilsvarende var ordskitet frimodig, grensesprengende og usømmelig – fullt av liv og engasjement. Veien til opplysningen var gjennom opphetede debatter og grov uenighet et engasjement de kliniske grafene til Harari og Pinker ikke er i nærheten av å generere. I sitt mest idealistiske skulle diskusjonene lede menneskeheten vekk fra dogmatiske sannhetspretensjoner, mens det i virkeligheten var en kamp for å gi det opplyste borgerskapet økt politisk innflytelse. Det var først femti år etter opplysningen at man snakket om tilværelsens kjedsomhet, en kjedsomhet som nå har forplantet seg dypt inne i det moderne opplysningsprosjektet.

Århundrets sykdom