KULTUR

Ufrihetens forutsetninger

Noen ganger er det umulig å appellere til menneskets frie valg. Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt» viser en slik situasjon.

Kristian Meisingset
Kristian Meisingset Kritiker
Publisert

Jeg har en spesiell forkjærlighet for tragedier. Når Hamlet faller – når Osvald roper etter solen. Når bygningene faller rundt hovedpersonen og Carla på slutten av Fight Club. Når alt bryter sammen, når døden inntreffer, når alt går til helvete, er det like fullt noe som fullbyrdes. Kanskje det er skjebnen – skjebnen som fullbyrdes.

Det som skjer, det har ligget i kortene, eller det har ligget i fortellingen – det er fortellingens logiske endepunkt. Det er denne tragedien som har ventet på karakterene hele fortellingen, de kan ikke unngå den, og fullbyrdelsen oppleves tilfredsstillende.

I En lang dags ferd mot natt (1941), som hadde premiere på Oslo Nye Teater på torsdag, befinner vi oss i en tragedie. Eller vi befinner oss i et hus, sommerhuset til familien Tyrone, med far James, mor Mary, storebror Jamie og lillebror Edmund. Fortellingen er selvbiografisk, et tidlig stykke virkelighetslitteratur, og det er Eugene O’Neills (1888–1953) tragedie vi blir vitne til – han var selv yngstebror i familien.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

oslo nye teater kultur

For å lese pluss-artikler må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

DEBATT:
SISTE KOMMENTARER:
Powered by Labrador CMS