Ufrihetens forutsetninger

Jeg har en spesiell forkjærlighet for tragedier. Når Hamlet faller – når Osvald roper etter solen. Når bygningene faller rundt hovedpersonen og Carla på slutten av Fight Club. Når alt bryter sammen, når døden inntreffer, når alt går til helvete, er det like fullt noe som fullbyrdes. Kanskje det er skjebnen – skjebnen som fullbyrdes.

Det som skjer, det har ligget i kortene, eller det har ligget i fortellingen – det er fortellingens logiske endepunkt. Det er denne tragedien som har ventet på karakterene hele fortellingen, de kan ikke unngå den, og fullbyrdelsen oppleves tilfredsstillende.

I En lang dags ferd mot natt (1941), som hadde premiere på Oslo Nye Teater på torsdag, befinner vi oss i en tragedie. Eller vi befinner oss i et hus, sommerhuset til familien Tyrone, med far James, mor Mary, storebror Jamie og lillebror Edmund. Fortellingen er selvbiografisk, et tidlig stykke virkelighetslitteratur, og det er Eugene O’Neills (1888–1953) tragedie vi blir vitne til – han var selv yngstebror i familien.