Palestina-aktivistene har et mannsproblem

«Hei gutta! Det er så mange damer som engasjerer seg i de Palestina-greiene. Alle typer damer! Det som er så bra, er at de damene som engasjerer seg for Palestina er mot folkemord, og så er de gjerne glad i barn. Det er supert konemateriale!»

Videoen er lagt ut av den digitale Palestina-aktivisten Jørgen Berg Pedersen. Budskapet er enkelt: Overfloden av damer som engasjerer seg for det palestinske spørsmålet, burde lokke flere menn til saken. I kommentarfeltet er mange entusiastiske over tiltaket, og skriver ting som «Dette er noe av det herligste jeg har sett», og «Hahaa love it».

Berg Pedersen sier han var forberedt på kritikk og hat når han behandler et dramatisk tema på en slik lettbent måte. Men responsen har vært overveldende og positiv. I skrivende stund er videoen sett 195 000 ganger bare på Instagram. 

Hvor er gutta?

Berg Pedersen forklarer at han fikk ideen etter å ha sett et mønster i responsen for sin digitale aktivisme:

– Ettersom månedene har gått og situasjonen har forverret seg, har det blitt enda tydeligere. Det er en stor overvekt av damer som engasjerer seg i det jeg poster. Det samme ser jeg i feeden. De tydeligste, de som er mest aktive, er kvinner

Han forklarer at et av målene hans er å demonstrere at også personer som ham – hvite, vanlige menn – kan engasjere seg for saken.

– Når står vi her etter fire måneder med grusomheter, men fortsatt er det en overvekt av damer. Dette ligger og durer i bakhodet på meg. Hvor er gutta? Jeg ville si dette rett ut, med en litt annen take, litt satirisk, og ved å bruke et formspråk som faktisk snakker til yngre og til menn og folk forøvrig på en litt annen måte. 

– Vi kan vel si at videoen din markerer et sjangerbrudd mot en situasjon preget av terror, død og krig?

– Absolutt, og det har vært en indre redaksjonell avveining her. Jeg filmet dette omtrent samtidig med bombingen av Rafah, som utgjør et siste crescendo av grusomhet, og jeg vil ikke underspille alvoret eller slå mynt på at unger sprenges i fillebiter. Men samtidig vil jeg nå ut til folk som sitter på sidelinja, og gjerne gutta, så da prøver jeg å sparke inn den døra med et sånt sjablongaktig sjangerbrudd som dette. Og man kan si videoen er upassende, men jeg sier ikke noe usant. Jeg sier det bare på en påtatt dust måte for å nå ut til flere, så målet helliger middelet, håper jeg da. 

Berg Pedersen sier han bare har «uferdige teorier og løse tanker» om hvorfor det er sånn:

 – Det som presser seg mest frem, er at bildene man ser fra krigen inneholder så mange døde barn. Og fra naturens side har kvinnen noen morsinstinkter som kanskje er kraftigere enn våre farsinstinkter. Men det forklarer ikke alt. Menn er kanskje også mer konforme i sitt mannsideal og derfor ikke vil «oute» seg selv som en som brenner for Palestina. 

Flere menn er opptatt av Israel

Organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF) har også opplevd medlemsvekst siden Hamas’ terrorangrep mot Israel 7. oktober i fjor og den påfølgende krigen i Gaza. Leder Conrad Myrland kan derimot vise til motsatt mønster, med en overvekt av menn hos sine støttespillere. Han opplyser at 58 prosent av MIFFs aktive medlemmer er menn, og 42 prosent er kvinner.

Myrland forteller at han har lagt merke til uvanlig stor pågang fra kvinner, som ble opprørt over den seksualiserte og bestialske volden de så under massakren Hamas gjennomførte. Like fullt er engasjementet i sosiale medier størst hos menn, som utgjør 54,5 prosent av MIFFs følgere på Facebook, og 52,4 prosent på Instagram.

Myrland spekulerer i om forklaringen på dette mønsteret ligger i at utenrikspolitikk ikke vekker like stor interesse hos kvinner, og at israelsk historie er komplisert:

– Kvinner er generelt mindre interessert i utenrikspolitikk enn menn, og målinger vi har tatt opp viser at støtten til Israel er størst blant menn. Så det er ingen overraskelse at det er en overvekt av menn blant våre medlemmer.

– Aktivister som jobber for palestinernes sak melder om størst engasjement fra kvinner, og deres sak er jo også utenrikspolitisk?

– Min erfaring er at støtten til palestinerne ofte er drevet av følelser fremfor kunnskap. Hvis man for eksempel har brukt lite tid på å sette seg inn i jødenes historie i muslimske land, og ikke kjenner til at jødene ble presset og jaget ut av hele den arabiske verden, kan lett engasjementet bli innrettet feil. Det er også mange som har sterke meninger i Norge, men som for eksempel aldri har lest Hamas-charteret [Hamas’ program, skrevet i 1988, red. anm.].

Leder av Palestinakomiteen, Line Khateeb, svarer at de ikke fører oversikt over medlemmers kjønn, men at det kan være et visst kjønnet mønster i engasjementet blant hennes medlemmer:

– Vi har ikke oppført medlemmer på kjønn, så det kan jeg dessverre ikke si noe sikkert om. Men som i organisasjonslivet ellers er det en overvekt av kvinner som engasjerer seg i frivillig arbeid. I våre styrer og lokallag er det en ganske god kjønnsbalanse og ikke slik at det er flest kvinner, jeg vil heller ikke si at det er stor overvekt av damer på demonstrasjoner, men kanskje noen flere damer som deltar i aksjoner.

Venstresiden er mer kvinnedominert

Politisk sett, er det en viss slagside med tanke på krigen i Gaza. Partier til venstre både tradisjonelt og under den pågående konflikten har vist større sympati med palestinernes sak, men partier til høyre har utvist en mer pro-israelsk linje. Det har vi ikke minst sett under den siste tidens stemmegivning over diverse representantforslag i Stortinget. 

Dette skillet er også delvis kjønnet. Som valganalysene viser, er det en svak overvekt av kvinner for partier til venstre, mens partier til høyre har en svak overvekt av menn. Kjønnsforskjellen i engasjement for hver av sidene i sosiale medier kan kanskje delvis være en gjenspeiling av dette forholdet, noe også Berg Pedersen indirekte antyder:

– Jeg er fra Oslo og har snublet innom en og annen Palestina-demo før, selv om jeg ikke akkurat har vært noen aktivist. Når jeg ser aktivismen i dag, er det tilforlatelig like scener som det jeg så for tjue år siden. Kanskje Palestina-saken forbindes med dreads, venstresiden og politisk radikalisme. Det kan jeg se for meg at mange i Barcode ikke synes er så appellerende. Så det er mulig at også den historikken bidrar til å skremme bort menn.

Ikke feminint å ha prinsipper

En person som bryter med et slikt mønster, er Anders Waage Nilsen. Han jobber som leder i næringslivet, har i flere år sittet i styret for Raftostiftelsen og er blant initiativtakerne til lederoppropet for Gaza. Han reagerer på Conrad Myrlands beskrivelse av Palestina-aktivismen som mer følelsesstyrt, og drevet av «følelser fremfor kunnskap»:

– Å fremheve seg selv som kunnskapsrik og redusere kvinners engasjement til følelser er i mine øyne en klassisk mannlig hersketeknikk. Situasjonen i Midtøsten er kompleks, jeg opplever at pro-palestinske aktivister har dyp forståelse for historien. Mange har også vært i palestinske områder og sett undertrykkelsen med egne øyne. Dette er en kunnskap du ikke kan lese deg til. Å få dette til å handle om historien eller bibelske rettigheter er virkelighetsflukt, en avledning. Det handler faktisk ikke om historien. Det handler om ødeleggelse av et samfunn og drap av forsvarsløse sivile, konkrete krigsforbrytelser som skjer her og nå. 

Waage Nilsen innrømmer like fullt at det er en overvekt av kvinner blant hans likesinnede. Han forteller at han ble frustrert over stillheten blant lederskikkelser på sosiale medier som LinkedIn, og ønsket å gå foran ved å vise at man kan bruke stemmen. 

– Det som skjer nå, krever at vi blir tydelige på hvilke verdier vi står for. Menneskerettighetene utgjør rammebetingelsene for næringslivet, som ledere har vi et ansvar for å hegne om dem. Det som skjer i Gaza, bryter med de plikter og rettigheter vi ble enige om etter grusomhetene i 2. verdenskrig. 

– Næringslivet er typisk involvert i mange flere land enn bare Israel. Hvor blir det av oppropene til forsvar for menneskerettighetene i Kina eller Saudi-Arabia?

– Dette er en stor diskusjon. Men når det gjelder akkurat denne konflikten, så ble bildet endret dramatisk etter at det ble åpnet folkemord-sak mot Israel i Den internasjonale domstolen. Et folkemord er veldig, veldig alvorlig. I en slik situasjon må vi heve stemmen og si ifra, og vi må anspore næringslivet til å ta sin del av ansvaret. Det gjelder ikke bare Israel, etiske standarder må i større grad gjenspeiles i praksis, også i møte med andre menneskerettighetsbrudd. 

– Du fikk med deg tre kvinner i oppropet for Gaza. Har du også merket noe til et kvinneoverskudd i engasjement for palestinernes sak?

– Ja, og det er veldig interessant. Jeg har tenkt mye over dette, og vi som engasjerer oss har snakket mye om det. Jeg kjenner i pappahjertet mitt når jeg ser fedre som graver etter sine barn i ruinene. Om jeg er spesielt sensitiv som mann, det vet jeg ikke, men jeg tror ikke det. Kanskje menn føler en større uvilje mot å gå ut av rollen sin? En del av kvinnene jeg har møtt i denne situasjonen beskriver at de ikke føler de har noe annet valg enn å engasjere seg – som en instinktiv solidaritet. For meg handler dette om at vi trenger en global rettsorden. Folkeretten og menneskerettigheter representerer tydelige grenser for adferd, det må ha konsekvenser å bryte disse grensene. Jeg opplever at kvinner deler denne prinsippfastheten med meg, mens mange menn har en større vilje til pragmatisme. Jeg vil ha forutsigbare og tydelige virkemidler, men hele tiden blir jeg møtt med henvisninger til at det er komplisert. Det er viktig for meg og overfor mine barn å vise at jeg har prinsipper, og at jeg tar mot til meg og står opp for mine indre verdier. Jeg opplever ikke dette som spesielt feminint.

– Når det gjelder prinsipper, så er jo to sider i konflikten. Hamas utførte bestialske handlinger mot sivile israelere 7. oktober, og har siden vist seg å være kyniske mot befolkningen i Gaza ved å holde tilbake israelske gisler og bruke sivile og barn som levende skjold?

– Jeg møter en sånn type argumentasjon hele tiden. Det har vært en fin anledning for meg til å lære om historien, og det store bildet. Hamas sitt angrep var grusomt og ble rettmessig fordømt. Hvis 7. oktober hadde fortsatt dag etter dag i fire måneder, hva hadde det internasjonale samfunnet gjort da? Det hadde selvsagt grepet inn og det skulle bare mangle. Men nå lar vi en ufattelig humanitær tragedie få utspille seg på palestinsk side. Det sier noe om en inkonsistens i vestlige land. Dette er noe vi må våge å snakke mer om, og problematisere.