Er det folket som bestemmer?

Da Stortinget i fjor vedtok ny valglov, fjernet man alle muligheter for at velgerne kunne overstyre partienes prioriteringer ved å gjøre endringer på stortingsvalglistene. Hverken personstemmer eller strykninger er lenger mulig. Det har vært opplest og vedtatt i noen år at Norge skal ha mer demokrati og mer åpenhet, men kan dette nå med rette kalles en tom frase?

Regjeringen og Stortinget resonnerte som følger: Siden velgerne aldri har klart å endre rekkefølgen partienes kandidater er satt opp i, fordi terskelen er satt høyt, kunne man fjerne hele muligheten.

I Stortinget var det likevel tilløp til debatt om spørsmålet. Michael Tetzschner var en av dem som tok opp viktigheten av å styrke velgernes innflytelse på valgdagen, og flere av hans poenger er brukt i denne artikkelen.

Stortinget lever ikke opp til demokratiets idealer

Når velgerne har hatt så liten innflytelse på personsammensetningen, er det underlig at man ikke har spurt hvordan velgerne kunne sikres større innflytelse. Men, i lovproposisjonen stod at det på bakgrunn av en «helhetlig vurdering» ikke var «ønskelig å gi velgerne innflytelse over hvilke av partiets kandidater som velges inn». Man hadde tillit til at partiene ivaretok dette ansvaret på en god måte. Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, sluttet seg til dette.

Dette er spesielt. Stortinget sluttet seg til departementets oppfatning om at partiene er bedre egnet enn velgerne til å bestemme hvem som skal representere folket der. Sagt på en litt annen måte: partiene er enige med hverandre i at de selv vet best og ber folket stole på at det er slik. Er det dette som er tillitssamfunnet?

Partiene er ikke folket

Partiene har stadig mindre oppslutning. Omkring åtte prosent av befolkningen er medlem av et politisk parti, og to prosent er aktive. Dette innebærer at heltidspolitikernes makt og innflytelse øker. Politikken strømlinjeformes, godt hjulpet av et stadig voksende og offentlig finansiert rådgiverkorps. Åpenheten i nominasjonsprosessene varierer fra parti til parti, men gitt partienes medlemstall og antall aktive, må det være hevet over tvil at prosessene ikke er spesielt brede.

Ved å gi en snever gruppe mennesker avgjørende innflytelse på hvem som skal representere folket, svekkes både folkestyrets legitimitet og det personlige ansvaret som følger med det å være folkevalgt. Den enkelte representant kan etter hvert føle en større lojalitet til partiapparatet som har satt ham i posisjonen han er i, enn til folket som han skal representere.

Det er ikke alle saker som behandles i valgprogrammene. Som pandemien og Ukraina-krigen viser til det fulle: samfunnet blir satt på prøve. Valgene handler ikke bare om saker, men også om man har tillit til den enkelte representants skjønn og holdninger. Dette er et viktig element i det representative demokrati.

Det er ingen skam å snu

Det er foruroligende at denne prinsipielle endringen av valgsystemet ikke avstedkom større debatt. Det er et tegn i tiden at flere og flere mener at organisert politisk virksomhet ikke angår dem.

Mange vet kanskje ikke at de nå er forhindret fra å gjøre endringer på listene før de står i stemmeavlukket på valgdagen. Jeg tror de fleste har satt pris på muligheten til å endre stemmeseddelen selv om de vet at det har hatt lite å si. På den måten har man kunnet gi uttrykk for tillit til eller misnøye med kandidatene som står på listen. Kanskje særlig ved neste valg er det mange som gjerne skulle hatt den muligheten.

Den nye valgloven øker avstanden mellom de folkevalgte og folket, og befester inntrykket av at det utvikler seg en politisk klasse i Norge. Politikerne gjør krav på tillit fra folket, men tillit kan ikke bare gå én vei. Politikerne må også ha tillit til at folket kan treffe fornuftige valg. Forfatningen bygger på folkesuverenitetsprinsippet, ikke et partisuverenitetsprinsipp.

Folket i valg er folket i vrøvl, skrev historieprofessor Ludvig Daae. Det kan nesten synes som om Stortinget er enig. I alle fall må ikke folket få vrøvle for mye. Følger man resonnementet som denne nye ordningen bygger på fullt ut, ender man et sted man ikke vil være. Hvis Stortinget mener at makten utgår fra folket, må det rette opp denne feilen så snart som god råd er.