Eksklusjon som politisk maktmiddel

Når en politiker ekskluderes fra sitt parti, er det som regel sluttstreken for en karriere. Grunnene kan være mange, fra ord til handlinger, i eller utenfor offentlighetens syn. Men når eksklusjonsvedtaket endelig er fattet, står den ekskluderte igjen som en politisk paria. Tidvis kan slike vedtak føre til opprettelsen av nye partier, slik som da en gjeng eks-Frpere dannet Demokratene. Men som regel er en eksklusjon ensbetydende med en politisk sluttstrek. 

De ulike partiene her til lands har svært varierende praksis når det kommer til det å kaste uønskede medlemmer ut. Frp har som kjent en velsmurt eksklusjonsgiljotin, noe som kanskje er mer nødvendig for et parti på ytterkanten, mens SV har vært langt mer restriktive. Ifølge vedtektene til SV kan medlemmer bare ekskluderes for seksuell trakassering eller overgrep. Et forsøk på å utvide denne muligheten i 2021 til å også omfatte personer som «skader partiet» ble møtt med ramaskrik og beskyldninger om å være autoritære. Det fleste andre partier ligger naturligvis en plass mellom SV og Frp.

Men bør ikke politiske partier kunne ekskludere medlemmer etter eget forgodtbefinnende? Bør ikke en privat organisasjon fint kunne bestemme hvem som står og ikke står i dets medlemslister? Naturligvis vil nok de fleste tenke, men er egentlig politiske partier i Norge sammenlignbare med trossamfunn eller den lokale sjakklubben? 

Stortingspartiene her til lands kan på mange måter knapt kalles private organisasjoner. Dette fordi store deler av inntektene deres kommer fra offentlige overføringer basert på stemmetall ved valg. Jo flere stemmer et parti får, jo mer får de fra statskassen. Det å stemme på et parti er på en måte en handling som gir velgeren en grad av eierskap til partiet. 

Dersom man ser på partier som noe mer enn den private eiendommen til den til enhver tids styrende partieliten, men heller som demokratiske redskap for å gjennomføre politisk endring, så blir partielitenes rett til å kaste ut medlemmer ikke like åpenbart. Jeg skriver «partieliten» for det er tross alt de styrende elitene som fatter slike vedtak, ofte på så diffus og subjektivt grunnlag som at personen «er til skade for partiet». Hvorvidt personen egentlig er til skade for partiet, eller for partieliten, er nok et betimelig spørsmål å stille. 

Sosialistisk Venstreparti har en historisk ballast som nok gjør at de forstår at eksklusjon ofte benyttes som et politisk maktmiddel av en elite som føler seg truet av elementer internt i eget parti. Mange av partiets stiftere var tross alt blitt kastet ut av Arbeiderpartiet på 60-tallet. Denne idealismen har de gjort klok i å holde fast ved, da mangelen på en velsmurt giljotin kan nærmest sammenlignes med et maktfordelingsprinsipp som forhindrer de med makt fra å fjerne deres politiske motstandere. 

At eksklusjon da som nå er et flittig brukt maktmiddel bør ikke komme som en overraskelse. Det har vært flere eksempler på dette i riksmedia nå i nyere tid, og det er noe jeg selv mener å ha erfart forsøk på.

For mange kan en slik eksklusjon få store personlige konsekvenser. For det er mer enn bare et medlemskap som man mister. Man mister også nettverk og sosialt samlingssted. Tap som kan være store for den enkelte, og som kanskje ikke bør kunne fattes på lemfeldig vis av en liten skare personer i en stort sett offentlig finansiert organisasjon. Dette er ikke for å si at partier ikke bør kunne ekskludere folk, men bare at hvis det skjer så bør det være i tråd med demokratiske prinsipper som verner rettsikkerheten til individet mot flertallet.