Absurd skattepolitikk

Vi ser det hver gang partiene legger frem sine budsjetter eller alternative sådanne. De gir i ulik grad lettelser i inntektsskatten (formuesskatten er ikke temaet her). Reduksjonen i inntektsskatten er på noen få tusenlapper i året for hver skatteyter, mens den totalt sett utgjør titalls milliarder. Her har politikerne mistet gangsynet og blitt tallblinde. Prioriteringen er absurd.

Frp foreslår i 2025-budsjettet en samlet lettelse i inntektsskatten på 25 milliarder. Det er beregnet å utgjøre 6000 kroner for hver av oss i snitt. Siden vi lever fra dag til dag og gjør våre daglige innkjøp, er det relevant å se på hvor mye mer hver skattyter får å rutte med per dag. Frp gir oss anledning til å handle for 16 kroner mer om dagen. Poenget er at når man bevilger mange milliarder til et enkelt formål – som attpåtil belaster budsjettet hvert år – så må man ha en veldig god begrunnelse. I dette tilfellet må 16 kroner dagen for hver av oss veies mot hva fellesskapet kunne ha fått for 25 milliarder. Valget er enkelt.

Den samme tallblindheten ser man i Høyre, selv om de ikke tar så hardt i. Begge disse partier har fått skatt på hjernen. Men de bør konsentrere seg om å få fjernet formuesskatten, og la inntektsskatten ligge. Det man gjør der er symbolpolitikk, og knapt nok det. Det er egentlig en fornærmelse mot den jevne skattyter. Bruk milliardene på investeringer i noe som store grupper har glede av.

SV er på sin side stolte over at de har fått gjennomslag for å øke barnetrygden for hvert barn med 202 kroner i måneden. Dette koster 3 milliarder For barnefamiliene utgjør det 7 kroner dagen per barn. Partiet unnlater å fortelle oss hva de alternativt kunne ha brukt 3 milliarder til. SV har også sikret at landets 125 000 minstepensjonister får øket sin pensjon med 6000 kroner. Ikke månedlig, som det burde ha vært, men årlig, og dermed bagatellmessig. Det gir 16 kroner om dagen. Også dette er SV stolte over. I disse to sakene fornærmer de mottagerne med en ganske frekk semantikk.

Slike gale prioriteringer, fanesaker og manglende tallforståelse i skattepolitikken hos alle partier fører til ytterligere politikerforakt. Det bør partiene merke seg.