Venstresiden er i forsvarsposisjon. Men det holder kanskje hvis ingen angriper?

Partilederdebatten i Arendal, med Fredrik Solvang som programleder, sparket i gang den lange valgkampen frem mot stortingsvalget 2025. Lagene var fornuftig ordnet inn i rød og blå side, siden det er dette det egentlig dreier seg om: Klarer Støre og Vedum å overbevise om at de tross alt er uheldig å skifte ut et lag når det er urolige tider? Eller finnes det et rom for «hope and change», alternativt «nye ideer og bedre løsninger»?

Som forventet ender det med en debatt hvor alle spiller ut sitt kort om hvor de ønsker samtalen skal gå: Solberg om sin regjeringstid, Støre om at nå snur det, KrF om de fattige og Frp (og SV) om inflasjonen. MDG møter et hvert spørsmål med å forsøke å relatere det til klima. Det fungerer sånn måtelig for alle som ikke allerede er frelst.

Det er ikke åpenbart hvem som egentlig «vant» debatten. Men dersom mønsteret vi så i går holder seg, er det likevel Støre som kan puste lettet ut. For det er høyresiden som trenger å overbevise om at vi trenger en endring. Noen tydelige forskjeller så vi i går: Frps snakk om søvngjengeri inn i svenske tilstander, Høyres angrep på skattepolitikken og Venstres forsvar for legalisering. Men det er ennå ikke helt slik at høyresiden peker ut en ny og felles kurs i mange av de sakene som vil definere valget.