Selvplagiat — en surrete selvmotsigelse i sakprosaen

Noen måtte ha baktalt Dag O., for en morgen ble han innklaget til Forskningsetisk utvalg uten at han hadde gjort noe annet galt enn å være skyldig i tiltalen. Omtrent slik reagerte jeg da jeg hørte at selveste Dag O. Hessen ble gransket for plagiat i sin nyeste bok. Det var før jeg skjønte at det var snakk om såkalt selvplagiat, en term hentet fra akademia og som ikke har noe med allmenn sakprosa å gjøre. Skandalen er at noen i det hele tatt gransker Hessen for selvplagiat.

Jeg husker første gang jeg hørte ordet selvplagiat, og stusset: er ikke det en selvmotsigelse? Plagiat er et usselt tyveri av andres tekst, i sin groveste form er det snakk om ren avskrift eller klipp og lim, men det vanligste er kanskje parafrasering av andres tekster og argumenter, uten å gi tydelig kildehenvisning. Plagiat er nok mye vanligere enn vi liker å tro, fordi de færreste forlagsredaktører har tid eller mulighet til å oppdage lappverket. Akkurat det er ofte overlatt til sakprosaforfatterens egen samvittighet. Det er et stort problem. Det er vanskelig nok å livnære seg som sakprosaforfatter allerede, om ikke andre skal stjele setningene du har strevet med i månedsvis, og med det lesere og inntekter. Like viktig er det kanskje at det undergraver tilliten til tekster hvis viktigste kjennetegn er at de er bastet og bundet til virkeligheten. Leserkontrakten brytes om det du tror er forfatterens tanker, viser seg å være å lånte fjær. 

Når man bruker ordet plagiat, går assosiasjonene altså umiddelbart til tyveri, ulovlig gevinst på andres bekostning og brudd på leserkontrakten. Men hva betyr da selvplagiat? Og hva innebærer det egentlig, at Dag O. Hessens bok om filosofen og klatreren Peter Wessel Zappfe, Å tenke med Zapffe, nå skal prøves for selvplagiering i Forskningsetisk utvalg ved Universitetet i Oslo? Og hva slags konsekvenser vil det få for allmenn sakprosa om denne boka får et negativt stempel på universitetsnivå? 

Ny og original

Jeg er sakprosaforfatter selv og skriver allmenn sakprosa, akkurat som Hessen også gjør. Det vi begge skriver er bøker om virkeligheten rettet mot offentligheten, minst av alt mot universitetet. Disse bøkene har ikke som mål å bidra inn i et vitenskapelig fagfellesskap og vitenskapsproduksjonen. Hessen skriver i tillegg i denne utgivelsen slik jeg svært ofte gjør: tverrfaglig. Boka hans hører verken hjemme på fagene filosofi eller biologi (som er det han selv er professor i), og Hessen forsøker ikke å si noe helt nytt om Zappfe inn i et fagfellesskap, men vil tenke rundt en filosof som er viktig for ham som biolog. Det er en essaysistisk vandring, et møte mellom en nåtidig klimaforkjemper og en avdød filosof, som begge deler en sterk kjærlighet til naturen. 

Så hva slags konsekvenser har det, egentlig, at en hel halvside i denne boka er direkte hentet fra en annen tekst som også er skrevet av ingen ringere enn Dag O. Hessen selv? 

Selvplagiat handler i første rekke om vitenskapsproduksjonen til faglig ansatte: god vitenskapelig praksis dreier seg om å presentere nye resultater til et vitenskapelig fagfellesskap. Om gamle artikler kopieres og presenteres som ny kunnskap, forkludrer det for et faglig driv mot nye erkjennelser, og gir den selvplagierende urettmessig status og poeng i det vitenskapelige systemet. Så jeg tenker at det gir mening å bruke ordet selvplagiat i akademia, selv om det du stjeler ikke er tekst (det er absurd å snakke om å stjele fra seg selv): Det du egentlig stjeler, er poeng og status i et system basert på nettopp originalitet og nyvinning. Så da er det jo tyveri å selvplagiere, det skjønner jeg!

Det er da også nettopp her, i forbindelse med publisering av fagfellevurderte vitenskapelige artikler, at ordet har sin opprinnelse: Scribbr definerer selvplagiering slik: «Self-plagiarism misleads your readers by presenting previous work as completely new and original» og omtaler kun «papers» akamisk forstand: «Resubmitting an entire paper. Copying or paraphrasing passages from your previous work. Recycling previously collected data. Separately publishing multiple articles about the same research». Scribbr nevner ikke sakprosa for allmennmarkedet. 

I akademia har man søkemaskiner som for eksempel Ouriginal eller iThenticate. Det som skal avsløres er selvfølgelig om vitenskapelig ansatte har stjålet hele eller deler av tekstene de har levert inn til vurdering, og det å avsløre plagiat er viktig av flere grunner, blant annet økonomiske: Kan gjeldende vitenskapelige tekst være grunnlag for tellekantpoeng, eller ikke? Hvert eneste poeng representerer jo ressurser og penger, så dette er viktig! Selvplagiat skal også avsløres av disse søkemaskinene. For om forskere gjenpubliserer egen forskning mange forskjellige steder, uten at tidsskriftene er klar over det, tjener de både penger og publiseringspoeng helt uten å ha fremmet noen vitenskapelige nyvinninger. Det undergraver systemet.

Dette systemet er nå blitt overført på studenter. Men her er begrunnelsen langt mer uklar. Studenter skal jo ikke produsere ny forskning. Og studiepoengene de får, skal dokumentere kompetanse. Også selvplagiert kompetanse er jo kompetanse! Den mest omstridte selvplagiatdommen gjelder en student som selvplagierte fra en oppgave hun selv hadde strøket på tidligere. Hvordan det kan være knyttet til noe som helst positivt for studenten å gjøre det, er veldig uklart, og at det fortjente utestengelse i to semestre fra HINN virker direkte urimelig. Vedkommende burde vel egentlig få noen ekstra medlidenhetsstudiepoeng for naivitet (det var en spøk).

Koloniseringen

Etter å ha erobret studentverden, gjennom å forfølge studenter langt inn i rettsvesenet, forsøker nå begrepet selvplagiering å erobre resten av sakprosalitteraturen. Men hva har du egentlig stjålet når du selvplagierer i allmenn sakprosa? Det gir ikke noe status eller poeng i akademia, og dermed har du ikke stjålet noe fra noen; du har ikke levert fra deg en snarvei mot mer penger, poeng, karrieresteg og grader i et akademisk løp. Du har ikke stjålet tekst, for man kan ikke stjele fra seg selv. Og dermed mister ordet plagiat fullstendig mening i denne sammenhengen. Det er en selvmotsigelse. 

Som sakprosaforfatter selv, vil jeg hevde at det i verste fall er latskap, kanskje, å gjenta seg selv helt ordrett — jeg passer alltid på å omformulere meg litt, om jeg skal gjenbruke en passasje fra en bok eller artikkel — men gjentagelser som sådan er ikke et problem i sakprosa for allmennmarkedet, snarere tvert imot: Det er nesten umulig å unngå det, særlig om du forsøker å hamre inn i offentligheten noe du mener, og mener grundig. Hvis man jobber med formidling i sakprosa, er det dessuten ikke viktig med originalitet i det hele tatt, man skal fortelle om noe som allerede er kjent. Gjentagelser av tekstbrokker kan være knyttet til at noen forståelser, argumenter og definisjoner er det helt umulig å ikke gjenta nærmest helt ordrett: jeg har brukt måneder på å finslipe en formulering i en bok som er helt uttømmende og med et enkelt språk beskriver det jeg er ute etter å beskrive, for et publikum som ikke kan noe om temaet fra før — også skal endre den? Det synes jeg virker unødvendig, ja, nesten umulig! Man kunne si: Hvis du har brukt år av livet ditt på å lære deg å lage en vidunderlig tartar, er det dårlig gjort mot leseren å servere dem en simpel kjøttkake.

Formidling kan godt være gjort på en original måte, og kan ofte og uten det som hensikt, bidra inn i fagfeltene på universitetene. Men i utgangspunktet er det ikke originale, vitenskapelige konklusjoner som driver sakprosa for allmennmarkedet fremover. Mye av den er også ren formidling, essayistikk, presentasjon, tverrfalig tenkning og forenkling. Det som ikke verdsettes i akademia — å krysse faggrenser, for eksempel, eller ren formidling — det er derimot viktige bestanddeler for en frisk, norsk sakprosaflora. 

Å avsløre plagiat er viktig. Det har med selve tilliten til kunnskapen å gjøre: hvor den kommer fra, og hvem har formulert den. Alle leddene i en sakprosabok skal være tydelige, ja, helt gjennomsiktige og klare for gjennomlysing. Det du har tenkt selv, og det har hentet fra andre, hver minste lille detalj skal være redegjort for: Det er et statsregnskap hvor det er en fordel å være ekstra grundig, heller enn det motsatte. At du gjentar deg selv er ikke en del av et sånt regnskap, jeg vil snarere hevde at det viser at du har en gjentagende og brennende interesse for de samme tankene. Dag O. Hessens bok skulle aldri vært innklaget for Forskningsetisk komité i Oslo, og om den får en skrape der, skal og må det ha null betydning for Hessens virke som forfatter av sakprosa i allmennmarkedet. Heldigvis er Dag O. Hessen en livskraftig forfatter, og forfatterskapet hans er langt mer levedyktig enn Josef K. i Kafkas Prosessen. Dette vil gå fint for ham. Det viktigste er kanskje å slå fast at dette absolutt ikke har noen ting å si for sakprosaen i allmennmarkedet, helt generelt. Hvorfor skulle det det? 

Sakprosaforfattere må ha selvtillit nok til ikke å plagiere regler fra akademia som er laget for en helt annen kontekst. Det er viktig at vi sakprosaforfattere sier fra om hva som urimelige og feilaktige krav til jobben vi gjør. Dette er ett av dem. 

For ordens skyld: For én gangs skyld er Dag O. Hessen og jeg utgitt på samme forlag, Kagge, uten at det påvirker det jeg tenker om selvplagiering. Vi har ingen relasjon utover å stå på samme liste.