For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Torsdag var jeg i Bodø og diskuterte plast i havet, som har kommet høyt på den politiske dagsordenen i det siste, ikke minst etter at en død hval ble skyllet i land utenfor Sotra i januar, med 30 plastposer i magen.
Og la meg starte med at plast i havet er et problem, og et økende problem. Det betyr også at det er bra med privat initiativ – både for å plukke opp søppel som skyldes i land, som på de årlige strandryddedagene og at man selvsagt ikke kaster søppel, verken til lands eller vanns. Det er også bra at næringslivet er opptatt av dette, og tenker både på valget av plast og ikke minst hvordan en større del kan gjenbrukes, slik World Economic Forum gjorde gjennom en stor rapport i 2016.
Og det er behov for politikk. Men hvor strenge og hva slags reguleringer er fornuftig?
Første gangen jeg befattet meg med denne saken var i 2008, da A-magasinet hadde en tolv siders reportasje med ”plastposen kveler verden” på forsiden. I reportasjen ble det vist til at store mengder sjøfugl og sjøpattedyr ble drept av plast hvert år, og alt ble knyttet til plastposer. Men da jeg undersøkte kildene nærmere, fant jeg at plastposene spilte en beskjeden rolle. Mesteparten av problemet skyldtes fiskeredskap av plast – fiskegarn på villspor og lignende.
Kanskje er det slik at plastposen får så mye oppmerksomhet fordi dette er noe vi alle befatter oss med hver dag, og at det tilsynelatende finnes enkle løsninger – forbud, avgift.
Og ja, det finnes plastposer i havet, de er en del av problemet. Noen ganger en stor del, slik som med den strandede hvalen. Men svært lite av dette kommer fra norske husholdninger, noe jeg kommer tilbake til på slutten av denne artikkelen.
I Norge har vi gode systemer for innsamling og delvis resirkulering av plast, Miljødirektoratet, den gang SFT, beregnet i 2008 at 82 prosent av våre plastposer blir brukt til å pakke inn restavfall, 15 prosent resirkuleres og 3 prosent er restavfall i seg selv. Svært lite havner i naturen.
Da regjeringen forsøkte å innføre plastposeavgift i 2015, kalte SVs Snorre Valen den en meningsløs og tøvete avgift som ikke fungerer. Olaf Brastad fra Bellona kalte den en ”tulleavgift”.
I 2015 anbefalte Miljødirektoratet at Norge ber om unntak fra EU-kravet om å innføre tiltak for å redusere poseforbruket. Det skyldes både at de i liten grad havner i naturen, men også at ”tiltak som er satt inn for å begrense bruken av plastposer internasjonalt, er i hovedsak rettet mot poser som er tynnere og lettere enn dem som brukes i Norge.”
På møtet i Bodø ble kosmetikk som kilde til mikroplast – altså små plastpartikler som blant annet tas opp i næringskjeden, trukket frem. Igjen et produkt fra manges hverdag, som det er lett å gjøre noe med, både som konsument og politiker. Men Bjørn Vidar Vangelsten fra Nordlandsforskning hadde innledningsvis vist en figur der det fremkommer at dette i praksis er et ikke-problem. Ifølge en rapport fra Mepex fra 2014, står kosmetikk for ca 0,1 prosent av mikroplasten fra norske kilder. Men et forbud er jo en viktig symbolmarkering, og derfor har Venstre fått med seg hele Stortinget på dette.
Vi husker at samme Venstre var pådriver for den havarerte plastposeavgiften, godt bistått av et Høyre på jakt etter penger til å saldere budsjettene med. Vi får se om politikerne er like flinke til å finne effektive tiltak mot de store kildene til mikroplast – dekkslitasje (58 prosent), der jeg vil tro at forskning på alternative dekktyper kan hjelpe, og kunstgressbaner (overraskende høye 17 prosent).
Eller kanskje vi bare skulle forby kunstgressbaner? Rent bortsett fra at idrettslobbyen ikke ville tillate det, er det åpenbart at det ville ha noen uheldige sidevirkninger. Fysisk aktivitet blant barn og andre ville sannsynligvis gå ned.
Når vi skal vurdere et tiltak mot et miljøproblem, må vi alltid se på kostnadene ved tiltaket opp mot størrelsen på problemet. Kostnadene er både rent økonomiske – høyere priser, offentlige utgifter til tiltak, og kommer i form av ulempe – å måtte dra med seg et handlenett, å miste tilgangen til et nyttig produkt.
Men kostnadene kan også oppstå i form av utilsiktede bivirkninger. Plastposene kan brukes til å illustrere dette.
Mer generelt: Tiltak for å redusere bruke av plast må ta utgangspunkt i at plasten også har mange gode egenskaper. Den er kort sagt lett, ren og billig.
En fremskrivning fra WEF-rapporten har en pedagogisk vri, nemlig at innen 2050 kan det være like mye plast i havet som fisk (i vekt). Intuitivt begrunner det strenge tiltak, også i Vesten. Men da er det lett å overse at det aller meste av plastavfallet i havet stammer fra lav- og mellominntektsland med dårlige systemer for avfallshåndtering.
Det er svært stor usikkerhet rundt slike anslag, men de beste vi har, er publisert i en artikkel i Science i 2015 (Jambeck et. al.). Her anslås det at av en plastproduksjon på ca 275 millioner tonn, er omtrent 32 millioner tonn dårlig håndtert (”mismanaged”). Så beregner de at 15-40 prosent av dette havner i havet, og det er middelanslaget her, på 25 prosent, som gir det mye brukte anslaget på at omkring 8 millioner tonn havner der. (Denne beregningen gjelder plasten i havet som stammer fra kystområdene. I tillegg kommer plast som stammer fra aktivitet til havs, usikkert anslått til ca 20 prosent av totalen.).
Men hvor kommer så dette fra? Et helt sentralt poeng er at andelen plastavfall på villspor (”mismanaged”) er langt høyere i fattigere land. Halvparten av plasten i havet kommer fra fire land – Kina, Indonesia, Filippinene og Vietnam. (Se også min reisereportasje fra Vietnam og Kambodsja og observasjonen av alt søppelet som ligger og flyter).
Sagt på en annen måte: Verdens nest største økonomi, Kina, står for 28 prosent av plasten fra land til hav, mens verdens største økonomi, USA, står for 1 prosent. Vietnam står alene for omkring 7 ganger så mye som USA. Og Norge? 0,025 prosent – en firetusendel.
Plast i havet er et globalt problem, siden havstrømmene fører avfallet med seg over store avstander. Norge og andre land må gjøre sitt, men de store grepene må gjøres der mesteparten stammer fra. Det sier seg selv at det er langt enklere og billigere å kutte for eksempel en million tonn plastavfall fra disse landene enn det er å eliminere den delen som kommer fra rike land.
Det ligger an til at bruken av plast kommer til å øke kraftig fremover, men jeg er skeptisk til fremskrivninger som viser tilhørende voldsomme økning i det plastvolumet som havner i havet. Som Jambecks tall peker på, handler det først og fremst om systemer for å håndtere avfallet. Med økt velstandsnivå i de fleste av de landene som er hovedkilde til plasten, og den økte miljøbevisstheten som gjerne følger med, er det grunn til å tro på en kraftig forbedring i disse systemene i årene fremover.