Poeter med og uten laurbærkrans

«Det var vanlig at poeten som skulle krones på Capitol skulle lese et dikt før hun fikk laurbærkransen lagt om sin tinning. Hun fikk lyren, det instrumentet hun fortrakk, bragt til seg, den lignet på en harpe, men hadde en mer antikk form og enklere klang. Inspirert av fedrelandskjærlighet løftet hun sin stemme. Senatoren løftet kronen av laurbær som han skulle til å sette på hennes hode. Hun tok av seg turbanen som var viklet rundt hennes panne, og det ravnsorte håret falt ned på hennes skuldre. Barhodet steg hun frem med et uttrykk av glede og takknemlighet hun ikke gjorde noe forsøk på å skjule. Hun knelte for å motta laurbærkransen … hun hadde nettopp talt, hun hadde nettopp fylt sin sjel med de edleste tanker, entusiasmen hadde seiret over blygheten. Hun var ikke lenger en engstelig kvinne, hun var en inspirert prestinne som med glede viet seg til å tjene ånden».

Nei, det er ikke en beskrivelse av Amanda Gormans nå så berømte diktopplesning under president Jo Bidens innsettelse 20. januar. Det er et utsnitt fra Madame de Staëls roman Corinne, (1807) og handler om heltinnens kroning med laurbær på Romas gamle Capitol.

Corinne er et verk som på mange måter innvarslet en ny nasjonalisme i litteraturen, noe som igjen gir visse assosiasjoner til dagens nasjonalisme. Om Amanda Gorman ikke akkurat ble kronet på Capitol, er det stor enighet om at hun «stjal showet»; plutselig ble det «in» å snakke om «poesiens kraft», og hva poeten kan bidra til i offentligheten. «Poet Laureate» var plutselig et ord som til og med ble brukt av norske politikere, som ikke vanligvis forbindes så mye med poesi. En offisiell poet var jo noe som kastet glans over begivenhetene – selv i koronaens tid. Amerika hadde jo en slik poet. Var det ikke på tide at også Norge burde skaffe seg en?