Styringspartiene – fanget i populismens tidsånd

Det kan ikke være enkelt å styre for tiden. Hverken for Arbeiderpartiet eller for Høyre. Våre to store styringspartier ønsker mer enn noen gang å nå fram til folk flest, og helst uten å svekke sitt ideologiske grunnlag. Ingen enkel oppgave. Høyre vil gjerne beholde regjeringsmakt gjennom pragmatisme og kompromiss. Arbeiderpartiet vil gjerne oppnå regjeringsmakt gjennom å tute med andre ulver, politisk og bokstavelig talt. Utviklingen i norsk politikk er med andre ord en uhøytidelig idépolitisk analyse verd.

Spørsmålet er om Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har noen grunn til å være forundret over utviklingen. Forundret over at folk flest ikke lenger ser hvilket av de to partiene som mener det ene eller det andre om sentrale samfunnsverdier. Eller forundret over at folk flest tenker på KrF når det er snakk om et verdibasert folkeparti.

En moderne velger i 2020 forventer selvsagt ikke å høre de samme velklingende ideologiske grunntoner som Lars Roar Langslet (H) og Einar Førde (Ap) var i stand til å spille på for noen tiår tilbake. Men likevel. Det er vel også i dag grenser for hvor mange ideologiske kompromiss Erna kan inngå, uten å miste sine kjerneverdier, og dermed sine kjernevelgere? Og det er vel i dag også grenser for hvor mange streifende ulver Jonas kan tute med, uten å miste sine kjerneverdier, og dermed sine kjernevelgere?

Før så skjer. Kanskje tiden snart er inne for å stoppe opp og ta samling – om ikke i bunnen av kjernevelgermassen, men før de to partiene bikker under 20-tallet på meningsmålingene?

Arbeiderpartiet bør erindre den moderate, men tydelige sosialdemokratiske maktutøvelse som skjedde med Gro Harlem Brundtland. Og Høyre bør erindre den moderate, men tydelige konservative maktutøvelsen som skjedde med Kåre Willoch. Gro og Kåre kunne riktignok krangle, men likevel opplevde velgerne at de hadde en kjerne av verdier, og at de respekterte hverandres ulike politiske mål og virkemidler, og deres ideologiske grunnlag.

Skal man driste seg til å vurdere Solberg og Støres maktutøvelse opp mot Gro og Kåres, må man i det minste kunne spørre: Hvor er det blitt av de to store styringspartienes ideologiske styrke, og klarhet? Den klarhet Gro viste da hun forklarte velgerne hvor viktig det var for norsk sosialdemokrati å føle solidaritet med Europa. Eller den klarhet Kåre viste da han forklarte velgerne hvor viktig det var for Høyre å understreke den privat eiendomsretts fortrinn for utvikling av norsk næringsliv.

Hva hører vi så fra Erna og Jonas? Jo. Enten hvor viktig det er å føre en pragmatisk politikk, og inngå kompromiss for å beholde regjeringsmakt, eller hvor viktig det er for velgerne å vite at urettferdighet og ulikheter her i landet kun kan opphøre hvis Ap kommer til makten.

Hvilke kjerneverdier står egentlig Ap og Høyre for i dag?I Arbeiderpartiets partiprogram for 2017-21 heter det at «Alle skal med» og at målet er «frihet, muligheter og trygghet for alle. Det oppnår vi best i fellesskap.» I Høyres program for samme perioden sies det at «et godt samfunn bygger på frihet og mangfold, og gir rom for innsats og initiativ fra enkeltmennesker …»

For ikke å ende opp som et av de mindre partiene må våre to store styringspartier være modige nok til å flagge sine kjerneverdier. Verdier som viser velgerne partiets egenart. Den sosialdemokratiske og den konservative tenkning – om menneskets behov og forutsetninger.

Problemene melder seg imidlertid når Solberg og Støre skal formidle en verdiforankret politikk, kun ved hjelp av retorikkens forenklede ordspill. Da skal partilederne på inn- og utpust i 30 sekunders sekvenser, forklare velgerne hvordan populistiske strømninger og særinteressenes markeringsbehov skal forenes med helhetstenkende og tradisjonsrike ideologier

Uten å bli for nostalgisk naiv: Det er liten grunn til å tro at Einar Førde, Lars Roar Langslet, Gro Harlem Brundtland eller Kåre Willoch ville akseptere at regjeringsmakt var så viktig å beholde eller tilrive seg at partiets kjerneverdier og ideologiske fundament kunne settes i spill.

Et spill der man i stedet for å formidle de politiske verdier man vil at velgerne skal dele og velge sine stortingsrepresentanter hvert fjerde år på, heller velger å lytte til folk flest i tide og utide. Eller å snappe opp lokalforankrede stemningsbølger og medieformidlede meningsytringer. Kanskje er det blitt slik, at desto mer lokal og spontan en politisk folkemening er forankret og uttrykt, desto mer er den verdt for noen av våre partier. Man skal lytte til folk flest, selvfølgelig. Men når og under hvilke politiske og demokratiske betingelser?

Dersom Ap og Høyre ikke klarer å formidle til sine velgere at de må forsøke å se helheten i politikken, og det brede verdigrunnlaget politikken bygger på, har både partiet og demokratiet et problem.