Rødts økonomiske program sprenger rammene for demokratiets styringskapasitet

Til tross for edle hensikter om demokratisering risikerer Rødts økonomiske politikk å ende opp med det motsatte: sterk maktkonsentrasjon og et sentralistisk styringsregime som er beskyttet fra reell demokratisk innflytelse. Kombinasjoner av sosialisering, sentralstyring, nasjonal beskyttelse og et nytt finans- og pengepolitisk regime tegner dessuten konturene av økonomisk stagnasjon, et mindre mangfoldig næringsliv, samt et massivt tap av økonomisk og personlig frihet.

Stortingsprogrammer fra partiet Rødt har vanligvis vært bedre når det gjelder slagord enn innhold. Denne gangen er det litt annerledes. Partiets utkast til stortingsvalgprogram er nemlig langt mer konkret og innholdsrikt enn tidligere, også når vi kommer til den økonomiske politikken. Dermed er det blitt lettere å forholde seg til hva Rødts økonomiske politikk egentlig går ut på. Samtidig er det lett å bli forledet av at programspråket er mer dempet enn tidligere, og at innholdet er vasket for ord som sosialisme, kommunisme og planøkonomi.

Rødts hovedmål er både gjenkjennelig og klart nok: å redusere forskjeller i makt, inntekt, formue og muligheter. Den overordnede metoden er en radikal demokratisering av økonomien, for å bruke partiets egne ord. Det er et interessant utgangspunkt.

Demokratisering av økonomien

Siden privat eierskap hevdes å bidra til urettmessig privatisering av den økonomiske verdiskapingen, og dessuten innebærer «makt til å bestemme» for et fåtall i samfunnet, er løsningen ifølge Rødt at vi bør eie mer i fellesskap. Derfra dras følgende slutning: Siden demokratiet handler om å bestemme i fellesskap, blir økonomien, og dermed også samfunnet, mer demokratisk når privat eierskap og kontroll erstattes med eierskap og kontroll i fellesskap. For å danne et realistisk bilde av denne demokratiseringspåstanden er det nødvendig å se nærmere på innholdet i programpostene.

Ikke overraskende tar Rødt til orde for at det offentlige skal eie langt mer enn i dag, og at «offentlig eiermakt skal brukes aktivt til å oppnå politiske mål under demokratisk kontroll».

Foruten alle naturressurser skal all «sentral infrastruktur», så vel fysisk som digital og finansiell, eies av fellesskapet. Konkret: «telenett, strømnett, datasentraler, internettlinjer og banker». Rødt vil også at staten skal kjøpe ut private eiere i Equinor, Telenor, Norsk Hydro, Yara og DNB, og deretter ta selskapene av børs. Basert på aksjeverdiene på slutten av fjoråret betyr det en statlig ekstraregning på rett i underkant av 500 milliarder kroner, eller om lag en tredjedel av statsbudsjettet for 2021.

Det nevnes ikke noe sted i programmet at den norske stat allerede eier rundt 40 prosent av selskapsverdiene på Oslo Børs. Med de nevnte oppkjøpene vil denne andelen nærme seg 70 prosent, før selskapene tas av børs.

En nasjonal industripolitikk

I tillegg vil Rødt etablere «nye statseide industrilokomotiver innen oppdrett, skogsindustri og mineraler». Alt dette må dessuten ses i sammenheng med en ny industripolitikk som omfatter følgende:

• Omplassering av deler av oljefondet til et innenlands «investeringsfond for strategiske investeringer i norsk hjemlig industri»
• Sterkere ervervs- og konsesjonslovgivning som bl.a. skal hindre utenlandske oppkjøp
• Utflagging av lønnsom norsk industri skal forbys
• Offentlige investeringsoppdrag skal kun gå til norske bedrifter
• Etablering av et statlig bemanningsselskap for industrien
• En sektorvis planstyrt reduksjon av klimagassutslippene
• Avskaffelse av eksisterende handelsavtaler og etableringen av en ny type handelsavtaler som ikke er til hinder for omfattende statlige inngrep, beskyttelsestiltak og kontroll
• Etablering av et industridepartement med omfattende styringskompetanse

Et av de mer kreative forslagene i programmet er forslaget om å etablere en ny selskapsform for autonome arbeiderstyrte virksomheter, som er forespeilet favorisering ved offentlige anbud, beskatning, overgang ved generasjonsskifte, ved forslag om nedleggelse av private bedrifter, samt ved tilgangen til kapital fra et nytt statlig investeringsfond.

Skatt og omfordeling

Rødt følger opp med en skatte- og omfordelingspolitikk som tar mål av seg til å leve opp til slagordet fra Marx og Engels’ kommunistiske manifest: «til enhver etter behov og fra enhver etter evne». Partiet vil videre kutte i «flate avgifter» og samtidig la være å øke inntektsskatten for alle som tjener under 600 000 kroner. Til gjengjeld skal skatten på høyere inntekter, utbytte, store formuer og bedriftsskatten økes merkbart. Skatt på privat eierskap og kilder til økt privat eierskap må dermed forventes å bli betydelig skjerpet.

Rødt vil også innføre grunnrentebeskatning for havbruk, vindkraft og mineraler, et forslag som isolert sett er prisverdig, også fra et liberalt ståsted.

Konturene av et økonomisk systemskifte

I sum er det imidlertid ingen tvil om at Rødts økonomiske program innebærer en radikal omdreining av den økonomiske politikken, bort fra en rammestyrt desentralisert markedsøkonomi, over til en mer statlig detaljstyrt og sentralistisk modell, riktignok ispedd enkelte desentralistiske trekk, i form av arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Det handler derfor ikke om en radikal reformpolitikk innen rammene av en virksom markedsøkonomi, men om et økonomisk systemskifte – en stor omveltning.

I programmet tas det til orde for en myk avskaffelse av reell privat eiendomsrett til bedrifter, herunder næringsrettede private kapitalinntekter, gjennom et kombinert samspill mellom flere programposter: dels gjennom statlige oppkjøp og nyetableringer, dels gjennom favorisert overgang til arbeiderstyrte eierformer og kooperative løsninger ved generasjonsskifter og mulige nedleggelser, dels ved forbud mot private internasjonale eierskifter og relokaliseringer – i kombinasjon med vesentlig økt beskatning av overskudd, eierskap og høyere personinntekter, samt gjennom en de facto sosialisering av kreditt- og kapitalmarkedet.

På denne bakgrunn er det også vanskelig å se for seg at Rødts program vil tillate noen meningsfylt form for etableringsfrihet. Dermed svekkes også det som måtte være igjen av markedets konkurranse- og innovasjonsdynamikk, til fordel for mer direkte former for politisk styrte beslutninger. Det er et åpent spørsmål om det vil finnes en eller annen form for kvasimarkeder i Rødts økonomi, siden summen av sentraliserte investerings- og produksjonsbeslutninger, internasjonale handelsrestriksjoner og favoriseringer av bestemte foretaksmodeller peker i retning av en alvorlig svekkelse av markedsøkonomiens åpne konkurranse og frie prisdannelse, og derigjennom markedets evne til å stimulere produktiv adferd og koordinere desentraliserte beslutninger.

Statens og demokratiets styringskapasitet

Det er også grunn til å reflektere over hvordan Rødts økonomiske program risikerer å overbelaste statens kapasitet til å styre, planlegge, organisere og gjennomføre den foreskrevne politikken. For å kunne realisere en kraftig ekspansjon av statens roller, så vel i omfang som i dybde og detaljer, er det umiddelbart klart at Stortingets rolle må begrense seg til en form for overordnet styring, og at denne styringen, av hensyn til oppgavens kompleksitet, nødvendigvis må bygge på utstrakt delegering av makt til kompetente utøvende organer med relativt vide fullmakter. Jo flere og jo mer detaljorienterte saker Stortinget blir pålagt å behandle, som det øverste folkevalgte organ, desto mindre kompetent og ansvarlig vil den demokratiske styringen i praksis bli.

La oss derfor anta at dette dilemmaet løses ved at Rødts nye industridepartement, godt hjulpet av Finansdepartementet, får et hovedansvar for den statlige økonomiske styringen, gjerne i samråd med partene i arbeidslivet. En slags parallell til det Ole Colbjørnsen og Axel Sømme kalte for «et slags økonomisk-politisk tokammersystem», i En norsk 3-årsplan – Veien frem til en socialistisk planøkonomi i Norge, fra 1933.

I dagens statlige eierstyring, som i hovedsak bygger på aksjelovens bestemmelser, praktiseres prinsippet om armlengdes avstand mellom staten som forvaltningsorgan og den enkelte bedrift som staten har eierandeler i. I og med at Rødt vil bort fra denne modellen, ender vi fort opp med en retroversjon av en mer tradisjonell statlig forvaltningsstyring. Dermed utvides statens kompetanseområde kraftig, hvilket reiser noen spørsmål om hvor reelt Rødts demokratiseringsargument vil vise seg å være i praksis.

Demokrati eller skinndemokrati?

Både på grunnlag av historiske erfaringer og teoretisk innsikt er det høyst sannsynlig av det som kalles demokratisk planstyring i Rødts regime, i praksis vil anta former som det vil vise seg å være svært vanskelig for folkevalgte å holde tilsyn med, og følge opp på en informert og betryggende måte. Siden statens handlinger i Rødts regime vil få direkte innvirkning på utviklingen i det enkelte statlige selskap, samt på relasjonene mellom ulike statlige aktører, vil bordet nærmest være duket for at sterke interessebaserte maktkonstellasjoner, mellom ledelsen i statlige bedrifter og ledelsen i statlige forvaltningsorganer, vil finne sammen for å etablere et lukket styringsregime, som det er svært vanskelig for et demokratisk valgt organ å utøve noen form for effektiv styrende innflytelse over.

Siden styringsregimet i Rødts verden også lett vil kunne heve seg over eventuelle utfordringer fra konkurrerende og makttruende markedskrefter, eventuelt sette slike helt ut av spill, sitter vi igjen med en systematisk tendens til monopolisering, kartellisering og hyperkonsentrasjon av makt. Den endringsprosessen som Rødt hevder vil lede til økonomisk demokratisering, er dermed programmert til å bli et skinndemokrati, som i realiteten vil arte seg som et autoritært styrt økonomisk diktatur. Rødts innpakning av sitt eget økonomiske program i begrepet «økonomisk demokrati» bygger derfor på en illusjon.

Historisk har det også, ikke overraskende, vist seg krevende å kombinere sentralisert planstyring av økonomiske prosesser med et fungerende demokratisk styresett, hvis man da ikke mener demokrati etter en folkedemokratisk modell: såkalt demokratisk sentralisme. En form for diktatorisk nyspråk.

Samtidig synes det klart at Rødt ikke ønsker seg et økonomisk system som i det kommunistiske Sovjetunionen. En langt rimeligere tolkning av Rødts alternativ er at det ligger ganske tett opp til det økonomiske regimet som eksisterte i Jugoslavia fra om lag 1965, det vil si etter landets reformistiske markedsvending, under Titos kommunistdiktatur.

Statens finansielle kapasitet

Som tidligere antydet utfordrer også Rødts økonomiske program den norske statens finansielle kapasitet. Siden det er temmelig opplagt at Rødts statsekspansjon, selv før vi tar i betraktning sosialpolitikken, ikke er realistisk finansierbar innenfor handlingsregelen og partiets egen skatte- og avgiftspolitikk, er det helt naturlig at partiet foreslår å utvide grensene for både finanspolitikken og pengepolitikken.

Finanspolitisk vil Rødt «omplassere deler av oljefondet» til et politisk styrt innenlands investeringsfond, som er ment å komme både industrien, grønne investeringer og en ny arbeiderstyrt og kooperativ sektor til gode. Det er liten tvil om at dette vil bringe nye penger inn i norsk økonomi. Spørsmålet er til hvilken pris. Siden oljefondet er plassert i utlandet vil alle tilleggsoverføringer til Norge, utover de valutatransaksjonene som allerede skjer via oljeskatt og uttak av fondet over statsbudsjettet, føre til et press oppover på kronekursen. Dette vil isolert sett svekke den internasjonale konkurransekraften til både norske eksportbedrifter og importkonkurrerende næringer, altså det stikk motsatte av det Rødt motiverer sin egen industripolitikk med.

Dette paradokset blir ikke mindre når man ser på en annen effekt av Rødts økte pengebruk innenlands, som kombinert med partiets uttalte nasjonalistiske handelspolitikk, vil få flere utilsiktede negative konsekvenser for norsk økonomi og velferd. Den ekspansive pengebruken innenlands vil skape et betydelig etterspørsels- og prispress i økonomien. Under det nåværende pengepolitiske regime vil dette presset tvinge frem økt styringsrente, og dermed et ytterligere forsterket prispress oppover for den norske valutaen. Igjen, stikk i strid med intensjonene bak partiets industripolitikk.

Pengepolitikk som siste utvei?

Men kanskje har Rødt en slags nødløsning i pengepolitikken? Her vil nemlig partiet bort fra sentralbankens relativt autonome stilling innenfor et demokratisk vedtatt mandat, som i dag, og over til det partiet selv kaller «større demokratisk kontroll over pengepolitikken, og sette full sysselsetting som det viktigste målet for pengepolitikken i Norges Bank». Hva dette betyr i praksis må nødvendigvis bli å ta bort bremsene på en ekspansiv pengepolitikk på varig basis, hvilket risikerer å fyre opp en ødeleggende inflasjonsutvikling.

Det er lett å se for seg at en slik utvikling kan bringe oss tilbake til de dårlige erfaringene fra 1970-tallet, med pris- og lønnsregulering, subsidiering av ulønnsomme bedrifter og arbeidsplasser, kombinerte lønnsoppgjør og hyppige intervensjoner i valutamarkedet. En slik linje, på toppen av Rødts regime for øvrig, vil lamme den dynamiske vekstkraften i økonomien og gi ytterligere impulser til sentralisering og tap av mangfold i den norske næringsstrukturen.

Nasjonalisering og sentralisering

De samlede strukturelle konsekvensene av Rødts finanspolitikk og pengepolitikk peker derfor, som allerede antydet, mot en serie alvorlige sentraliseringseffekter. Denne sentraliseringsprosessen vil gi norsk økonomi færre og svakere ben å stå på – midt i den største omstillingsutfordringen landet har stått i på lenge.

Det kan vise seg å bli et uhyre kostbart eksperiment å tvinge norsk økonomi til å gå på krykker gjennom det grønne skiftet, slik Rødt i virkeligheten inviterer til. Da er det også mager trøst å hente i at partiet samtidig har ambisjoner om å gjennomføre en «demokratisk planstyrt» klimapolitikk, herunder en planstyrt nedtrapping av olje- og gassektoren.

Noen er likere enn andre

Avslutningsvis er det naturlig å ta frem hovedmålet i Rødts program på nytt. I den grad politikken i praksis vil lykkes med å redusere ulikheter i inntekt og formue, er risikoen stor for at det vil skje innenfor rammene av en krympet økonomi, gjennom «degrowth». Minst like alvorlig er den overveiende høye sannsynligheten for at Rødts politikk vil føre til økt ulikhet i makt, muligheter og personlig frihet.

Sånn sett ville det ikke vært misvisende for Rødt å endre programtittelen til George Orwells begrep, hentet fra boken Animal Farm: «Alle er like, men noen er likere enn andre».