Senterpartiets vekst – og fall

Effektiv opposisjon

Det er ikke vanskelig å forstå Senterpartiets tiltrekningskraft. Om de er fornøyde eller ikke med tingenes tilstand, så setter velgerne pris på en habil utfordrer. Arbeiderpartiet har slitt i lang tid, og overlatt et tomrom i opposisjonen som Senterpartiet har kunnet fylle. Politikere bør vokte seg for å undervurdere velgernes intelligens, men minne seg selv om at mumling forsvinner i den støyen som hverdagsmennesket opplever rundt seg. Kanskje kan man si at Senterpartiet har nådd ut på bekostning av Arbeiderpartiet og Høyre bare ved hjelp av sin egen tydelighet. For velgeren later Senterpartiet i det minste til å mene noe. Det er lettfattelige budskap uten for mange forbehold og dikkedarer.

Det som skiller Senterpartiet fra andre høylytte opposisjonspartier som SV, Rødt og MDG, er at Senterpartiet i seg selv ikke virker frastøtende eller fremmed på veldig mange velgere, i hvert fall ikke utenfor storbyene. Omstendighetene er heldige for partiet med den store jovialiteten, det sunne folkevettet, de ubøyelige svarene på hva de ikke vil, og de uklare, men ikke provoserende svarene på hva de vil i stedet.

Lille speil på veggen der

For det er en tendens til å se det man selv ønsker å se i Senterpartiet. Det er kanskje ikke uvanlig for et parti i vekst. Noen ser et gjenfødt sosialdemokrati fra bygdene, som har forstått dette med selvberging og bygge landet sammen. Andre ser en nasjonalsinnet protest mot globale eliter og kapitalmakt. Noen ser en slags økologisk bevegelse som verdsetter det enkle og nære i livet. Andre ser et parti som kan fortelle livsfjerne urbanister at elbil og buss i storbyene sikkert er vel og bra, men at noen fortsatt må kjøre bil på bensin og diesel til en fornuftig pris for å få hverdagen til å henge i hop.

Det er ikke veldig dristig å spå at det vil oppstå konflikt om betente verdisyn når tidligere Arbeiderparti-velgere fra småbyene i distriktene, som tenker på seg selv som progressive, møter de tradisjonelle motkulturene innad i Senterpartiet.

Det er vanskelig å avstemme disse ideene mot hverandre. Senterpartiet mangler ikke grublende mennesker eller ideologisk inspirasjon, men partiet har antiintellektuelle reflekser, og misliker idédebatter som de oppfatter som professoralt jåleri. Det gjør partiet samtidig lite motstandsdyktig mot velgergrupper som utfordrer politiske grunnsetninger som partiet har tatt for gitt. Det trenger ikke å være til partiets fordel når de tiltrekker seg velgergrupper som ikke hørte til partiet tidligere. Noen vil nødvendigvis bli misfornøyd.

De høye forventningers misnøye

Dernest står Senterpartiet i fare for å svikte velgernes forventninger til noe de egentlig ikke har lovet dem. Senterpartiet har stor troverdighet blant velgerne på sin instinktive skepsis til administrative reformer. Det er åpent for tolkning om Senterpartiet vil bruke fremtidig regjeringsmakt til å tilbakeføre noen administrative organiseringer til hva de var. Min spådom er at det uansett ikke kommer til å skje. Ikke fordi det er umulig, men fordi Senterpartiet er nostalgikere, ikke bakstrevere. Grunnen til at du ikke husker noen sammenslått kommune som har blitt delt igjen av en kommunalminister fra Senterpartiet, er fordi det ikke finnes noen.

Motstridende interesser og overspilte forventinger er det som på sikt kan føre til at Senterpartiet taper oppslutning, og skakes av indre uro på vei nedover. Den bratte nedstigningen fra 16,7 % ved stortingsvalget i 1993 til 7,9 % i 1997 og 5,6 % i 2001 kan stå som en historisk parallell.

Ikke slå hånden av Senterpartiet

Noen vil kanskje tenke at denne teksten bare er ment å sverte Senterpartiet, all den tid det kommer fra et medlem av Høyre. Det er det ikke.

Mange av instinktene i Senterpartiet, som jordnærhet, praktisk sans, og et ønske om å holde de folkevalgte og forvaltningen ansvarlige, tiltaler meg. Samtidig skal det sies at jeg synes mindre om partiets dragning mot offermentalitet og fatalisme. For eksempel hvordan flyttestrømmen fra bygdene til byene kan vendes, om man bare vil det nok, fordi Senterpartiet ikke ser flyttestrømmer som et utslag av hvor det er arbeid til folk, men som utslag av likegyldighet eller vond vilje. Og ja, flytter nærbutikken lengre ned i bygda, «så går det vel samme vei som med alt det andre». Dette til side: Jeg er blant dem som åpent har tatt til orde for mer lokalt samarbeid mellom Senterpartiet og Høyre, også som daværende leder for Høyres fylkestingsgruppe i Nord-Trøndelag tilbake i 2016.

Det er også et visst idéfellesskap mellom Senterpartiet og Høyre, som kan bearbeides og forløses til et nasjonalt samarbeid, idet den nødvendige omgrupperingen i det norske partilandskapet finner sted. Likhetene mellom Høyre og Senterpartiet handler ikke så mye om materielle saker, men hvordan man ser på samfunnsoppbygningen. Begge partiene tror på det sunne legmannsskjønnet, og vil holde det sosialdemokratiske ekspertveldet og planleggingssamfunnet på en armlengdes avstand. Partiene ønsker å fremme næringsvett, respekt for eiendomsrett og lokal selvbestemmelse, og foretrekker å snakke om frihet når det berører folks hverdagsproblemer, ikke som tankeeksperimenter. Min grunninnstilling til Senterpartiet er altså forsonende. Mitt anliggende har vært å si noe om hva Senterpartiet er, og hva det ikke er.

Hverken et høyre- eller venstreparti

Velgerundersøkelser viser at et klart flertall av Senterpartiets velgere regner seg til venstresiden fremfor høyresiden. Men den opplysningen er for de fleste formål uinteressant, fordi det ikke er derfor de stemmer på partiet. For eksempel er det en alminnelig oppfatning i politiker- og mediekretser at Senterpartiet i Trøndelag er «mer borgerlig» enn på landsplan, men ser man på hvem de velger til å representere seg, gir det et mildt sagt blandet inntrykk.

Det største aberet for Senterpartiet for å forhandle om en regjeringsdannelse med høyresiden nå, er ikke at de tenker på seg selv som et venstreparti, men at de forstår seg som i opposisjon til den sittende høyreregjeringen. Uansett hvilke andre partier Senterpartiet på sikt velger å avstemme sin politikk mot, kan det ikke påregnes at Senterpartiet vil flyte like høyt på meningsmålingene som en mangeartet protestbevegelse.