Om å renvaske nazister

27. januar 1928 utnevnte kong Haakon VII Christopher Hornsrud fra Arbeiderpartiet til ny statsminister i Norge. Regjeringen satt 18 dager, og ble felt på en tiltredelseserklæring som vitnet om et parti som ikke ennå hadde omfavnet det parlamentariske demokratiet. Av alle regjeringer vi har hatt i fredstid etter innføringen av parlamentarismen, var nemlig Hornsrud-regjeringen den som hadde det mest problematiske forholdet til demokratiet.

Det var da bare drøyt fire år siden Arbeiderpartiet hadde brutt med det sovjetisk-ledede Komintern. Flere av de nye statsrådene var fortsatt overbeviste revolusjonære. Noen eksempler: Forsvarsminister Fredrik Monsen hadde vært med å danne Norges kommunistiske parti (NKP) da Arbeiderpartiet forlot Komintern, og kom tilbake i folden først i 1927. Sosialminister Alfred Madsen hadde vært en pådriver for en radikal retning, og var blant partiets delegater til nevnte Komintern i 1921. Utenriksminister Edvard Bull var doktrinær marxist, og uttalte på partiets landsmøte et par år senere at det parlamentariske demokrati var en «gammel og overtroisk frase fra det 19. århundre». Arbeiderpartiet måtte søke makt med eller uten parlamentarisk flertall.

Likevel var det utvilsomt riktig og klokt av kongen å utnevne Hornsrud til statsminister. Arbeiderpartiet var det største partiet på Stortinget, med 36,8 prosent av stemmene – en dobling fra valget tre år tidligere. Hvis arbeiderbevegelsens bekymringer og interesser skulle holdes utenfor den normale parlamentarismen, ville selve det demokratiske rammeverket bryte sammen. Derfor ble kong Haakon kommunistenes konge. Da partiet inntok regjeringskontorene igjen – i en mindretallsregjering ledet av Johan Nygaardsvold i 1935 – var det et parti som var tryggere plantet i det norske demokratiet. Innen Einar Gerhardsen ble landsfader og partiet fikk rent flertall ved valget i 1945, var revolusjonen avlyst.