Nedskytingen av MH17 og Russlands løgner

Blant de drepte var det 193 nederlendere. Nederland tok derfor initiativ til å lede kriminaletterforskningen i samarbeid med Malaysia, Australia og Belgia – som også mistet mange mennesker, samt Ukraina – der ugjerningen hadde skjedd. Etterforskningen er den desidert største i Nederlands kriminalhistorie og har kostet enorme summer. 

Russland har en rekke ganger klaget over at de ikke fikk delta i etterforskningen, men har aldri gitt noen troverdig begrunnelse. Nederland avviste naturligvis Russlands krav, på samme måte som norsk politi ville ha avvist at hovedmistenkte skulle bistå i politiets etterforskning. 

Overveldende bevis

Bevisene som Nederland har fremlagt er overveldende: Videoer, vitneutsagn, telefoni, satellittbilder, tekniske funn, russiske dokumenter m.m. – våpenet tilhørte utvilsomt Russlands 53. luftvernbrigade i Kursk. 

Etter en to og et halvt år lang rettssak dømte en nederlandsk domstol i november 2022 to russere og en ukrainer in absentia til livsvarig fengsel for medvirkning til nedskytingen. Mest kjent av dem er russeren Igor Girkin, som i 2014 var selvutnevnt «forsvarsminister» i «Folkerepublikken Donetsk». Retten fastslo dessuten at Russland hadde overordnet kontroll over folkerepublikkene, og at Russland hadde gått til internasjonal væpnet konflikt med Ukraina i Donbas. 

I tillegg har Nederland fremlagt materiale som viser at våpenet ble ledsaget av trenet russisk militært personell. I 2020 skrev jeg en artikkel for Minerva der jeg forklarte hvorfor russiske offiserer høyst sannsynlig var med på ugjerningen. 

Tidligere i år fortalte de nederlandske etterforskerne at de har konkret informasjon på at Putin etterkom en forespørsel om våpen til Donbas før nedskytingen, men at de foreløpig ikke har funnet nok bevis til en fellende dom – hverken mot Putin, de ansvarlige i kommandokjeden, eller de russiske soldatene som dro inn i Ukraina sammen med våpenet. Det er likevel ingen tvil om Russlands sentrale rolle. 

RT fungerer som Kremls våpen

Russiske myndigheter har likevel blånektet fra dag 1, trenert etterforskningen, og fabrikkert «beviser» for å kaste skylden på Ukraina. Nederland har møysommelig plukket «bevisene» fra hverandre som fabrikasjoner. 

Det russiske propagandaapparatet har speilet den offisielle russiske versjonen ved å pepre omverdenen med et utall forklaringer – mange av dem selvmotsigende inntil det absurde. Målet har vært å skape så mye støy og forvirring at folk skulle bli usikre på hva som er sant. En gjennomgang av alle tjuvtriksene ville fylle en hel bok.

Et Google-søk på MH17 gir rundt 5000 treff hos den russiske propagandakanalen RT. Her har blant annet professor Glenn Diesen ved Universitetet i Sørøst-Norge bidratt til å spre den russiske propagandaen – med opp mot 100 kronikker og 100 TV-opptredener hos RT, som en brikke i et større spill.

Professor Glenn Diesen som RTs våpendrager

I kronikken Most Western reporters have prioritised winning the 'information war' over covering Russia objectively & it's destroying the media, skrev Diesen følgende:

«If the Western media needs information about Russian troops in Ukraine, chemical weapons in Syria or any other major conflict that involves Russia – the go-to-man is Eliot Higgins, a blogger for a website called Bellingcat. Previously an employee in the ladies’ underwear industry, he gained legitimacy in the Western media by reporting exactly what it wanted to hear about Russia.

In an interview with actual experts, Spiegel magazine revealed that Higgins did not use the digital analytical tools correctly to “investigate” MH17 and his evidence was dismissed as “nothing more than reading tea leaves”. Higgins denounces his critics as Russian agents, often followed by vulgar requests to “suck his balls”. How did Bellingcat become a credible source for the media?» (RT, 9. september 2020.)

Ifølge Diesen er altså Bellingcat en blogg til en som heter Eliot Higgins – en vulgær og rabiat mann fra undertøysindustrien som har gitt vestlige medier «nøyaktig hva de ønsket». 

I virkeligheten består Bellingcat av nærmere 20 heltidsansatte med et stort nettverk av frilansere. De har vært med på å revolusjonere digital gravejournalistikk ved bruk av åpne kilder (OSINT), mottatt en rekke internasjonale journalistpriser, og blant annet samarbeidet med Der Spiegel, BBC, CNN, New York Times, FN, Transparency International og Den internasjonale straffedomstolen (ICC). I tillegg driver de omfattende kursvirksomhet, og har vært en viktig bidragsyter til å bygge opp fagmiljøer i redaksjoner som New York Times og BBC. 

Diesens personangrep føyer seg inn i et velkjent russisk mønster. I 2018 påstod for eksempel Lavrov at «It’s no secret to anyone, Western journalists write openly that Bellingcat is connected to special services, they leak information through it to have some effect on public opinion.» 

Vikarierende argumentasjon om personangrep

Lavrovs og Diesens angrep er bare toppen av isfjellet. Nær sagt alt som kan krype og gå i det russiske propagandaapparatet har angrepet Bellingcat, og da i betydelig grovere ordelag. Et Google-søk viser over 3500 treff om Bellingcat bare hos RT.

I fjor klaget Diesen hos Nettavisen og Steigan.no om at «Krevende og nødvendige debatter blir erstattet med personangrep og sensur. Ad hominem-argumenter er ‘argumenter mot mennesket’ som er en debatteknikk der man angriper personen i stedet for å svare på argumentet. Det fantes en tid da ‘å ta mannen i stedet for ballen’ var ansett som lavmål i debatt, men i debatten om Russland er dette den nye normalen.» 

Selv har Diesen gått til personangrep på Bellingcat i minst fem av sine kronikker hos RT. Slik har han vist på en forbilledlig måte hvordan det er forskjell mellom hans liv og påståtte akademiske lære. 

Diesens kirsebærplukking

I RT-kronikken hadde imidlertid Diesen funnet et halmstrå som skulle dokumentere at Bellingcat er upålitelige – et Spiegel-intervju, som Diesen ikke opplyste var over fem år gammelt. 

Der Spiegel «avslørte» imidlertid ingenting, men løftet frem vurderingen til én tysk uavhengig ekspert på digital bildebehandling – ikke flere «eksperter». Det mest interessante er likevel det Diesen ikke opplyste. 

Bakgrunnen for intervjuet var at det russiske forsvarsdepartementet fire dager etter nedskytingen av MH17 hadde fremlagt noen daterte satellittbilder på en pressekonferanse. De angitte datoene skulle bevise at to ukrainske Buk luftvernmissilsystemer hadde vært på skuddhold den dagen MH17 ble skutt ned. 

I 2015 sammenlignet Bellingcat de russiske satellittbildene med sivile satellittbilder tatt før og etter 17. juli. Ved å studere blant annet forskjeller i vegetasjonen konkluderte de med at de russiske dateringene ikke kunne stemme og at Russland måtte ha fikset på datoene. I så fall var de heller ikke noe bevis på at de ukrainske våpensystemene hadde vært i nærheten. 

Som et supplement fikk Bellingcat utført en digital analyse av bildene. Det er denne digitale analysen eksperten i Spiegel-intervjuet mente ikke ga digitale holdepunkter for å si at de var forfalsket. Eksperten vurderte ikke ut fra andre holdepunkter om de faktisk var forfalsket. 

I 2015 var sivile satellittbilder kostbare og lite tilgjengelig. Etter Spiegel-intervjuet fikk Bellingcat finansiert innkjøp av et satellittbilde fra 17. juli 2014 for å være sikre på sin konklusjon. En ny visuell sammenligning av bildene feide en eventuell siste rest av tvil til side: Russland måtte ha forfalsket dateringene. Bellingcat mente at de russiske bildene trolig var tatt primo juni 2014, én måned før nedskytingen. 

«Fagbok» om propaganda inneholder propaganda

Diesen fortiet altså denne siste og avgjørende analysen, noe han også gjorde sin bok om såkalt russofobi og propaganda, bortsett fra at han avrundet det slik:

«When confronted with his shortcomings, Higgins would commonly respond by stating ‘suck my balls’. Despite the unprofessional demeanour of the blogger, the lack of relevant skillset, failing to use digital forensic tools, and reaching the wrong conclusion—the media was attracted by his ability to provide evidence for allegations, and the think tanks and intelligence agencies saw a potential partner.» (Glenn Diesen, Russophobia: Propaganda in International Politics, 2022, s. 93).

Slike personangrep og fortielser er altså et gjennomgående trekk ved russisk propaganda og i flere av Diesens kronikker, denne gang i en angivelig fagbok. At Diesen brukte et kritisk intervju i vestlige Spiegel som bevis på at vestlige medier ikke forholder seg kritisk til Bellingcats undersøkelser, må dessuten sies å være litt av et selvmål.

Den virkelig grove fortielsen var likevel at Diesen ikke forholdt seg til bevisene som forelå fra den nederlandske etterforskningen. Da Diesen publiserte kronikken var sågar den nederlandske rettssaken om MH17 allerede i gang. Diesen kan således ikke påberope seg at han ikke kjente til bevisene i saken. 

I stedet valgte altså Diesen, under dekke av en slags mediekritikk, å kirsebærplukke et perifert forhold i en fem år gammel undersøkelse – en detalj blant de over 80 artiklene Bellingcat hadde skrevet om MH17. Attpåtil var det neppe tvil om at Russland faktisk hadde manipulert datoene. Det Diesen faktisk gjorde var å villede, både om Bellingcats arbeid og om drapet på de 298 menneskene.

Det kan nevnes som en slags epilog at nederlandsk påtalemyndighet noe senere – i 2021 – gjennomgikk disse satellittbildene under bevisførselen i rettssaken. Der presenterte aktoratet en digital analyse, og var klare på at Russland måtte ha forfalsket dateringene. Dette forholdet har Diesen ikke nevnt noe om i sin «fagbok».

Ingen kritikk av russiske medier

Diesens fremstillinger fortoner seg enda mer spesielle når man vet at Russland har produsert nærmest en endeløs rekke av påviselige løgner om MH17. Ikke noe sted forteller Diesen om hvordan den russiske stat og russiske medier har kastet skylden på Ukraina og tåkelagt Russlands ansvar, herunder at hans egen oppdragsgiver RT har unnlatt å score på åpne mål som russiske myndigheter har etterlatt seg. 

Her følger et lite utvalg med eksempler som Diesen kunne ha nevnt:

A. Få minutter etter nedskytingen av MH17 meldte «separatistene» i Donetsk at de hadde skutt ned nok et ukrainsk militærfly. Russisk TV rapporterte det samme. Kort tid senere innså man katastrofen – det var et passasjerfly, og gode råd ble dyre. Deretter begynte russisk TV å rapportere at «separatistene» hevdet at et ukrainsk jagerfly hadde skutt ned flyet, men at russisk etterretning hadde sagt at Ukraina hadde hatt et Buk-system i nærheten. 

B. På det russiske forsvarsdepartementets pressekonferanse 21. juli 2014 gjennomgikk de ikke bare de omtalte satellittbildene, men også et radarbilde. Radarbildet skulle vise at et ukrainsk jagerfly også hadde vært på skuddhold, ifølge RT 3 til 5 km unna MH17. Russland påstod deretter i nesten to år at deres hovedteori var at det angivelige ukrainske jagerflyet stod bak nedskytingen. 

Nederland ba om innsyn i Russlands radardata, noe Russland trenerte. Til slutt var det ingen vei utenom. Før overleveringen avholdt det russiske forsvarsdepartementet en ny pressekonferanse 26. september 2016, hvor de påstod at et ukrainsk Buk-system måtte ha stått bak nedskytingen. Men det mest interessante var da de fortalte at det eneste som ellers hadde vært i nærheten var to passasjerfly – ifølge RT var det nærmeste 30 km unna. Det ukrainske jagerflyet ble ikke nevnt med ett ord. 

På en pressebriefing dagen etter ble Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov spurt av en ukrainsk journalist om hvorfor de ikke hadde nevnt noe om det ukrainske jagerflyet. Peskov, som ellers pleier å ha god oversikt om det meste, avledet ved å henvise til det russiske forsvarsdepartementet og sa at spørsmålet måtte besvares av militære eksperter «som forstår avlesning av radarene». 

Russland hadde altså nesten umerkelig endret forklaring om det ukrainske jagerflyet. RT fortiet dette, men hamret uanfektet på hvorfor våpenet måtte ha vært et ukrainsk Buk-system. De manipulerte satellittbildene som Diesen trakk frem i kronikken skal sees i lys av dette. 

C. To dager etter pressekonferansen ble den russiske tåkeleggingen fullbyrdet. Da påstod programlederen hos den statlig kontrollerte russiske TV-kanalen NTV i et regissert debattprogram som er så vanlig i russisk TV, at det ikke var det russiske forsvarsdepartementet som hadde lansert teorien om det ukrainske jagerflyet, men noe russiske medier hadde fått fra en amerikansk blogger. En ukrainer som deltok i programmet protesterte og ble regelrett kastet ut av studio.

D. Ingen av de store russiske mediene fulgte opp disse selvmotsigelsene. Fra at de nærmest hadde teppebombet den russiske befolkningen i to år om det ukrainske jagerflyet, ble det merkbart stille om teorien. På mange måter fikk den sin naturlige avslutning i 2018 da RT kunne fortelle at den angivelige ukrainske jagerpiloten hadde tatt selvmord. 

Historier om at det ukrainske jagerflyet skjøt ned MH17 har for øvrig vært flittig fremsatt i alternative medier. Her i Norge gjelder dette særlig Steigan.no – som Diesen skriver for, men det ble også fremsatt i Ny Tid i 2016 av daværende forskningsprofessor Ola Tunander ved PRIO, til tross for at Nederland i 2015 hadde dokumentert at MH17 umulig kunne ha vært skutt ned av et jagerfly.

E. I 2015 stod det klart at Nederland kunne bevise hva slags type Buk-missil som hadde skutt ned MH17. Ifølge RT påstod så den statlige russiske våpenprodusenten Almaz-Antey at Russland hadde kvittet seg med denne missil-typen i 1999, men understreket at Ukraina hadde mange av dem. Rett etter fant bloggere et fotografi på Putins offisielle nettside hvor han i 2013 poserte foran et Buk-system med nøyaktig samme missil-type. 

F. I et intervju i 2018 innrømmet Putin endelig at Russland hadde akkurat det samme systemet som Nederland mente var blitt brukt. En måned senere påstod likevel den russiske FN-delegasjonen at Russland hadde kvittet seg med missilene i 2011.

G. Ledelsen i «folkerepublikken» Donetsk har hvert år pleid å avholde en TV-sendt minnemarkering på årsdagen for nedskytingen. Der anklaget for eksempel lederen Denis Pushilin i 2019 det ukrainske forsvaret for å ha stått bak nedskytingen. 

Det kan også nevnes at Peter Lavelle, programlederen for RTs flaggskip CrossTalk – et såkalt aktualitetsmagasin hvor russiske myndigheter i praksis aldri kritiseres og hvor Vesten alltid kritiseres, og hvor Diesen har opptrådt sammen med Lavelle opp mot 100 ganger – åtte dager etter nedskytingen forsvarte Russlands posisjon i et intervju med CNN. 

Så vidt jeg vet har ikke Lavelle korrigert sine meninger etter at bevisene mot Russland ble uutholdelige, eller på annen måte satt et kritisk søkelys på om Russland stod bak nedskytingen. I stedet fortsatte han uanfektet i samme spor. 

Alt dette neglisjerer Diesen. Han har aldri stilt Lavelle et kritisk spørsmål om MH17, eller satt et kritisk fokus på russiske medier i noen av sine kronikker hos RT.

I stedet gikk Diesen i en kronikk i 2021 langt i å antyde at Russland hadde vært utsatt for en konspirasjon i forbindelse med Nederlands etterforskning, og mente vestlige medier hadde vært påfallende uinteressert. Nøyaktig hva konspirasjonen skulle gå ut på forble ubesvart. Det eneste som virker klart er at Diesen gjerne ville skrive om alt mulig annet enn de ugjendrivelige bevisene som Nederland hadde fremlagt på at våpenet tilhørte det russiske forsvaret. Det er nærliggende å tro at Diesen gjorde dette bevisst. 

Det hadde således vært interessant om Diesen hadde publisert en kronikk hos RT som inneholdt en bred akademisk gjennomgang av bevisene som peker mot Russland; en analyse av hvordan RT har forholdt seg til disse bevisene; og en forklaring på hvorfor bare ca. 10 prosent av befolkningen i Russland i 2020 trodde at Russland eller de såkalte prorussiske separatistene i Donbas hadde noe å gjøre med nedskytingen. 

Russisk propaganda har effekt

Man skal ikke undervurdere Diesens bidrag. Som en liten brikke i et stort spill har han brukt sin norske professortittel til å tåkelegge Russlands delaktighet. Slik virksomhet er ikke bare skadelig for samfunnet, men har også påført de etterlatte ytterligere traumer – som om de ikke hadde det ille nok fra før av.

Det er liten tvil om at Russlands påvirkningsarbeid har hatt en viss effekt. På tross av de ugjendrivelige bevisene i saken, skrev for eksempel NRK på årsdagen for nedskytingen i fjor sommer:

«Selv om ingen har innrømmet skyld, har den nederlandske etterforskningen slått fast at flyet ble skutt ned av et 9M38 Buk-missil fra de opprørskontrollerte områdene i Donetsk. De fleste piler peker i retning av at det var prorussiske separatister som sto bak nedskytingen.» (NRK, 17. juli 2022.)

Tilbake stod altså NRK med flere piler som kun pekte mot noen «prorussiske separatister» i Donbas. Russlands rolle var som visket vekk.