Hvorfor vi burde snakke mindre om psykisk helse

Søndag kveld kom jeg til å skade for å se flere episoder av Gwyneth Paltrows nye livstilprogram på Netflix. Det er sikkert mye som kan sies om den serien; jeg bet meg merke i hvordan folk som må ha brukt store deler av sitt liv på leting etter den komplette fysiske og (ikke minst) psykiske velvære, likevel, i alle fall ifølge dem selv, har det så vondt og vanskelig under den plettfrie overflaten. Ved en anledning har Gwyneth Paltrows personlige assistent vært en tur til Jamaica for å teste fleinsopp. Hjemme i Los Angeles fører assistentens fravær til at Paltrow opplever fire «panic attacks». Det forteller hun i alle fall helt uanfektet når de endelig gjenforenes, som om det var den naturligste ting i verden. Å få gjentatte panikkanfall høres i min verden ut som et symptom på alvorlig psykisk sykdom, og på at man burde oppsøke profesjonell hjelp. I Junaiten er det tydeligvis ikke slik. Panikkangst er kanskje bare et annet ord for å føle seg stresset.

Det er fint at gamle tabuer om psykisk helse er brutt, men jeg tror de færreste ønsker å leve i en kultur der det går inflasjon i fokuset på slike problemer, der de er noe det nærmest forventes at man har. Kanskje er vi likevel på god vei dit. Flere fagfolk har i alle fall begynt å advare. Psykologen Rut Appelkvist mener angst er den nye glutenallergien. Forskeren Janne Lund har i to versjoner av en kronikk og en sak i flere Schibsted-aviser rettet fokus mot noe som for lengst burde være en kjensgjerning: Det mases for mye om psykisk helse, spesielt overfor barn og ungdom.

Medienes omtale av unges psykiske helse har tredoblet seg siden 2010. I samme periode rapporterer den samme gruppen – i alle fall jenter – at de sliter stadig mer med psykiske problemer. Uansett om økningen i plager er reell eller bare rapporteres mer, er det jo naturlig å tro at vi her har å gjøre med en sammenheng. Fraser som å «stresse seg syk» eller «flink-pike-syndrom» er i ferd med å bli en del av ungdommens språk. Lund lurer på om det har blitt kult eller forventet å ha et psykisk problem. Derfor er det grunn til å tro at situasjonen bare vil bli verre i takt med at «livsmestring» og åpne samtaler om hvordan vi «egentlig» har det, blir en integrert del av skolehverdagen. Istedenfor å konsentrere seg om norsk og matte, skal elevene bli mest mulig opptatt av seg selv.