SPØR SANNA

Kjærlighet er hvile, ikke en evig berg-og-dalbane, skriver Sanna Sarromaa i dagens spørrespalte. Anita må forlate mannen sin umiddelbart, mener hun.

– Han velger porno og en runk fremfor sex, holder ikke avtaler, har brukt store summer bak ryggen min og betaler ikke regninger

– Du har levd så lenge på smuler at du har begynt å tro at det er kjærlighet. Når man lever lenge i det utrygge, blir selv det utrygge trygt, svarer Sanna i helgens spalte. 

Publisert

Spalte: Spør Sanna

Spør Sanna er en spalte som publiseres i Minerva på søndager. Feminist, finne, forfatter og firebarnsmor Sanna Sarromaa svarer på leseres spørsmål om samliv, barn og kjærlighet.

Kjære Sanna,

Jeg og min mann har vært sammen i over 10 år. Det har vært store utfordringer i lang tid, etter en rekke tillitsbrudd fra hans side. Blant annet mottok han nakenbilder av en tidligere flamme på Snapchat, velger porno og en runk fremfor sex, kan miste kontrollen helt når vi har sex, kommenterer andres utseende negativt, har brukt store summer bak ryggen min, skrevet under diverse kontrakter uten å diskutere det med meg først. Regninger blir ikke betalt og vi har hatt enormt mange inkassosaker. Han følger ikke avtaler vi lager, kan lyge og later som ingenting. 

Prøver jeg å ta opp mine følelser og opplevelser, blir jeg avbrutt med hans meninger. Problemet er nå mangel på trygghet og tillit for min del. Jeg opplever at han ikke har respekt for meg og min tid i det hele tatt. Det er ofte sånn at jeg sitter og venter fordi vi har en avtale, men han kommer ikke. Han sier at han elsker meg og vil at jeg skal ha det bra. Jeg har vanskelig for å tro på det. Slitasjen etter alle disse årene er stor. Jeg viser tegn på stresslidelser og er i behandling for dette. 

Nå har han også vært igjennom en utredning, og har fått diagnosen ADHD. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Han har fått en diagnose som forklarer en del ting, men samtidig er mine sår så ekstremt dype. Jeg har mistet all tro på meg selv og føler meg rett og slett ikke bra nok, hverken for ham eller noen andre. 

Jeg elsker denne mannen så utrolig høyt, men har mistet helt kontakten med meg selv. Jeg føler meg desperat etter å bli sett, hørt og tatt på alvor. Og det gjør så ufattelig vondt å se ham gå rundt her som ingenting. Terapeuten min mener jeg må gi ham en ny sjanse, han har jo nå fått en forklaring og et grunnlag å jobbe ut fra. Jeg må skjønne at det er vanskelig for ham. Føler helt oppriktig at det eneste jeg har gjort disse årene er å vise forståelse, være imøtekommende og tilrettelegge. 

Hvordan skal jeg klare å komme meg videre?

Hilsen

Anita

******

Kjære Anita,

Dette høres på ingen måte bra ut. Det første jeg hadde gjort var å sparke ut terapeuten. Det andre jeg hadde gjort var å sparke ut mannen. Deretter skal du mobilisere hele ditt nettverk og venner. Du skal fortelle dem at du er ferdig med ham, og de må minne deg på din gode avgjørelse, hvis du skulle finne på å ta ham tilbake.

Jepp. Jeg vet at dette er mye lettere sagt enn gjort, men det andre er helt nødvendig for ditt ve og vel nå. Jeg håper for øvrig at du ikke har brukt dine egne penger på denne dusteterapeuten. 

Du skriver at du elsker denne mannen så utrolig høyt, men det gjør du ikke. Du har levd så lenge på smuler at du har begynt å tro at det er kjærlighet. Når man lever lenge i det utrygge, blir selv det utrygge trygt. Og selv om du faktisk skulle elske denne slasken og slubberten, så må du slutte med det. Du fortjener en mann som ikke sexsnapper med andre, som betaler regninger, holder avtaler og ikke forårsaker stress og sykdom hos deg. Du fortjener en mann som bygger deg opp, ikke bryter deg ned.

Hjernen din motarbeider deg. Det er nemlig en hormonell side i ustabile og krevende relasjoner. Det skilles ut mer oksytocin og dopamin. De forsterker følelsen av forelskelse og avhengighet. Du kan ha utviklet en traumatisk binding, et såkalt traumebånd, til denne mannen. Det er de nære relasjoners Stockholmssyndrom. Man elsker sin overgriper. Både faenskapet og tryggheten befinner seg i dette ene mennesket.

Dessverre har dere rukket å være sammen så lenge at du, som du skriver, har mistet troen på deg selv og ikke føler deg bra nok. Det er nettopp det som skjer i denne typen relasjoner. Jeg har skrevet en bok om psykisk vold, og vet hvordan man blir mindre og mindre av det man var, og innerst inne er.

Jeg har nemlig også vært der du nå er. Jeg trodde jeg elsket mannen jeg var sammen med så utrolig høyt, jeg også, men jeg var egentlig bare fanget. Jeg var så gjennommanipulert at hans forståelse av meg hadde rukket å bli min forståelse av meg selv. Han mente for eksempel at jeg skulle være glad for at han ville være sammen med meg – det ville nemlig ingen andre menn der ute. Han fikk meg nesten til å tro på det.

Kjære Anita, det er et liv etter denne mannen. Du skal ikke bruke mer av din tid på ham. Fremover skal du dyrke egenkjærlighet, ved hjelp av dem som står deg nær. Sett på Miley Cyrus’ «Flowers» på full guffe og gjenta til deg selv «I can love me better than you can» alltid når du trenger det – antakeligvis flere ganger om dagen i ett år fremover.

Et samliv skal ikke være en berg-og-dalbane. Det skal ikke inneholde tillitsbrudd og digital utroskap. Man skal betale regningene sine, lytte til den man er sammen med og ha seg med den man er sammen med.

Jeg har tidligere sitert min finske favorittdikter, Eeva Kilpi, i denne spalten. Diktet heter «Kjærlighet er hvile». Det begynner: Kjærlighet er hvile, kanskje den eneste hvilen et menneske har (min oversettelse). Din og denne mannens kjærlighet er ikke hvile, og derfor heller ikke noe å spare på. Når jeg hører folk si at kjærlighet er hardt arbeid, sier jeg alltid at det er bare tull. Kjærlighet skal flyte lett og uten altfor store anstrengelser. Hvis man må arbeide hardt for at kjærligheten skal være stabil, er man åpenbart sammen med feil person. Det betyr selvsagt ikke at man ikke møter problemer i kjærligheten, for det gjør alle før eller senere, men problemene kan ikke være så hyppige eller store at det hele oppleves som et ork. Ditt liv er blitt et ork fordi du er sammen med feil mann. Han kan sikkert bli litt bedre etter å ha fått noe «å jobbe ut fra», men det holder ikke for at du skal få det bra igjen.

Selv fikk jeg i sin tid god hjelp fra det lokale krisesenteret. Du må ikke nødvendigvis flytte dit – de tilbyr også samtalehjelp, råd og veiledning, helt gratis. Det finnes også dyktigere terapeuter enn denne dusteterapeuten din. Jeg kan eventuelt tipse deg om en standhaftig en som fikk meg på rett spor i sin tid etter kun tre samtaletimer.

Dette klarer du fordi du ikke har noe annet valg. Masse lykke til!

Sanna

Har du et problem, et dilemma eller sliter du med noe? Jeg svarer på dine spørsmål om familie, relasjoner, kjærlighet og brudd i Klara Klok-stil. Tidligere har jeg skrevet tre samlivsbøker, og jeg har en doktorgrad i samlivsråd. Send en e-post til sanna@minerva.no. Det er helt konfidensielt.

Powered by Labrador CMS