Men ikke når Shazia Majid sier det

Det står skrevet: Skolene på Oslo Vest sliter med russebusskultur, sosial ekskludering og sexpress.

Shazia Majid skrev en reportasje om disse spørsmålene i VG i helgen, og helvete brøt løs i sosiale medier. 

Men hvorfor det egentlig? Det er ikke først og fremst Majid som har skrevet om dette. Du kan lese om problemene på Ullern videregående skole her, her, her, her, her og her, og mer generelt om russebusskulturen på Oslo Vest her, her, her, her og her. Og helt sikkert mange andre steder.

Her fremgår det blant annet at en undersøkelse blant 100 elever på skolen i fjor viste at 38 prosent oppga at de hadde vært utsatt for overgrep. Elevene advarte mot en kultur med et sterkt «fokus på knulling». VG har tidligere skrevet om hvordan russebussgrupper skaper sosial ekskludering. Lokalavisen har dekket temaet. Kommunen har vært involvert. Studier viser at Ullern er den skolen med mest kokain. Den gode nyheten er at russen på Ullern selv prøver å ta grep.

Noen av oss kommer dessuten fra Ullern. Vi har venner som bor der, ferdes der og går på skole der. Vi vet at dette er et tema mange foreldre snakker om.

Så hvorfor i alle dager er reaksjonene på Shazia Majids reportasje så sterke?

Hundefløyte?

Først: Hvem er det som reagerer? Det er jo i første rekke folk som meg, og folk jeg vanligvis er enig med: Folk som er bekymret for høy innvandring, for dårlig integrering og for voldelige, kriminelle gjenger i innvandrertette bydeler i Oslo som opererer på utsiden av samfunnet. Folk som lett kan identifisere seg med folk fra Oslo Vest som får gode karakterer og stemmer på borgerlige partier.

To eksempler:

«Negativ sosial kontroll på vestkanten: Karakter-, kles- og drikkepress. Negativ sosial kontroll på østkanten: Drap. Men for all del. La oss relativisere mest mulig, slik at ingen blir støtt.» Det var Ola Svennebys kommentar på X om Majids reportasje. 

Margrethe Geelmuyden, som har stått opp for Vestkantens interesser også tidligere, skriver på Facebook at reportasjen «er drøy fordi rektor og lærerne nører opp under velkjente stereotypier om vestkantungdom. Den er drøy fordi de voksne, snakker ned elevene på skolen».

For mange, ser det ut som, fungerer Majids tekst som en slags «hundefløyte»: Hun prøver ikke egentlig, og med et rent hjerte, å fortelle offentligheten noe om spesifikke utfordringer på Ullern videregående skole. Nei, hun forsøker å underminere, relativisere og bortforklare kritikk av problemene blant minoritetselever på Oslo øst. Og hun gjør det gjennom å stemple en hel gruppe ungdommer, der de aller fleste er helt uskyldige.

Spiller avsender noen rolle?

Etter hvert som denne type reaksjoner på Majids artikkel utfoldet seg i sosiale medier, ble jeg sittende og lure på om vi hadde lest samme artikkel. For her er en del andre ting man kan lese i Majids artikkel:

«De fleste ungdommene er usedvanlig veloppdratte og høflige. De fleste behandler hverandre med respekt», siterer hun en lærer. «Vi hjelper hverandre å lære, det er mer hjelp enn det er press», sier en elev. «Læringsmiljøet skolen tilbyr og dedikasjonen de får tilbake fra sine elever, er høyst imponerende», skriver Majid et sted. «De fleste ungdommene på Ullern videregående skole er vanlige ungdommer – som er uvanlig ambisiøse og pliktoppfyllende», kan vi lese et annet sted.

Men sammenligningen med Oslo øst og minoritetsmiljøer trigges likevel hos mange av dem som leser artikkelen. Jeg tror det finnes én forklaring i teksten og og én forklaring utenfor. 

Den tekstlige forklaringen er at problemene i Oslo øst som implisitt sammenligning helt kort tematiseres innledningsvis. Der skriver Majid om Ullern: «De sliter ikke med østkant-problemer som vold, knivstikkinger, hijabpress og homohets – slik tilfellet er på Bjørnholt videregående skole, som jeg besøkte i fjor høst. Ullern har helt andre utfordringer, men også her får det konsekvenser for dem som rammes.» Og mot slutten av artikkelen skriver Majid om noen av guttene på Ullern («et mindretall, gjerne de på toppen av hierarkiet») at «de ligner nesten på innvandrerguttene på Bjørnholt videregående skole som kaller jenter for ‘horer’». Men her står det ingen steder at utfordringene på Ullern er like ille som utfordringene på Oslo øst. Det går i stedet frem at de er helt annerledes. Bare på ett område ligner de – nesten.

Den utenomtekstlige forklaringen er at forfatteren av artikkelen er Shazia Majid. Hun er en langvarig deltager i den offentlige debatten om integrering og minoriteter, og lesere assosierer henne med bestemte ståsteder og argumenter. Det er i og for seg forståelig – men, tror jeg, også ofte uheldig. Vi mennesker er skrudd sammen slik at våre lesninger av meningsmotstanderes intensjoner ofte er skjeve. Når vi skal tillegge dem en motivasjon som ikke eksplisitt finnes i teksten, kan det selvsagt hende vi treffer iblant – men vi vil ofte også bomme.

Hun kritiserer oss!

For det andre tror jeg ikke det er helt mulig å abstrahere vekk at Majid er norsk-pakistaner. Også det kan skape noen assosiasjoner og emosjoner som former lesningen vår. For eksempel: Her kommer en representant for dem som faktisk skaper problemer – klanbaserte kulturer fra muslimske land – og kritiserer oss, vellykkede nordmenn som jobber hardt, betaler vår skatt og bidrar til fellesskapet!

Nå vil en del lesere tenke at jeg beskriver rasisme. Men det er jeg ikke helt med på. For eksistensen også av denne type assosiasjoner og emosjoner er nesten uunngåelig. Og vi finner den igjen overalt, og på tvers av etnisiteter og identiteter – for det handler om identitet, ikke om hudfarge. Og det påvirker hva vi antar om andres intensjoner, sympatier og antipatier og erfaringsbakgrunn. For vi antar nesten alltid noe.

Derfor leses Abid Raja annerledes enn Hege Storhaug, selv når de snakker ganske likt. Når vi snakker om minoritetsmiljøer, har vi langt på vei internalisert at den interne kritikken er den beste – og dermed at eksterne kritikere forståelig leses på en annen måte, med en annen mistenksomhet og en annen skepsis. Derfor leser vi sakene i Ullern avis/Akersposten annerledes enn vi leser Shazia Majid i VG.

Tenk bare på Anders Magnus’ reportasje om gjenger på Oslo øst for noen år siden. Den ble kritisert av alt som kunne krype og gå av innvandringsliberalere – den var bygget på anekdoter, den generaliserte, den svartmalte, slikt gjør oss ikke klokere, bare reddere, var refrenget. Men kritikken handlet neppe bare eller først og fremst om Magnus’ metode, for reportasjer basert på inntrykk og anekdoter er en helt bærende sjanger i journalistikken. I stedet bunnet mye kritikken av Magnus, tror jeg, i en forforståelse, en assosiasjon, om at han ikke egentlig så disse ungdommene som et «vi», men som et «de»; at han kom utenfra og ikke uten videre var opptatt av deres beste; at han fremmet en politisk agenda.

Disse mekanismene er naturlige og forståelige, men ikke dermed positive. Jeg tror Magnus hadde gode poenger i sin journalistikk, også om mye var anekdotisk. Slik journalistikk kan nemlig av og til fange opp trender og utviklingstrekk som sier noe viktig, som forskning kanskje ennå ikke har data for. Utviklingen i gjengkriminalitet de siste årene kan antyde at reportasjen fikk ferten av noe reelt og noe interessant. Jeg tror også det er sannsynlig at Majids reportasje fanger opp noe reelt – dels fordi mye understøttes av annen type informasjon allerede, dels fordi det stemmer med hva mange berørte snakker om. Det er noe der, selv om vi ikke vet akkurat hva alt er.

Ungdom på Ullern har også krav på et kritisk søkelys

Det er veldig mange ting som ikke er galt på Ullern videregående skole.

Elevene som har gått der, vil i liten grad havne i utenforskapsfeller, i verdikonflikter med storsamfunnet eller i fengsel. Noen av elementene som beskrives som negative i Majids reportasje, kan snus på hodet eller avdramatiseres: «Karakterpress» høres for eksempel ille ut, men det er nok av læringsmiljøer hvor det er kult å drite i skolen. A-, B- og C-laget er dårlige termer, men ungdomstid handler for nesten alle om å finne sin flokk. Ganske få opplever de verste utslagene av russebusskulturen. Og alt som er ille, er ikke spesifikt for hverken Ullern eller Vestkanten. Slik kan man tenke. Man kan etterlyse nyanser, statistikk, proporsjoner.

Men under dette er realiteten altså at mange – og mange elever og mange foreldre – har vært bekymret for russebusskulturen på skolene i Oslo Vest i lang tid. Det handler i første rekke om sosial ekskludering, et problematisk syn på sex og på jenter og kokainbruk.

Problemene på Oslo øst er selvsagt verre – både for ungdommen som bor der og for storsamfunnet. At kritisk søkelys mot problemene der i altfor mange år ble stemplet som fryktskapende svartmaling, rasisme og upålitelige anekdoter, har bidratt til at det har tatt for lang tid før folk har fått øynene opp for alvoret. 

Det som skjer der på Vestkanten, truer ikke på samme måte storsamfunnets sammenhengskraft. Men vonde hendelser på videregående skole kan bli med elevene som går der gjennom livet.

Derfor har ungdommen på Ullern også et krav på å få et kritisk søkelys rettet mot seg. Ellers får vi aldri gjort noe med problemene.