En kritikk av den radikale antirasismens utopi

Er det mer rasisme i Norge enn vi vanligvis tenker at det er? Ja, svarer Lisa Esohel Knudsen i den nylig utgitte boken Det er personlig. Knudsens mål er å få oss alle til å forstå den norske rasismen bedre, og å si noe om hva som bør gjøres for å kontre den. Fordi jeg senere skal utdype hva jeg er uenig i, vil jeg gjerne først si litt om hva jeg er enig i – og det er mye.

At det er mer rasisme i Norge enn vi gjerne tror, er det første. Nordmenn tenker gjerne på oss selv som mer egalitære og likestilte enn vi er, poengterer Knudsen, og det har jeg faktisk selv skrevet bok om. Jeg skrev om kulturfeltet, men er ikke i tvil om at poenget gjelder mer generelt. Og samtidig som vi tror sterkt på oss selv om egalitære, har vi en «stram» kultur som gjør det vanskelig å være annerledes – noe mange som skiller seg ut, helt sikkert kjenner på. Det betyr ikke at rasisme er mer utbredt i Norge enn i andre land, men at det gjør rasisme og ekskludering mer utbredt enn vi liker å tro, er jeg ikke i tvil om.

Dernest støtter jeg poenget om at identitetspolitikken – slik Knudsen beskriver den – har en selvfølgelig plass i samfunnsdebatten. Hun skriver godt at når en side ved ens identitet «kommer under press», blir den gjerne «utgangspunkt for din kamp for å være den du er». Når grupper opplever at sider ved deres felles identitet er under press, blir identitetspolitikk en kamp for «anerkjennelse», en «rettferdighetskamp på bakgrunn av identitet».