Er regjeringen dømt til å tape valget?

Det koster å ha makt. Partier som sitter med regjeringsmakten taper gjerne oppslutning over tid på meningsmålingene, og de mister oppslutning på en mer håndfast måte når de ber velgerne om å bli gjenvalgt ved neste valg. For eksempel tapte de tre rødgrønne partiene (SV, Ap og Sp) samlet oppslutning med 7,4 prosentpoeng fra 2009 til 2013. Det var som kjent nok til at de mistet regjeringsmakten.

Det samme skjedde ikke den første gangen de rødgrønne partiene stilte til gjenvalg, i 2009. De fikk da omtrent den samme samlede oppslutningen som fire år tidligere (en samlet endring på -0,2 prosentpoeng).  Valget i 2009 fremstår som et unntak fra en generell trend ved stortingsvalg i nyere tid. Mens regjeringer som stilte til gjenvalg på 1950- og 1960-tallet i snitt økte oppslutning med 0,4 prosentpoeng, er det gjennomsnittlige utfallet for regjeringer siden tusenårsskiftet et tap på hele 7,3 prosentpoeng. Det er en trend som ikke lover godt for Høyres og Fremskrittspartiets muligheter til å beholde regjeringsmakten ved valget i høst. For øvrig er trenden ikke unik for Norge. Hvert valg i hvert land har sin unike historie, men helt siden 1980-tallet har forskere observert at det i gjennomsnitt koster å sitte med regjeringsmakten i parlamentariske demokratier.

Går velgerne bare lei?

I Norge har vi en mye brukt betegnelse på dette fenomenet: «regjeringsslitasje». Begrepet er imidlertid uklart og kan lett forstås på en litt for mekanisk måte; at det nærmest er en naturlov at regjeringer mister oppslutning over tid. Historien forteller oss at det ikke er tilfelle. Dette er et fenomen som kan, men ikke nødvendigvis må oppstå. Spørsmålet er da under hvilke betingelser en regjerings oppslutning vil falle. Hva er det som «slites» i en slik situasjon? En forklaring som ble en del omtalt i forbindelse med valget i 2013 er at velgerne bare går lei av personene som sitter med regjeringsmakten. De ønsker å se noen nye fjes på TV. Kanskje kan en slik forklaring ha noe for seg når den samme regjeringen har sittet med makten i åtte år, men det virker sannsynlig at noen mer substansielle politiske drivkrefter ligger bak et fenomen som gjør seg gjeldende i ulike land og i ulike politiske situasjoner.

For høye forventninger

Én mulig substansiell forklaring er at regjeringer ikke klarer å innfri velgernes ønsker og forventninger til dem. Kanskje lover partiene for mye når de stiller til valg slik at det nesten blir umulig å innfri alle løftene hvis de vinner regjeringsmakten. Det er også tenkelig at problemet ligger hos velgerne: at de har urealistiske forventninger til hva en regjering kan oppnå i løpet av en fireårsperiode.

Velgernes forventninger kan være en spesiell utfordring i Norge. Overskudd på statsbudsjettet og veksten i oljefondet har gjort at forventningene til hva en regjering bør få til, har vokst. Særlig i de første årene etter år 2000 kunne man se tegn til en slik «stigende forventningers misnøye». Et mye brukt uttrykk i denne perioden var: «i verdens rikeste land» burde vi ha råd til å løse det ene eller det andre problemet. Fremskrittspartiet argumenterte da sterkt for at oljeformuen burde brukes til å løse utfordringer i eldreomsorgen eller til å ta fatt på andre uløste problemer i samfunnet. Partiet oppnådde sine beste valgresultater i 2005 og 2009, og hadde svært høy oppslutning på meningsmålingene i hele dette tiåret.