Trosfrihet er ikke et hensyn som skal balanseres mot andre hensyn. Det er en rettighet

«Trosopplæring anses som en fritidsaktivitet og er ikke underlagt tilsyn». Jeg tok meg selv i å lese ordene fra seksjonssjefen hos Fylkesmannen to ganger. Uttalelsen falt i Aftenpostens reportasje om familier tilknyttet Det Islamske Kultursenter som sender barna til skolefritidsordninger med overnatting.

Slike utsagn er nesten blitt uvanlige i det offentlige ordskiftet. Om frie og private rom, uten tilsyn.

Rådmannens pressesjef i Drammen kommune kunne fortelle at idrettslag eller menigheter som gir tilbud til barn etter skoletid «trenger heller ikke å registreres eller godkjennes av oss. Det er opp til foreldrene å vurdere hvilket tilbud barna skal delta i».

I disse nøkterne saksopplysningene fra byråkratene ligger kjernen i det som gjør oss til et fritt land av frie mennesker.

Byråkratenes uttalelser blir stående i kontrast til politikere til høyre og venstre som roper om reguleringer etter Aftenpostens reportasjer. SV har fremmet forslag i Stortinget. Vi må «stoppe dette nå», sier Aps Torstein Tvedt Solberg. Frp vil stramme inn forslaget til ny lov om trossamfunn.

Flere aktuelle saker setter nå forholdet mellom staten og trossamfunn på spissen.

Da det tidligere i høst ble kjent at Jehovas Vitner kan ekskludere medlemmer som benytter stemmeretten, tok det ikke lang tid før flere partier fremmet krav om at trossamfunnet burde miste statstilskuddet.

Det er ingen menneskerettighet å motta statstilskudd. Slik Dag Nygård i Norges Kristne Råd skriver (Aftenposten 11.11) er det likevel verdt å minne om at bakgrunnen for tilskudd til trossamfunn er at borgere som ikke var medlemmer av Den norske kirke skulle få tilbakeført sin andel av skatten som gikk til å finansiere Den norske kirke (Dnk).

Begrunnelsen for tilskudd til trossamfunn bør diskuteres nærmere når Stortinget akkurat nå behandler den nye trossamfunnsloven. Dersom staten gir tilskudd under den forutsetning at det enkelte trossamfunn tilfører samfunnet noe som politikerne anser som positivt, stiller dette staten overfor store dilemmaer. Da kan tilskuddet fort bli et maktmiddel for at trossamfunnene skal danse etter statens pipe.

For statstilskudd er også et maktmiddel. Jurist Njål Høstmælingen gjør en interessant drøfting i Aftenposten 5. november. Hans konklusjon om konsekvensene av å fjerne statstilskuddet er rene ord for pengene. Han mener Dnk som «støtter best opp om de norske verdiene» vil bli svekket, mens de øvrige trossamfunnene «vil bevege seg mer bort fra norske verdier, siden de da ikke har samme motivasjon for å gjøre som myndighetene ønsker.»

Aps Anette Trettebergstuen skrev i VG at du skal få tro hva du vil og «du skal få si det». Men grensen går hvis du «aktivt prøver å omvende folk. Vi vet at det er skadelig.» Trettebergstuen argumenterte for et forbud mot såkalt konverteringsterapi for endring av seksuell orientering. Stortinget ga nylig tilslutning til at dette utredes, med sikte på et forbud.

Sammen med en serie i VGTV om samme tema, har dette forslaget ført til en debatt som har vært viktig, og forhåpentligvis leder til ettertanke og endret praksis i enkelte religiøse miljøer.

Men hva mener Trettebergstuen når hun hevder at det går en grense når man «aktivt prøver å omvende folk»? Etter høstens mange debatter er det fortsatt uklart hva man vil forby som ikke allerede er forbudt. En utredning der konklusjonen ikke var trukket på forhånd hadde vært gunstig for å avklare dette. Kanskje får vi et forbud som er tydelig avgrenset til forhold det er helt legitimt å ramme. Debatten kan gi inntrykk av at noen ønsker en diffus hjemmel for å slå ned på synspunkter man ikke liker.

Den store frimodighet norske politikere har til å regulere privatliv, fritidsaktiviteter og trossamfunn bygger på en forutsetning om at staten er god. I Norge er vi av de få relativt stabile land i verden som kanskje kan unne oss å tenke at det kan komme til å være slik i noen år fremover.

«Tilværelsen av slike livsytringer og av den makt de representerer, gir bevis for at statens suverenitet har tydelige grenser». Det skrev biskop Eivind Berggrav om samvittighet og tro, mot slutten av andre verdenskrig. Han satt i husarrest i Asker og skrev i hemmelighet boken «Staten og mennesket – oppgjør og framblikk». Hans generasjon fikk de mest smertefulle erfaringene av at staten misbruker makt. Slik staten alltid har gjort. I boken tegner Berggrav et veikart for å unngå at demokratiet taper og at vi igjen mister friheten.

Berggrav understreker at demokratiet bygger på rett, ikke på makt. En av barrierene mot at det autoritære igjen skal vinne er derfor at borgerne har idealer de setter høyere enn staten. Demokratiet avhenger av at lojaliteten til våre ideer og overbevisning er sterkere enn lojaliteten til staten. Berggrav peker på samvittighetsfrihet og trosfrihet som helt sentrale uttrykk for nettopp dette.

De fleste av oss er kritiske både til kjønnsdelte overnattingstilbud, til konverteringsterapi og ekskludering av medlemmer som bruker stemmeretten. Gunnar Stålsett får atskillig mer sympati når han påberoper seg samvittighetsfrihet og begår sivil ulydighet i ansettelsen av en kvinne uten arbeidstillatelse. Når mange nå hyller Stålsett og samvittighetsfriheten, er det kanskje fordi mange av oss er enige i sak, og ikke fordi vi verdsetter samvittighetsfriheten i seg selv?

Jeg vil ta til orde for dialogen som et kraftfullt verktøy for integrering og gjensidig respekt i et stadig mer mangfoldig samfunn. Våre folkevalgte bør bruke sin makt med varsomhet og alltid spørre seg hva man kan oppnå med dialog, før man går til det skritt å regulere hvordan mennesker praktiserer sin overbevisning.

Politikerne åpner nå for å krysse nye grenser mot tro, privatliv og fritid. Det er naivt og historieløst å tro at de nye arenaer for makt som staten nå får, bare vil bli brukt til det gode.

Det blir vanskelig å argumentere prinsipielt for at dette bare skal ramme «de andre», og bare de som majoriteten akkurat nå er mest bekymret for.

Trosfriheten omtales sjeldnere som et prinsipp og en rettighet. Den omtales stadig oftere som et hensyn som skal veies mot andre interesser. Interesser som snart kommer til et privatliv nær deg.