Har vi mistet evnen til å tale?

Danby Choi kunne neppe fått en bedre inspirasjon til talen han skal holde den dagen vi feirer det frie, åpne og tolerante demokratiet vårt. Frem til den nå fjernede underskriftkampanjen mot Choi ble lansert, har talen som en kunstform virket langt mer fraværende i samfunnsdebatten enn den synes å ha vært tidligere i historien. Det til tross for all teknologien som er på dens side (med Instagram, TikTok, Youtube og X kan i utgangspunktet alle kringkaste sin egen tale) og til tross for at vi kanskje trenger den i dag mer enn noensinne. Kanskje ligger årsaken nettopp her – alt drukner i støy, ingenting fremstår høytidelig, det er alltid noen andre å høre på, alltid noen som prater høyere, noen som kommer til poenget raskere, eller bruker sterkere visuelle hjelpemidler for å hamre inn sitt budskap. Eller noen forsøker å kansellere en taler uten engang å ville høre talens innhold.

Jeg skal ikke påstå at jeg oppsøker historiske taler ofte, men jeg er opptatt av ord. Ord bygger relasjoner og ord kan bryte de samme forholdene ned. Svart på hvitt kan bokstaver være like fatale som nådestøt. De ord som bare er sagt kan fort glemmes, men ord som er skrevet kan man ikke flykte fra. Ord har makt. 

En kveld for et par uker siden satt jeg i 50. etasje på et hotell i Las Vegas. Én ting skal byen ha: den er god på historiefortelling. Jeg satt der og så utover byen, konstruert etter en drøm midt ute i ørkenen, mens solen var i ferd med å gå ned og neonlysene snart skulle erstatte dagslyset. Jeg var klar for å utforske galskapen i første etasje som var en uendelig labyrint av spillemaskiner, blackjack, roulette, poker, baccarat og hva vet ikke jeg. Men litt etter litt ble musikken byttet ut med innspillinger av klassiske dikt på Spotify og ikke lenge etter med historiske og politiske taler. Ikke slik jeg så for meg min debutkveld i Vegas, men vel så minneverdig.