En endring i narkotikapolitikken kan få dramatiske og irreversible konsekvenser

I februar i fjor skrev jeg at utbredt narkotikabruk kan bli skjebnesvangert for den norske velferdsstaten når den møter de sosiale og økonomiske krisene vi etter alt å dømme står foran de kommende tiårene.

Et søkt argument i rusdebatten i trygge og robuste Norge, mente mange.

Noen uker senere var verden nedstengt, og Norge hadde med ett den høyeste arbeidsledigheten siden andre verdenskrig. De sosiale og helsemessige konsekvensene av pandemien overskuer vi ikke ennå, men det er åpenbart at med mer utbredt narkotikabruk og en korresponderende kriminell økonomi ville denne krisen blitt langt mer ødeleggende både for enkeltmennesker og samfunn.

Blant Norges sentrale utfordringer fremover er om vi vil lykkes med økonomisk integrering av innvandrerbefolkningen, og i hvilken grad vi vil lykkes med å skape nye jobber til de stadig nye yrkesgrupper som vil rammes av automatiseringen de kommende tiårene. Med normalisering av narkotikabruk i samfunnet vil andelen av befolkningen som marginaliseres i arbeidslivet – og dermed ofte også i det sosiale livet – stå i fare for å trekkes inn i en ond spiral av rusbruk og narkotikarelatert kriminalitet. Det vil kunne sette oss ut av stand til å bekjempe denne segregeringen av befolkningen i en yrkesaktiv og en trygdemottakende del – og da vil oppslutningen om en omfordelende velferdsstat gradvis erodere.

I USA stanset det svarte Amerikas integrasjon med det øvrige samfunnet opp på 1970-tallet. Industridøden på 70- og 80-tallet rammet hovedsakelig etniske minoriteter i the inner cities. Fra 1972 til 1982 økte arbeidsledigheten blant svarte menn med 140 prosent. Mange av disse endte opp i narkotikaindustrien som var vokst frem i mer privilegerte samfunnslag på 60-tallet – som selgere, eller som brukere. På 70-tallet kom heroinepidemien og det ble anslått at bare New York hadde rundt 200 000 heroinavhengige. Så fulgte kokain/crack-epidemien på 80-tallet og i 1988 hadde byen anslagsvis en halv million crack-avhengige.

Kombinasjonen av arbeidsledighet, rusavhengighet og en kriminell økonomi, resulterte i at det afroamerikanske samfunnets i utgangspunktet svake sosiale strukturer og institusjoner begynte å bryte sammen. Andelen fargede barn som vokste opp med mor som eneforsørger økte for eksempel fra 30 prosent i 1970 til 51 prosent i 1985. Det svarte USA ble fanget i en ond sirkel det ikke har lykkes å bryte ut av.

De siste to tiårene er det the heartland som har blitt rammet av massivt tap av arbeidsplasser. Vel 5 millioner industriarbeidsplasser er forsvunnet siden årtusenskiftet og 100 000 bønder mistet eller la ned gården sin bare det siste tiåret. Begge deler som følge av automasjon og globalisering.

Tilgangen på opioidbaserte legemidler fra 90-tallet av ble så katalysatoren som forvandlet denne økonomiske og sosiale krisen til en humanitær katastrofe. Legemiddelepidemien ble så avløst av en heroinepidemi, som igjen ble avløst av fentanylepidemi, som nå blir forverret av en stimulantepidemi. Over 800 000 amerikanere har mistet livet i overdoseepidemien siden årtusenskiftet, hundretusener av barn er blitt foreldreløse, og millioner av avhengige og deres pårørende lever i en permanent livskrise.

De avhengighetsdannende stoffene er ikke en årsak til de økonomiske og sosiale krisene, men de har satt befolkningen både i the inner cities og i flyover country ute av stand til å bekjempe dem. Og de eskalerende krisene i samfunnspyramidens bunnsjikt rammer også samfunnet som helhet. Motstandsidentitetene de ekskluderte utvikler, som gangstas eller som nasjonalistiske populister, konsoliderer de dysfunksjonelle samfunnsstrukturene og forvandler USA til en koloss på leirføtter.

Det er altså vårt samfunns motstandsdyktighet og tilpasningsevne som må være perspektivet når vi skal ta stilling til risikoen for bruksøkning som er rusreformdebattens springende punkt. Da kan det være fornuftig å legge til grunn en versjon av det Nassim Taleb har kalt the precautionary principle: Hvis en handling eller en politikk har potensial til å påføre samfunnet eller miljøet alvorlig og irreversibel skade, og hvis det ikke foreligger nær fullstendig vitenskapelig sikkerhet for at slik skade ikke vil oppstå – ligger bevisbyrden på de som agiterer for den aktuelle endringen.

Så hva sier vitenskapen?

Forslaget til rusreform går som kjent lenger enn avkriminalisering, slik det praktiseres i blant annet Portugal, der bruk og besittelse kan gi sivilrettslige, men ikke strafferettslige sanksjoner.

Ifølge regjeringens forslag skal ingen former for sanksjoner anvendes; det ligger ingenting pønalt, ingen reprimande, i pålegget om å møte til en rusrådgivningstime. Det er utelukkende en helsetjeneste.

Det hevdes at Rusreformutvalget skal ha dokumentert at en slik sanksjonsfri modell ikke vil øke bruken, men det stemmer ikke (som jeg har skrevet om her). Kun fire av rapportens 412 sider omhandler erfaringer fra land (eller jurisdiksjoner) som skal ha gått vekk fra alle typer sanksjoner. Men selv ikke på disse fire sidene er det eksempler fra land som har innført en slik ordning som den utvalget foreslår å innføre, og i den grad de ligner er erfaringene negative.

Men hvis nå utvalget skulle ha lyktes med å finne et land som hadde innført et de jure sanksjonsløst system for bruk og besittelse av alle typer narkotika, kan det nok være grunn til å tro at selve lovendringen ikke ville korrespondert med noen bruksendring. For i et land som hadde vedtatt noe slikt, ville mye vært forskjellig – og spesielt aksepten for og utbredelsen av narkotikabruk som ville ledet frem til en slik lov.

«Land A har innført en sanksjonsløs lov uten bruksøkning. Norge skal innføre sanksjonsløs lov. Ergo vil ikke Norge oppleve bruksøkning», ville uansett ikke vært en gyldig syllogisme. For Norge er ikke land A. Som for mor Nille og stenen, er det et utall andre egenskaper som spiller inn og gjør at premissene ikke leder til konklusjonen.

Disse egenskapene kan man diskutere med begreper som kontekst, kultur, normer og habitus. Og man kan siden diskutere hvordan og i hvilken grad en lovparagraf er relatert til dette. Men Rusreformutvalget foretar ingen slik analyse, det har øyensynlig lett etter en direkte kausalitet mellom lovparagrafer og atferd.

Det minner om hva Friedrich Hayek kaller constructivist rationalism, en tro på at alle sosiale institusjoner er et resultat av et bevisst design. En slik tilnærming bærer galt av sted ifølge Hayek, siden et menneskes handlinger er vellykkede i den grad de er tilpasset både til den konkrete kunnskapen det innehar, og til den omfattende kunnskap det ikke innehar, og ikke kan inneha.

Den kjente kunnskapen er det vi har nedfelt i lovverket, og er det Hayek betegner legislation. Den underliggende kunnskapen som har resultert i disse lovparagrafene, kaller han law; ubevisste, uuttalte regler som har muliggjort at en gruppe mennesker har lyktes i konkurransen med andre. Slike lover er like gamle som de menneskelige samfunn, og eldre enn språket, men like fullt kanskje viktigere i siviliserte samfunn, ifølge Hayek.

Forslaget til rusreform har blitt hyllet for sin enkelhet. Men Hayek påpeker at «alle de som fascineres av vakre planer som resulterer av en slik tilnærming, fordi de er ‘så velordnede, så visuelle, så lettfattelige’ er ofre for synoptisk villfarelse og glemmer at disse planene skylder sin tilsynelatende klarhet til planleggerens utelatelse av all den kunnskapen han ikke innehar».

Denne begrensningen av kunnskap er ifølge Hayek ikke noe vitenskapen kan overkomme. Her trengs det utprøving, forsiktighet, pragmatisme og sunn fornuft.

Den restriktive ruspolitikken som har preget vårt samfunn det siste hundreåret er – for alt vi vet (sic) – en viktig forklaring på at det norske samfunnet er blant de mest vellykkede i verdenshistorien. Kontrafaktisk historie er aldri en enkel øvelse, men med en underklasse som hadde sunket ned i rusbruk og følgelig «selvforskyldt» elendighet, er det tvilsomt om det hadde vært mulig å bygge opp en solidarisk velferdsstat. Denne innsikten sitter dypt i den nasjonale underbevisstheten. Når folk nå ser rekreasjonsbrukere juble uhemmet over et lovforslag som vil fjerne alle sanksjoner for narkotikabruk, er deres intuitive reaksjon at dette ikke er bra for samfunnet de skal leve i. Dermed er det altså bare 22 prosent som sier de støtter avkriminalisering for alle brukergrupper i spørreundersøkelsen Klassekampen har fått utført.

En slik analyse er kanskje «ruskonservativ», men det er ikke av den grunn et spesielt konservativt standpunkt. I essayet Why I Am Not a Conservative skrev Hayek at han som liberal sto like langt fra sosialismens «rå rasjonalisme», som ville rekonstruere de sosiale institusjoner, som fra konservatismens «mystisisme» og utviklingsskepsis. Men han understreket at den liberale posisjon, i likhet med den konservative, tar hensyn til at vi ikke kjenner alle svarene, og at det kanskje heller ikke er mulig å finne dem.

Og svarene svever så visst i det blå. Yuval Harari har sagt at dette århundret vil stille menneskeheten overfor de største prøvelsene den noensinne har stått overfor. Vi vet blant annet ikke om vi vil makte å bekjempe fremveksten av en etnisk underklasse eller skaffe arbeid til dem som blir overflødige etter hvert som den fjerde industrielle revolusjon skyter fart. Vi vet ikke om vitenskapen over de kommende tiårene vil finne løsninger på avhengighetsproblematikk og de somatiske lidelser rusmidlene medfører. Vi vet ikke hvor billige og skadelige de syntetiske stoffene vil bli fremover – de som vil være det eneste alternativet for de rusavhengige lenger ned i samfunnshierarkiet.

Hvis en endring i narkotikapolitikken skulle resultere i en normalisering av bruk, kan konsekvensene bli dramatiske og irreversible. Både konservative og liberale bør nøye overveie å legge forsiktighetsprinsippet til grunn i denne reformen.