En rusreform for de unge

Regjeringen vil avkriminalisere besittelse og bruk av mindre mengder ulovlige rusmidler. Avkriminalisering vil bety at rusmidler på «narkotikalisten» forblir forbudte, men besittelse og bruk vil ikke være straffbart. Produksjon og salg derimot, vil fremdeles være straffbart.

Med rusreformen kan politiet kunne pålegge en person som besitter eller bruker ulovlige rusmidler å møte hos en kommunal rådgivende enhet. Denne enheten vil orientere om skadevirkning, tilby kartlegging, oppfølging og ikke minst helsehjelp. Det forteller helse- og omsorgsminister Bent Høie til NRK.

De som ikke møter, blir ilagt et gebyr. Politiet vil også kunne pålegge pårørende å stille til dialogmøte. Hvis den som blir tatt med rusmidler, er under 18 år, kan politiet pålegge foreldrene å møte sammen med ungdommen i den kommunale enheten, forteller Høie til VG.

Straff er juridisk definert som et «tilsiktet onde» og skal skape frykt for konsekvenser (jfr. «avskrekking» og «allmennprevensjon»). Rusreform-utvalget har sett på konsekvensene av å straffe mennesker for bruk eller besittelse av rusmidler. Det har ikke vært mulig å dokumentere at straff har en forebyggende effekt. Utvalget har tvert imot dokumentert at straff stigmatiserer og påfører unødig lidelse.

Unge jenter og gutter, psykisk syke, personer med avhengighet og andre utsatte tar mest skade av straff, heter det. Rulleblad, rassia, bøter, pålagt blotting under urinprøver, fengsel og andre straffereaksjoner hjelper langt færre enn det skader. Samtidig skremmes utsatte fra å be om hjelp.

Regjeringen har valgt å lytte til anbefalingene fra reform-utvalget, og de får støtte fra Psykologforeningen, Straffelovkommisjonen, FN-apparatet og et samlet internasjonalt fagmiljø.

Livsfarlige straffereaksjoner

Den pågående kampanjen til Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) illustrerer hva konsekvensene av straff kan være. Foreningen løfter fram en tragisk sak fra 2015. «Isak» på 18 år tok sitt eget liv etter å ha blitt anmeldt av politiet for bruk av cannabis. I selvmordsbrevet stod det at konsekvensene ble for mye for ham. Ungdom er utsatt for selvmordstanker og impulsive handlinger, fortalte psykologen som ble intervjuet om saken i Aftenposten.

«Isaks» historie viser at vi som samfunn må ta vare på de unge. Det gjelder også de som velger å eksperimentere med rusmidler. De unge må kunne være åpne og ærlige om egen bruk, slik Isak var for politiet, uten å risikere statens straffeforfølgelse. Dette er et formål med rusreformen.

Vi må ta vare på de unge, ikke bare fordi rusmidler kan være farlige, men fordi rusmidlene er blitt farligere med kriminalisering. Manglende kvalitetssikring og øvrig regulering betyr frislipp for produsenter og distributører av ulovlig substanser. Taperne er de som besitter og bruker de urene og ofte overdrevent sterke produktene.

Norge er overrepresentert innen selvmord i Europa, påpeker FTR i VG. Brukere av ulovlige rusmidler er mer tilbøyelige til å ta livet sitt ved overdose: 20 prosent av rusmiddelrelaterte dødsfall i 2019 ble registrert som selvmord.

Vi kan ikke vite hvor mange av de resterende 80 prosentene som også kan ha vært selvmord, men mørketallene kan ifølge Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) være betydelige. FTR viser til det finske folkehelseinstituttet, som i en rapport i fjor konkluderte med at avkriminalisering er forbundet med lavere overdosedødelighet.

Les også:

Pluss

Ruset på egen ignoranse

KrF går hardt ut mot rusreformen til egen regjering. Hva i all verden er det partiet holder på med?

Andreas E. Masvie

Motstand til reformen

En NRK-artikkel siterte nylig en miljøterapeut som «er enig i at straff ikke fungerer for de tunge narkomane, men de straffetiltakene vi har mot ungdom, er egentlig rein hjelp». Var det «rein hjelp» Isak fikk, eller kunne han fått hjelp i stedet for straff?

Det samme kan man spørre på vegne av Sofie på 20 år som ikke turte å anmelde en voldtekt fordi hun var redd for å bli straffet for å ha brukt rusmidler. En annen 15 år gammel jente valgte derimot å kontakte politiet etter at hun ble utsatt for et overgrep. Saken ble henlagt, og hun ble i stedet anmeldt for besittelse av en mindre mengde ulovlige rusmidler. Slike historier illustrerer det rusreformen dokumenterer, nemlig at straff kan gjøre stor skade og at straff praktiseres urettferdig.

Heldigvis fikk Kenneth Johansen fra brukerorganisasjonen RIO et kort sitat i den nevnte artikkelen til NRK. Lederen påpekte viktigheten av tillit og faren for at ungdom ikke søker hjelp når de vet at risikoen for straff er der. Johansen påpeker at reformen også foreslår andre pålagte tiltak, gjennom vedtak som sikrer rettighetene til barn og ungdom.

Reform-utvalget forteller at flere vil få hjelp dersom politi og myndigheter slutter å skremme folk fra å oppsøke hjelp. Kanskje noen hadde ringt 113 da Emil på 19 år tok en overdose. Vennene hans var selv påvirket og fryktet at politiet ville komme, så de ringte aldri. Også dette eksempelet er hentet fra FTR sin kampanje.

Man skal være forsiktig med å hevde at straff hjelper. Det nytter ikke å finne enkeltpersoner som opplever at straff hjalp dem, slik NRK gjør i den nevnte artikkelen, dersom eksempelet ikke lar seg generalisere på bakgrunn av forskning.

Krigen mot «gjengene»

Trygve Slagsvold Vedum og Jan Bøhler fra Senterpartiet fortalte nylig VG at de ønsker å skrote rusreformen, fordi de mener det er en «gavepakke til gjengene». Uten å vise til forskning, hevder de at vi skal være «knallharde mot dette».

Bøhler og Vedum villeder folk til å tro at avkriminalisering betyr «fritt frem», samtidig som de problematiserer at det ikke er lett for en ungdom å forstå forskjellen på avkriminalisering og legalisering. Da må de være med og påpeke forskjellene, for rusmidler på «narkotikalisten» vil fremdeles være ulovlige med avkriminalisering.

Vedum og Bøhler får støtte fra tre ungdomsarbeidere som hevder at «løsningen ikke er rusreformen, men å gi ungdom andre muligheter». Barn og unge trenger «heller flere jobbmuligheter, enn at dette blir vedtatt». Denne påstanden er selvmotsigende, ettersom straff, rulleblad og eksklusjon hindrer kriminaliserte innpass på arbeidsmarkedet.

Senterpartiets Kjersti Toppe hevder i samme ånd at hun frykter avkriminalisering vil medføre økt bruk, på tross av rusreform-utvalgets dokumentasjon. Toppe referer til Folkehelseinstituttets høringssvar, som sår tvil om utvalgets konklusjon. Det hun ikke nevner, er at FHI påpeker at en eventuell økning ikke nødvendigvis betyr at en ikke skal gjennomføre reformen. Dersom straff skader mer enn det hjelper, og det ikke finnes bevis for at skadelig bruk vil øke, hvorfor ønsker Toppe å fortsette krigen?

Språket har et «rusproblem»

Guri Melby fra Venstre oppsummerer Bøhler og Vedums antakelser som «kunnskapsløst, kaldt og moraliserende» i en senere VG-artikkel. Hun får støtte fra brukerorganisasjoner og andre politiske partier.

«Krigen mot narkotika» er blitt formulert som en krig mot substanser, men det er ikke substansene som blir straffet. Denne krigen har vært ført mot mennesker, ofte umenneskeliggjort som «narkomane», «narkotika-haier» og lignende nedsettende betegnelser.

Ironien kommer til syne i et utsagn fra Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkhol, som sier at partiet «mener det er på høy tid å avkriminalisere rusavhengige, ikke narkotika». «Rusavhengige» personer er altså ikke lovlige i dag, hva enn det betyr.

Journalister, fagfolk og mange andre elsker å slenge ordet «rus» foran alt. Men «rusproblemer» kan skyldes helt andre forhold enn «rusmidler». Mange bruker opiater og andre midler for å lindre smerte og ubehag, og ikke for «rus» – hva enn dette ordet betyr.

Også de problemene som følger omsorgssvikt, straff, stigmatisering og utestengelse, risikerer vi å redusere til «rus». Vi har sett at rikskanalen liker å omtale brukere av rusmidler som «narkomane», selv om Helsedirektoratet for mange år siden anmodet oss om å gå bort fra stigmatiserende gruppebetegnelser som denne. Nei, Northug er ikke «narkoman», selv om NRK vil ha det slik.

Språket vårt har et «rusproblem». Uheldige konsekvenser av rus-begrepet ble nylig diskutert i Skyggeutvalgets rapport om rusreformen.

Politiets ambivalens

«Hvem skal fange opp de unge, hvis ikke politipatruljene skal gjøre det?» spurte en bekymret pårørende i Budstikka. Det samme spurte Nordland politidistrikt i sitt høringssvar til rusreform-forslaget: «Når politiet snur seg en annen vei, hvem skal da fange opp ungdom i faresonen?»

Mener disse meningsmotstanderne av reformen virkelig at politiet ikke skal bidra til å følge opp ungdom som bruker ulovlige rusmidler, dersom avkriminalisering blir en realitet? Hvorfor i all verden skulle politiet «snu seg en annen vei»?

Helst er det alle andre enn politiet som skal «fange opp» ungdom og andre, som får et problematisk forhold til rusmidler. Foreldre, venner, lærere, trenere, behandlere og andre nærliggende personer har et primært samfunnsansvar i denne sammenheng.

Men det kan være vanskelig å følge opp dette ansvaret når politiet står bak dem med straffetrusler. De færreste velger å anmelde sine egne barn for å ha brukt rusmidler, forståelig nok. Hvorfor er det bedre at fremmede gjør det?

Straffen rammer også skjevt. Kari Elisabeth Kaski fra SV og Kenneth Johansen i RIO påpeker at ungdom på østkanten straffes tre ganger så mye som ungdom på vestkanten, selv om vestkantens ungdom bruker dobbelt så mye cannabis. Dette viser tall fra en Ungdata-undersøkelse omtalt av NRK i 2018.

Tall fra UiO viser at barn med foreldre som har «lavere» utdanning, har hele syv ganger høyere risiko for å bli straffeforfulgt enn de som har foreldre med høyere utdanning. «Det er et betydelig innslag av klassejustis i måten dagens narkotikapolitikk fungerer», konkluderer Kaski.

Da «krigen mot narkotika» ble startet tidlig på 1900-tallet, ønsket ikke det norske politiet å straffeforfølge personer som hadde problemer med rusmidler. Det skriver Brit Bergersen Lind i boken Narkotikakonflikten fra 1974.

På 1920-tallet mente politiet at de fleste som misbruker «giften» (opiater) er i den forfatning at behandling og ikke straff er den rette reaksjon. Det var selgerne de ønsket å ta, påpekte Lind. Det glemmes i dag at politiet med rusreformen fortsatt vil ha hjemmel til å ransake og straffeforfølge de antatte «selgerne».

Politidirektør Benedicte Bjørnland gir inntrykk av at politiet har endret sin mening med tiden og vil straffe alle som rører de ulovlige utvalgte. Men politiets motstand mot reformen er ikke nødvendigvis representativ for politiet i sin helhet.

Far til «Isak» som tok sitt eget liv etter å ha blitt anmeldt for bruk av cannabis, jobbet selv i politiet. Han hevder for NRK at politiet bommer i sin måte å jobbe med ungdom og rusmidler, og han tror familien ennå hadde vært fulltallig dersom rusreformen hadde vært på plass i 2015. Flere i politiet har organisert seg for å fremme avkriminalisering.