Er Ukraina et splittet land?

Når blir en mangfoldig befolkning til «et splittet land»? Når blir pluralisme til en «stat som består av to deler, som ikke nødvendigvis hører sammen»? Begrepene vi bruker for å beskrive en komplisert verden farger vår forståelse av denne kompleksiteten.

Positivt ladede ord, som mangfold og pluralisme, gir assosiasjoner til et velfungerende og harmonisk samfunn, der meningsmotsetninger er sunn debatt og politiske ytterligheter befinner seg på et kontinuum. Dersom begrepet «splittelse» i det hele tatt forekommer i «det mangfoldige samfunnet», er det begrenset til beskrivelser av å være «splittet i synet på», som en forbigående tilstand.

Negativt ladede ord, som splittet og delt, gir derimot assosiasjoner til en kunstig sammensetning av deler som egentlig ikke hører sammen, og som like gjerne kan rives i filler av interne stridigheter eller ekstern innblanding. Her er meningsmotsetninger intern splid og tydelige konfliktlinjer, og politiske ytterligheter et bevis på uforenelige holdninger. I «det mangfoldige samfunnet» underkommuniseres og ufarliggjøres uenighet, mens i «det splittede samfunnet» blir uenighet blåst opp og ilagt avgjørende betydning.

Etter å ha studert og forsket på ukrainske samfunnsforhold siden 90-tallet, ser jeg nå med forundring hvordan forståelsen av Ukraina som «et splittet land» har preget store deler av det offentlige ordskiftet de siste årene. NUPI-forsker Julie Wilhelmsen hevdet for eksempel i Dagens Næringsliv 29. desember 2021 at Ukraina er et «splittet land, som er delt i to mellom prorussiske grupperinger i øst og EU-tilhengere i vest». Tidligere har hun trukket frem språk som en dyp kløft i det ukrainske samfunnet. Wilhelmsen er ikke alene om å tegne slike skillelinjer på det ukrainske kartet. Dagbladets Morten Strand skrev i en kommentar 19. januar at «Ukraina var og er et dypt splittet land». Klassekampen valgte å oversette og sette på trykk et innlegg skrevet av den tidligere amerikanske diplomaten Jack F. Matlock den 15. januar, under tittelen «En splittet nasjons tragedie». NTB-journalist Nils-Inge Kruhaug skrev 25. januar at «Russisktalende utgjør rundt 20 prosent av befolkningen i Ukraina, og splittelsen mellom øst og vest døde aldri ut».

Huntingtons strek

Ideen om et splittet Ukraina er på ingen måte ny. På 90-tallet formulerte den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington en teori om at konflikter etter den kalde krigens endelikt ville ha utspring i kulturelle, språklige og religiøse, heller enn ideologiske skillelinjer. En av disse skillelinjene tegnet Huntington gjennom Ukraina, der den vestlige og den ortodokse sivilisasjonen står mot hverandre. Han antydet videre at Ukraina kunne komme til å splitte opp langs denne forkastingslinjen, men anså det samtidig som svært lite trolig, siden krigshandlinger og vold mellom ukrainere og russere er usannsynlig.

Huntingtons teori om sammenstøt mellom sivilisasjoner har generelt skapt mye debatt i akademiske kretser, og spesielt hva gjelder Ukraina. Som den ukrainske historikeren Jaroslav Hrytsak påpeker, fortsetter Huntingtons ideer dessverre å påvirke vestlig forståelse av Ukraina. Dersom vi allikevel skal snakke om sammenstøt mellom sivilisasjoner, mener Hrytsak at forkastingslinjen ikke går langs Zbrutsj-elva i Vest-Ukraina, slik Huntington tegnet inn sin teori på kartet, men at den i dag heller sammenfaller med frontlinjen i Donbas. Likeledes argumenterer den ukrainske forskeren Volodymyr Kulyk for at sentrale skillelinjer i ukraineres holdninger har flyttet seg østover som følge av Russlands aggresjon, og nå kan tegnes langs grensen til Donbas.

La oss derfor gå gjennom tre vesentlige variabler som ofte trekkes frem – religion, etnisitet og språk – og se hva tallene og ukrainere selv faktisk sier, og om Ukraina kan kalles et splittet land.

Det religiøse Ukraina

Hva angår religion, som står sentralt i Huntingtons tese, er det riktig at gresk-katolisisme står sterkt i de tre vestligste regionene i Ukraina, og at ortodoksi står sterkere i Sentral-, Sør- og Øst-Ukraina. Men, som Hrytsak påpeker, er det en feiltakelse å anse det katolske Vest-Ukraina og det ortodokse Øst-Ukraina som tilhørende ulike «sivilisasjoner». Begge kirkesamfunnene bør heller ansees som «hybrider» mellom øst og vest.

Videre er det ortodokse Ukraina mye mer komplisert og mangfoldig enn det Huntington la til grunn. Siden 90-tallet har det eksistert tre større ortodokse kirkesamfunn i Ukraina, med ulik kirkepolitisk tilhørighet. Meningsmålinger de siste 20 årene har vist at kirken som har tette bånd til den russisk-ortodokse kirke har gått fra å være den største, til å bli forbigått av den ortodokse kirken med eget overhode i Kyiv. I 2019 ble en ny ukrainsk-ortodoks nasjonalkirke anerkjent av patriarken av det historiske Konstantinopel, og Huntingtons strek gjennom det religiøse Ukraina ble dermed visket ut for godt.

En meningsmåling gjennomført av Razumkov-senteret i 2020 viste at 34 prosent av de spurte anså seg å være knyttet til den ukrainske ortodokse nasjonalkirken, 14 prosent til den ortodokse kirke med tette bånd til Moskva, og 8 prosent til den gresk-katolske kirke. Kirken med bånd til Moskva står sterkest i de østlige og sørlige regionene, hvor henholdsvis 19 og 18 prosent svarte at de tilhørte denne. Men selv i disse regionene står den ortodokse nasjonalkirken like sterkt, med henholdsvis 23 og 16 prosent.

Dersom religion er en kilde til en politisert splittelse i Ukraina i dag, så er det i første rekke mellom disse to ortodokse kirkesamfunnene, og ikke mellom det katolske og ortodokse Ukraina slik Huntington hevdet. Faktisk er det en svært god tone mellom den gresk-katolske kirken og den selvstendige ortodokse kirken i Ukraina. Ser man på tallene, er det mest relevant å snakke om religiøs splittelse i de østlige og sørlige regionene, og ikke i hele Ukraina som sådan.

Etnisk pluralisme i Ukraina

Etnisitet er en annen variabel som gjerne trekkes frem når det skal argumenteres for et splittet Ukraina. Vladimir Putin har vært en vesentlig bidragsyter i denne forståelsen, ved å fremstille seg som forsvarer av etniske russere i Ukraina.

Den siste folketellingen i Ukraina ble foretatt i 2001, så det mest nøyaktige kunnskapsgrunnlaget over den demografiske situasjonen i Ukraina kan sies å være foreldet. Uansett viste folketellingen den gang at av en befolkning på 48 millioner, identifiserte 78 prosent seg som etniske ukrainere, mens 17 prosent identifiserte seg som etniske russere. Selv i de to østligste regionene, som i dag delvis er okkupert av russiskstøttede separatister, svarte flertallet at de var etniske ukrainere (58 prosent i Luhansk regionen og 57 prosent i Donetsk regionen, mot henholdsvis 39 og 38 prosent som oppga at de var etniske russere).

Les også:

Pluss

Om å «forstå» Russland

Debattanter fra hele det politiske spekteret maner oss til å forstå Russlands perspektiver. Men forståelse bikker ofte over i unnskyldninger.

Jan Arild Snoen

Siden den gang har mye endret seg. I april 2017 publiserte Razumkov-senteret en spørreundersøkelse som viste at 92 prosent av de spurte anså seg som etniske ukrainere, mens 6 prosent anså seg som etniske russere. Blant den yngste aldersgruppen i undersøkelsen (de mellom 18 og 22 år) svarte hele 96 prosent at de anså seg som etniske ukrainere. En viktig grunn til denne økte prosentandelen av etniske ukrainere, er at Krim, med sine to millioner innbyggere, og de okkuperte områdene i Donbas, som før krigen hadde en befolkning på nærmere 4 millioner, ikke inngår i meningsmålingen. Mange av de som ville ha identifisert seg som etniske russere i folketellingen i 2001, er i dag utenfor Ukrainas de facto grenser, selv om mange har flyktet til områder som er kontrollert av ukrainske myndigheter.

Årsaken til at relativt flere nå identifiserer seg som etniske ukrainere har imidlertid ikke kun å gjøre med at Krim og østlige deler av Donbas er ute av regnskapet. En studie gjennomført av Volodymyr Kulyk, der Donbas og Krim er tatt ut av det statistiske materialet som går tilbake til 2012, viser at andelen ukrainere som identifiserer seg som etniske russere har falt jevnt siden krigen i Donbas tok til. I 2017 var det kun 5 prosent som antok en russisk etnonasjonal identitet i områdene i Øst- og Sør-Ukraina, som tradisjonelt har blitt ansett for å være svært russifisert. Tar man med nyansene, finner man at 12-15 prosent anser seg for å være både etnisk ukrainske og russiske. Slike nyanser passer imidlertid ikke inn i Huntingtons modell, ei heller hos nyslåtte, norske «Ukraina-eksperter».

Etnisitet kan med andre ord ikke sies å være en variabel som splitter Ukraina. Heller viser tallene at Putins krig mot Ukraina har gjort den ukrainske befolkningen mer homogen med tanke på at stadig flere identifiserer seg som ukrainere. Videre er det viktig å minne om at selv de som identifiserer seg som etniske russere ikke nødvendigvis ønsker å heise det russiske flagget. Som dr.philos og skribent Sven Gunnar Simonsen påpekte i 2014, har antagelsen om at etniske russere nærmest automatisk lengter etter å slutte seg til moderlandet, fått bred aksept i Vesten. Simonsen argumenterer imidlertid for at virkeligheten er mer komplisert enn som så, og viser til uavhengige meningsmålinger som har dokumentert et flertall for fortsatt å være del av Ukraina, selv blant den antatt hardeste prorussiske kjernen – de etniske russerne i Donbas.

Språklig fleksibilitet i Ukraina

Språk er nok den variabelen som oftest trekkes fram for å vise at Ukraina er et splittet land. Her viser også statistikken noe som minner om Huntingtons skillelinje. Folketellingen i 2001 viste at 68 prosent av befolkningen oppga ukrainsk som sitt morsmål, mens 30 prosent oppga russisk. I alle regioner, med unntak av Donetsk og Luhansk helt i øst, samt Krim og Odesa i sør, svarte et flertall å ha ukrainsk som morsmål. Likevel ser man av kartet at de østligste regionene har en betydelig andel russiskspråklige, særlig i de store byene. I en meningsmåling i 2021 så man en endring i dette bildet, da 78 prosent på landsbasis svarte at ukrainsk er deres morsmål, altså en økning på 10 prosent fra 2001, mens 18 prosent oppga russisk. I Vest- og Sentral-Ukraina svarte henholdsvis 97 og 88 prosent ukrainsk som morsmål, mens situasjonen i Sør- og Øst-Ukraina er mer delt. Her svarte henholdsvis 56 og 59 prosent ukrainsk, mens 41 og 34 prosent svarte russisk. Igjen, dersom man skal snakke om splittelser og skillelinjer i Ukraina, er det mest relevant å vise til at Øst- og Sør-Ukraina er delt når det gjelder morsmål, ikke hele landet som sådan.

Statistisk sett er altså språk den av disse variablene, der vi finner de største utslagene i Ukraina. Går man inn i nyansene, er bildet imidlertid mye mer komplisert enn som så. Den erfarne Ukraina-kjenneren, Cathy Wanner, påpeker nettopp at språksituasjonen i Ukraina karakteriseres av språklig fleksibilitet, noe som kompliserer enkle kategoriseringer i ukrainsk- eller russiskspråklige. Det er videre en feilslutning å tro at man kan utlede hva en ukrainer mener om vesentlige temaer, basert på hvilket språk han eller hun snakker til daglig. Som Volodymyr Kulyk viser, har de fleste russiskspråklige i Sør- og Øst-Ukraina alliert seg med sine medborgere, heller enn med sine lingvistiske «brødre» på den andre siden av grensen i øst.

Jeg har her valgt ikke å gå inn i ukraineres geopolitiske preferanser. Det burde være tilstrekkelig å svare ut Julie Wilhelmsens påstand om at Ukraina «er delt i to mellom prorussiske grupperinger i øst og EU-tilhengere i vest» ved å henvise til denne meningsmålingen, der 67 prosent av de spurte på landsbasis ville stemt for et ukrainsk EU-medlemskap i en folkeavstemming, mens 22 prosent ville stemt mot. Mer interessant er imidlertid at 54 prosent i Sør- og Øst-Ukraina svarer at de ville stemt for, mens 33 prosent ville stemt mot.

Igjen, det mest riktige ville altså vært å si at ukrainere i Sør- og Øst-Ukraina er delt i spørsmålet om geopolitisk tilknytning, men selv der er det altså et flertall som støtter et EU-medlemskap. Eller som denne meningsmålingen viser, mener 72 prosent av ukrainske respondenter at Russland er et fiendtlig land, mens 12 prosent mener Russland er en alliert.

Det komplekse Ukraina

Ukraina er et komplekst land, men dessverre reduseres ofte denne kompleksiteten til påstander om at «Ukraina er et dypt splittet land». En slik forenklende tilnærming er problematisk, da den er med på legitimere Russlands krav om å være storebror og beskytter av «russere» og «russiskspråklige» i Ukraina. Så kan man kanskje argumentere for at en stat eller nasjon er splittet dersom en eller flere variabler blir politisert i et slikt omfang, at de variablene som forener mister sin kraft. I så tilfelle vil jeg være tilbøyelig til å hevde at det er tegn til splittelse i visse deler av Øst-Ukraina. Der er det nok en viss andel av befolkningen helt i øst som ikke ville hatt noe imot å heise det russiske, eller det sovjetiske flagget. Hvor stor denne andelen kan være, er vanskelig å anslå, men som tallene over viser, er den nok ikke stor nok til å kalles en kløft.

At stater som Norge, Belgia, Ukraina eller Storbritannia er komplekse og mangfoldige, er det normale, og betyr ikke at de kan kalles splittede. Som professor i Ukraina-studier, Andrew Wilson, begynner sin bok The Ukrainians: Unexpected Nation: «The new Ukraine may be a society of diversity, but attempting to build unity out of diversity is a perfectly normal process. It is often referred to as ‘nation-building’…»