Statlige russiske medier erklærte Ukraina «gjenforent» med Russland – så slettet de artikkelen

Lørdag 26. februar publiserte flere statlige russiske medier en kronikk skrevet av Pjotr Akopov med tittelen «Demring for Russland og den nye verden». Artikkelen erklærte prematurt at Russland var vinner av krigen i Ukraina ved å slå fast at «Ukraina har vendt tilbake til Russland», og at Ukraina nå skulle gå tilbake til sin «naturlige tilstand som del av den russiske verden». Den ble raskt avpublisert, men ikke før den ble plukket opp av Minerva.

Den ble også plukket opp av Bellingcat, et kollektiv av granskende journalister som i en årrekke har dekket brudd på menneskerettighetene og væpnede konflikter, inkludert krigen i Donbas.

I artikkelen, som altså ble publisert på samme tid hos flere statlige medier som RIA Novosti og Sputnik før den ble fjernet, står det blant annet at Russland «gjenreiser sin historiske enhet» og «vender tilbake til sine historiske grenser i Europa». Uttrykk som «løsningen på Ukraina-spørsmålet» brukes også for å beskrive bakgrunnen for Putins invasjon forrige uke. Teksten slo også fast at intet vestlig press på Russland ville føre noe sted, og erklærte at en multipolar verdensorden nå var et faktum.

Minerva har oversatt artikkelen til norsk og publiserer den her i sin helhet for våre lesere.

**

Demring for Russland og den nye verden

Pjotr Akopov

Den nye verden fødes foran våre øyne. Russlands militære operasjon i Ukraina har åpnet en ny epoke – langs tre ulike dimensjoner. Og selvsagt også langs en fjerde, internt i Russland. Her begynner en ny periode både ideologisk og i selve vår sosiale og økonomiske orden – men dette kommer jeg tilbake til litt senere.

Russland gjenreiser sin enhet – tragedien fra 1991, denne forferdelige katastrofen i vår historie, denne naturstridige hendelsen er overvunnet. Ja, til en stor pris, ja, gjennom tragiske hendelser i en borgerkrig – for de som skyter hverandre er brødre, som er splittet ved at noen tilhører den russiske og andre den ukrainske hæren – men Ukraina som anti-Russland vil ikke lenger finnes. Russland gjenreiser sin historiske helhet og samler den russiske verden og det russiske folk – bestående av russere, hviterussere og ukrainere. [I teksten brukes ordene storerussere (historisk russisk term for russere), hviterussere og smårussere (historisk russisk term for ukrainere), red anm.] Hvis vi hadde avstått fra dette, og hadde tillatt at den midlertidige splittelsen hadde festet seg for fremtiden, da hadde vi ikke bare sviktet forfedrenes minne – vi ville også blitt forbannet av våre etterkommere for at vi tillot oppdeling av den russiske jord.

Vladimir Putin tok på seg – uten noen som helst overdrivelse – et historisk ansvar, ved å beslutte ikke å overlate løsningen på Ukraina-spørsmålet til kommende generasjoner. For nødvendigheten av å løse dette spørsmålet ville alltid forblitt det mest avgjørende problemet for Russland – av to hovedgrunner. Og spørsmålet om nasjonal sikkerhet – altså opprettelsen av Ukraina som anti-Russland og en forpost for Vestens press mot oss – er den minst viktige av de to.

I første rekke står nemlig spørsmålet om et delt folk, om nasjonal fornedrelse – der det russiske hus først mistet en del av sin grunnmur (Kyiv-delen), og deretter ble tvunget til å forsone seg med eksistensen av to stater ikke for ett folk, men plutselig for to folk. Altså: Enten måtte vi avvise vår historie, og akseptere den spinnville versjonen om at «det er Ukraina som er det egentlige Rus» [Rus er et betegnelse på det østslaviske området under Kievriket, ca. 879–1241, red. anm.] – eller også måtte vi kraftløst skjære tenner, mens vi hele tiden husket på den tiden da «vi tapte Ukraina». Å få Ukraina tilbake, altså å snu Ukraina tilbake til Russland, ville blitt vanskeligere og vanskeligere tiår for tiår – og omkodingen og derussifiseringen av den russiske befolkningen, der smårusserne-ukrainerne settes opp mot russere, ville aksellerert. Og dersom Vesten hadde sikret en full geopolitisk og militær kontroll, ville Ukrainas vending tilbake til Russland bli umulig – da måtte man slåss med den atlantiske blokken om landet.

Nå har vi ikke dette problemet – Ukraina har vendt tilbake til Russland. Det betyr ikke, at statsdannelsen blir eliminert – men den vil bli omdannet, stiftet på nytt og stilt tilbake til sin naturlige tilstand som en del av den russiske verden. Innenfor hvilke grenser og i hvilken form unionen med Russland (gjennom Den kollektive sikkerhetspakten, gjennom Den eurasiske økonomiske union eller gjennom Unionsstaten Russland og Hviterussland)? – det spørsmålet vil løses etter at vi har satt punktum for historien om Ukraina som anti-Russland. Uansett avsluttes perioden der det russiske folk er delt.

Og nettopp her starter den andre dimensjonen ved den demrende nye epoken: Det handler om forholdet mellom Russland og Vesten. Og ikke bare Russland, men den russiske verdenen, det vil si de tre statene Russland, Hviterussland og Ukraina, som på det geopolitiske planet opptrer som én. Dette forholdet har gått inn i en ny etappe – og Vesten ser nå at Russland vender tilbake til sine historiske grenser i Europa. Og de plages høylytt av dette, selv om de i dypet av sin sjel bør erkjenne at det ikke kunne være annerledes.

For har det virkelig vært noen i de gamle europeiske hovedstedene, i Paris eller i Berlin, som for alvor har trodd at Moskva ville si fra seg Kiev? Som har trodd på at russere for alltid ville forbli et delt folk? Og det på samme tid som Europa forener seg, når tyske og franske eliter forsøker å overta kontrollen over den europeiske integrasjonen fra anglosakserne? Alt sammen mens de glemmer at Europas forening ble mulig bare takket være den tyske gjenforeningen, som i sin tur kunne skje på grunn av god (om kanskje ikke så klok) russisk vilje. Å reise hånden mot Russland etter dette er mer enn bare utakknemlighet – det er geopolitisk idioti. Det fantes ikke krefter i Vesten som helhet, og enda mindre i Europa isolert sett, til å beholde Ukraina i sin interessesfære, og enda mindre å ta landet over på sin side. For ikke å forstå dette måtte man nesten være en geopolitisk idiot.

Mer nøyaktig, kanskje: Det fantes bare en variant der det kunne være slik: å satse på Russlands videre fall, altså Den russiske føderasjonen. Men at det ikke var noe å satse på burde vært klart allerede for 20 år siden. Og allerede for 15 år siden, etter Putins tale i München, ville selv den døve kunne høre: Russland er tilbake.

Nå prøver Vesten å straffe Russland for at landet vendte Ukraina tilbake, for at vi ikke tillot Vestens planer om å forspise seg på Ukrainas bekostning, for at vi ikke tillot Vesten å utvide seg mot øst. I sine forsøk på å straffe oss tror Vesten at forholdet til Vesten for oss er livsviktig. Men allerede lenge har det ikke vært slik. Verden har endret seg, og det forstår de utmerket godt, ikke bare europeerne, men også anglosakserne som styrer Vesten. Intet vestlig press på Russland fører noe sted hen. Tapene fra en overoppheting av konfrontasjonen vil føles på begge sider, men Russland er klar til å tåle dem både moralsk og geopolitisk. Men for Vesten selv vil det å skru opp temperaturen på motsetningene komme med enorme kostnader – og de største av dem vil slett ikke være økonomiske.

Europa, som en del av Vesten, ønsket autonomi – det tyske prosjektet for europeisk integrering har ingen strategisk mening hvis man samtidig skal bevare anglosaksisk ideologisk, militær og geopolitisk kontroll over den gamle verden. Kanskje vil det ikke lykkes, for anglosakserne trenger et lydig Europa. Men det er nødvendig for Europa å få autonomi også av en annen grunn, nemlig hvis USA går over til selvpålagt isolsjon (som følge av økende interne spenninger og motsetninger) eller begynner å konsentrere seg om Stillehavs-regionen, hvor det geopolitiske tyngdepunktet er i ferd med å flyttes.

Men konfrontasjonen med Russland, som anglosakserne trekker Russland inn i, fratar europeerne enhver mulighet til selvstendighet – for ikke å snakke om at USA samtidig forsøker å påtvinge Europa en konflikt med Kina. Hvis atlantistene nå gleder seg over at «den russiske trusselen» forener den vestlige blokken, er det umulig at man i Berlin og Paris ikke forstår at i en slik situasjon, der man har tapt håpet om autonomi, vil det europeiske prosjektet rakne på mellomlang sikt. Og nettopp derfor er selvstendig tenkende europeere nå overhodet ikke interessert i å sette opp et nytt jernteppe på sine østlige grenser – siden de forstår at det vil gjerde inn Europa selv. Deres århundre (eller snarere halve årtusen) med globalt lederskap er uansett forbi – men kontinentet har fortsatt ulike mulige varianter av en fremtid.

Og nettopp byggingen av en ny verdensorden – det er den tredje dimensjonen ved begivenhetene i dag. Den fremskyndes, og dens konturer trer stadig tydeligere frem gjennom det raknende dekket av anglosaksisk globalisering. En multipolar verden er endelig blitt en realitet – og operasjonen i Ukraina vil ikke forene noen mot Russland – unntatt Vesten. For resten av verden ser og vet utmerket godt at dette er en konflikt mellom Russland og Vesten, at dette er svar på en geopolitisk ekspansjon fra atlantistenes side, og at Russland bare vender tilbake til sitt historiske geografiske område og sin plass i verden.

Kina og India, Latin-Amerika og Afrika, den islamske verden og Sørøst-Asia – ingen regner med at Vesten kan styre verdensordenen fremover eller bestemme spillereglene. Russland har nå kastet en hanske ikke bare til Vesten; vi har vist at epoken med vestlig globalt herredømme nå kan regnes for fullstendig og endelig avsluttet. Den nye verdenen bygges av alle sivilisasjoner og maktsentre – sammen med, selvsagt, Vesten (enhetlig eller ikke) – men ikke på Vestens vilkår eller regler.