Russisk invasjon av Ukraina er høyst sannsynlig

Det er dessverre få realistiske grunner til å tro at denne ukens samtaler mellom Kreml og Vesten er et reelt diplomati med tanke på holdbare kompromisser, eller løsning av underliggende motsetningsforhold. Det er derimot mange fakta knyttet til Putins track record som taler for at det neste vi kan vente oss er en full russisk invasjon av Ukraina.

1. Mediene har en stund referert til utviklingen i forholdet mellom Russland og Ukraina som en konflikt som tilspisser seg, nærmest som motstandere som må dele på ansvaret for at det har kommet så langt. Den aktuelle situasjonen er imidlertid skapt ved en ensidig oppmarsj av russiske styrker, over 100 000 kampklare soldater med tungt materiell i grenseområdet mot Ukraina. Totalt har Russland en stående hær på 900 000, kampfly og ca. 3000 stridsvogner. Andre kapasiteter skal jeg straks komme tilbake til.

2. Det ser også ut til at en del kommenterer dagens økte spenningsnivå ut fra en mental fortrengning av at de russiske krenkelsene av Ukrainas suverenitet som har funnet sted kontinuerlig siden 2014, alle har skjedd på ukrainsk jord, med et tap av menneskeliv i størrelsesorden 20 000, både militære og sivile. Både okkupasjonen av Krim og krigføringen i landets østlige regioner er fordømt internasjonalt som brudd på folkeretten. Det er verdt å merke seg at etter hvert som tiden har gått, har flere, også i Norge, sett ut til å akseptere innlemmelsen av Krim i Russland som et beklagelig faktum, men at det «nå gjelder å komme videre». Samtidig har Russlands brudd på Minsk-avtalen, som skulle innkapsle og begrense krigen her, bare utløst skuldertrekk.

I internasjonale møtefora (pre korona) hvor også russiske representanter har deltatt, vet jeg det ikke har gått upåaktet hen. Når verden ser ut til å fordøye gamle overgrep, og kanskje håpe på at det ikke kommer mer, vil det være spørsmål om tid for å servere neste porsjon. Det er en naturlig tanke for den som har en strategi og vilje til å fastholde den over lengre tid. Den neste fasen er satt i spill av Russland for definitivt å sette en stopper for at Ukraina noen gang skal kunne bli opptatt i NATO. Det kan skje på teoretisk to måter uten bruk av makt: Enten ved at det kommer et regimeskifte i Kiev som forplikter landet overfor Russland til å avstå, eller ved at NATO erklærer at medlemskap er utelukket. Blant annet med dette som et av mange krav, har Putin tatt initiativet til et møte med Russland-NATO-rådet som møtes onsdag denne uken, et forum Russland har boikottet siden 2019.

I forkant av møtet treffes amerikanske og russiske utsendinger i Genève. Senere fortsetter møtevirksomheten i forskjellige fora, her nøyer jeg med å nevne OSSE. Formatene kan sies å legge til rette for forhandlinger over hodet både på Ukraina og EU. De vil være avhengige av aktiv involvering fra Vesten. De EU-land som er med i NATO, vil være involvert som alliansepartnere, men ikke som enkeltland. Ukraina vil formelt stå utenfor begge partsstrukturer.

3. Det er verdt å merke seg at Russland for anledningen, etter forutgående samtaler med USA, finner det for anledningen gjenopplivede Russland-NATO-rådet som et tjenlig møteforum. Det er her Russlands krav, som i sin form er rettet til alliansen, skal fremføres. Som å gi garantier mot georgisk og ukrainsk tilslutning, men også mot andre tenkelige utvidelser som gjelder land utenfor det tidligere Sovjetunionen, som f.eks. Finland og Sverige. I tillegg forlanger Russland noe som reelt vil være veto overfor øvelser og stasjonering av styrker mellom NATO-alliansens østlige land, og i tillegg at USA skal binde seg til å avstå fra bruk av mellomdistanseraketter. Det siste er påfallende ettersom Russland brøt INF-avtalen ved å introdusere mellomdistansevåpen som avtalen forbød, og dermed selv tok livet av avtalen.

Det vil passe den russiske ensrettede nyhetsmaskinen godt at avslagene på krav som Putin vet vil bli avslått, også vil komme fra NATO. For det første fordi NATO ikke kan forhandle vekk egne medlemslands selvstendige rett til å bestemme over egen allianse- og forsvarspolitikk, og selvsagt slett ikke på vegne av land som ikke er medlemmer.

4. Russlands handlemåte er lettere å forstå hvis man har klart for seg at det ikke motiveres av en frykt hverken for NATO i dag, eller hvor mange medlemmer det senere kan bli i NATO. Derimot er det innledningen til sluttspillet om Ukraina som innledes ved de kulissene som nå reises som bakgrunn for utpressing av vestlige aktører, som i tillegg senere kan få spille rollen som ufleksible motparter når et nytt angrep rettes mot Ukraina. Sett fra Kreml er Georgia, Belarus (Hviterussland), Kasakhstan og Ukraina stater som Putin definitivt vil bringe under full kontroll, om nødvendig ved bruk av militære midler.

Putins overordnede mål har vært rimelig klart for omverdenen siden München-talen i 2007. Mest mulig av Russlands dominans som gikk tapt ved oppløsningen av Sovjetunionen skal reetableres. Landene nevnt ovenfor danner kjernen i denne tilbakevendingen til russisk hegemoni over sin del av Europa, og de tre baltiske statene kan være neste på listen hvis Russlands fremferd mot Ukraina oppfattes som vellykket. Kravene som nå stilles som de facto vil gjøre i første rekke Estland, Latvia, Litauen, Polen og Ungarn osv. til B-medlemmer av NATO kan ikke ses isolert fra dette.

Også en bilateral forståelse med USA om noe som skulle minne om en tilbakevending til Jaltaavtalens anerkjennelse av særlige styringsrett over nabostater, vil uansett hva man ellers måtte tro om amerikansk innenrikspolitikk p.t., ikke være akseptabel. Ikke minst fordi ordningen ga Sovjetunionen anledning til uten risiko å rykke inn i et suverent naboland hvis man var urolig for utvikling i retning av demokrati eller andre politiske avvik.

Putin har naturligvis ikke basert sine videre trekk på at dette eller andre av de fremsatte krav vil bli imøtekommet. Det slår en heller at de er blitt fremsatt for med det siktemål å få dem avvist, og at det er dette utfall det planlegges for. Da kan avvisningen tjene som påskudd for den krisen man selv har fremprovosert og skape tvil hos noen. Antagelig vil noen av de samme som hittil har hevdet at det er NATOs eksistens som forsvarsallianse som årsak til at Russland under Putin har angrepet to av sine naboland militært, som vil være de første til å «forstå de russiske posisjoner», nesten uansett hva de måtte innebære.

5. Det har vært en yndet sport i visse venstreorienterte kretser i Vesten og Norge, å frita de mest fredstruende regimer fra et eget ansvar for de lidelser og den undertrykkelse de påfører egne borgere eller de nabostater som vil søke reell selvbestemmelse.

Selv om Russland aldri hittil har hatt grunn til å føle seg truet av NATO, kan likevel den aktiviteten som er utvist forstås som en stresstest for hvilke reaksjoner man kan vente ved et militært angrep på Ukraina. Svaret må være oppløftende sett fra Kreml. NATO har presisert at Ukraina ikke omfattes av artikkel V, og det gjentas at det kollektive forsvaret kun gjelder mellom medlemmene. USA og NATO har varslet «alvorlige» konsekvenser, men det er snakk om tiltak som ikke skaper militær bekymring hos russerne. Den er i praksis redusert til hva Ukraina selv vil kunne mobilisere mot en kolossal overmakt. Sanksjoner er man blitt gradvis vant til, selv om innefrysing av bankkonti eller blokkering av betalingssystemer kan være brysomt nok. Økonomiske sanksjoner har også en tendens til å skade begge parter, og etter en tid vil Russland, som også har hatt tid til å planlegge, ha tilgang på alternative overføringsordninger.

6. Putins diplomati over flere år kan ut fra hva vi ser nærme seg, tolkes inn i et mønster som skapt for å forebygge globale uønskede tilbakeslag. Tilnærmingen til Kina har vært planmessig. At Russland ikke har noen problemer med Kinas behandling av etniske minoriteter, opposisjonelle eller Hongkongs demokratibevegelse, er som forventet. Derimot er det relativt nytt at Russland nå støtter Kina i uavklarte hav- og øykonflikter med naboland, og fremfor alt at Taiwan skal underlegges Kina. En situasjon i Europa som vil kreve det meste av amerikansk oppmerksomhet kan være et mulighetsvindu for Kina. Eller omvendt – en iverksatt kinesisk aksjon vil trekke amerikansk oppmerksomhet vekk fra Europa.

7. En aggressor har alltid fordelen av å velge tidspunkt for engasjementet. Fra iverksettelse av de første stresstestene, over hele konfliktspekteret til full militær intervensjon. Ikke minst når man kan se bort fra ekstern innblanding fra verdenssamfunnet, atlantiske eller europeiske motparter overfor maktbruken mot Ukraina. Den militære usikkerheten vil for en invasjonsstyrke være begrenset av hvilken motstand ukrainerne vil yte når det kommer til stykket. Og ambisjonene kan skaleres underveis til kun å gjelde full innlemmelse av opprørsområdene, Donetsk m.v. og utvidet fastlandstilknytning til Krim og sterkere fotfeste mot Svartehavskysten.

Gjennom sin vetorett i FNs sikkerhetsråd er Russland galvanisert mot initiativ derfra. Putin-regimet har ikke så mye å miste når det gjelder internasjonal anseelse som en troverdig partner. Sett fra Kreml er slike tap av internasjonal prestisje ikke skremmende, både fordi man regner med å etablere et fait accompli som etter litt tilvenning vil etablere en ny status quo. Kanskje som et nytt platå for videre ekspansjon, som nevnt. I et slike regnestykker er ulempene tidsbegrenset og gevinstene varige. Det kan også tenkes gunstige sideeffekter for Kreml i form av nedkjøling på de som måtte arbeide for samfunnsendringer i Belarus og Kasakhstan.

8. Hvorfor velger Putin å skape en krise som kulminerer nå i januar 2022? I mangel av økonomisk fremgang og sviktende oppslutning på hjemmebane som ikke i det uendelige vil la seg sminke gjennom ensrettede medier og systematisk propaganda der Vesten er årsak til alle Russlands problemer, vil en ny utenrikspolitisk «suksess» kunne øke oppslutningen.

Samtidig kan det være nå eller aldri at Putin vil høste de langsiktige investeringene som er gjort både militært, i hybrid krigføring, herunder cyberangrep og falske nyheter for å splitte vestlig opinion, splitte NATO-alliansen, og påvirke valg. Det er en forholdsvis ny amerikansk administrasjon som utad skal representere en polarisert Kongress. Afghanistans kollaps og den kaotiske evakueringen av Kabul har reist tvil om USAs evne til å respondere raskt og tilstrekkelig på slike hendelser. Det er en ny og uprøvet tysk regjering. Frankrike er på vei inn i en valgkamp med en nåværende president som har hatt forskjelligartede posisjoner til NATO, og hvor en av konkurrentene om presidentembetet – Marine Le Pen – har uttalt seg prorussisk og ved tidligere valg vært sponset av Putins banksystem. Det er videre usikkerhet om Storbritannias statsminister vil overleve 2022 politisk, men uansett er samtidig EUs vesentligste militære styrke sterkt redusert som en av mange Brexitvirkninger. Samholdet i mange av de europeiske demokratiene tæres av folks utålmodighet med egne myndigheter enten det gjelder inngrep som følge av koronatiltak eller høye strømpriser.

I dette bildet virker det nesten uforståelig at Tyskland i disse dager fullfører de siste nedstengningsprosedyrer av de tre gjenværende av i alt 17 kjernekraftverk. Kjernekraftverk som gir nesten CO2-fri elektrisitet, byttes ut med et alternativ som så vil gjøre den tyske energiforsyningen mer avhengig av gass fra Russland. Stopp av Nordstrøm 2 har vært nevnt som et av flere tiltak som kan brukes mot Russland ved en invasjon av Ukraina. Faktum er at Nordstrøm 2 hele tiden har vært et mulig våpen rettet mot Ukrainas økonomi, ved at landet skulle fratas transittavgiftene for russisk gass til Europa. Kapasiteten på 55 mrd. kubikkmeter gass årlig i Nordstrøm 1, har aldri vært utnyttet fullt ut. Nordstrøm 2 øker ikke forsyningssikkerheten (som om man kunne betrakte en rørledning under Putins kontroll som et ledd i sikker forsyning) men øker tvert imot usikkerheten både for Ukraina og konsumentene. Europa bør lære av denne situasjonen og legge en plan for å frigjøre seg mest mulig fra avhengigheten av russisk gass.

9. Den akutte uroen i Kasakhstan er fremhevet som en hendelse som kan tenkes å distrahere de russiske intervensjonsplanene. Det er ønsketenkning. En første flybåren spesialstyrke på 2800, som etter det opplyste skal økes til 3600 mann, er satt inn fra russisk side. Det er et tegn på at Putin står bak president Tokajev. En komponent i urolighetene kan være en intern maktkamp mellom den nåværende og den avgåtte president Nursultan Nazarbajev som ble tvunget til å gi opp sitt lederverv i landets sikkerhetskomité. Det er likevel ikke mye som tyder på at opposisjonen klarer å organisere noe annet enn protester. Særlig ikke når landets president har beordret skarp ammunisjon mot demonstranter, og har 80 000 under våpen til å utføre ordrene. Tvert imot vil et militært fremstøt mot Ukraina som fører til russisk konsolidering virke demoraliserende på opposisjonelle kretser både i Kasakhstan og Belarus. I Putins medier fremstilles uroen i Kasakhstan som resultat av vestlig undergravingsaktivitet og kan tjene som forberedelse av opinionen på det som kan komme til å utvikle seg i Ukraina.

10. Forholdet mellom Tyrkia og Russland. Tilnærmingen mellom Erdogan og Putin har lenge vakt bekymring, og usikkerheten om Tyrkias fortsatt tilknytning til NATO nådde et høydepunkt da tyrkerne bestilte et russisk luftvernsystem, S 400. Den amerikanske Kongressen vedtok deretter en særlov som hindret eksport av 100 F35-kampfly til Tyrkia. Etter dette har imidlertid Tyrkias forhold til Russland surnet betraktelig. En årsak er at russiske fly bomber friskt i Idlib-provinsen i Syria og øker flyktningepresset mot Tyrkia. Det russiske S 400-systemet er ikke satt i drift. For denne gjennomgang av Ukraina er det verdt å merke seg at Tyrkia har vært en sterk støttespiller for Ukraina, og oppfordret NATO til å oppta landet som medlem raskest mulig. Bakgrunnen for dette er at den tyrkiske regjeringen er overbevist om at Russlands virkelige plan er å intervenere i Ukraina, for så å sette seg på en større kyststripe og bringe resten av landet under full kontroll. Fra tyrkisk synspunkt vil dette, sammen med anneksjonen av Krim. I løpet av få år ha gjort Svartehavet til et noe nær russisk innlandshav.

For dem som tror at man kan ved hjelp av dyktig diplomati kan nå frem til en avtale som Putin vil føle seg forpliktet til å oppfylle, må det nevnes at Putins modus operandi er vel kjent og godt dokumentert etter (i disse dager) 22 år ved makten. Man kan også regne inn hans rulleblad underveis til makten, fra en mellomlederstilling i Sovjetunionens undertrykkelsesmaskineri KGB til Kreml, trekker han etter seg en stripe av blodspor og alvorlige forbrytelser. Gjennom hele registeret av manipulasjoner, trusler og konsekvent maktbruk som innbefatter giftangrep og attentater mot folk som stod i veien for hans ambisjoner. Om nødvendig, også i Tyskland og Storbritannia. Underveis er han samtidig blitt en av verdens rikeste menn. Vi har ingen fortilfeller hvor diktatorer av denne kategori endrer atferd frivillig. Det eneste som gjør inntrykk er motmakt som gjør risikoen uakseptabel, men det er bare snakk om en utsettelse inntil sjansen byr seg på nytt. Dersom Ukraina faller, flyttes bare frontlinjen.