Overvurderer vi Russland?

Det utspiller seg intense kamper inne i Russland etter at ukrainske styrker tok seg inn i den russiske regionen Kursk tirsdag. Operasjonen er godt hjulpet av vestlige våpen Ukraina har bedt om lenge. Det er snakk om 300 ukrainske soldater, og en god mengde droner og moderne pansrede kjøretøy.

Soldatene skal ha skutt ned en rekke russiske luftfartøy, tatt kontroll over en titalls landsbyer og sendt russiske soldater i retrett. Særlig har flere angrepshelikoptre av typen KA-52 blitt skutt ned av ukrainerne. Russland på sin side hevdet at de hadde stanset angrepet. Ren løgn fra russerne, sannheten er at de ikke har kontroll på egne grenser.

Målet med operasjonen er uvisst. Det spekuleres i at Ukraina forsøker å tvinge Russland til å reallokere soldater fra den mer eller mindre fastlåste Østfronten. Russland vinner centimetere med store menneskelige tap som innsats, og er nok derfor uvillige til å gi fra seg det de har vunnet. Det vil gjøre den kostbare fremgangen langt mer kostbar, om ikke forgjeves, enkelte steder.

Ukraina kan lykkes med dette dersom de tar kontroll over kjernekraftanlegget i regionen. Da vil ikke russerne kunne ta i bruk luftherredømmet sitt, men er nødt til å bruke infanterister, sies det. Det kan muligens føre til endringer i styrkeforholdet andre steder på frontlinjen. Dette er likevel ganske utenkelig.

Et annet motiv kan være å gi hæren en vitamininnsprøytning, så vel som å vise Vesten at krigen ikke går fullt så dårlig som mediene ofte gir inntrykk av.

Et tredje motiv kan være å skade russisk gasseksport. I Kursk ligger det en gasstasjon i Sudzha, der russisk gass daglig sendes til en rekke europeiske land. Onsdag foregår det harde kamper akkurat rundt, og i denne byen.

Et fjerde motiv kan være at dette er del av noe større, en ukrainsk offensiv. Å begi seg ut på en tankerekke om det motivet vil uansett være en smule for spekulativt. Ukrainerne ser uansett ut til å jobbe seg dypt inn i Russland, noe som tilsvarer en større operasjon enn å bare krenke den russiske grensen, og samtidig gi Putin en på trynet. Angrepet har med andre ord en politisk dimensjon, som muligens gir mer mening enn det rent militær-strategiske.

Noen viktige lærdommer kan vi uansett trekke ut av det som nå foregår. Den ene er at Russland trolig bruker så mye ressurser på krigingen lenger sør i Ukraina, at de ikke har kontroll på sin egen grense. Den andre er at vi har vært inne i en syklus der vi overvurderer det russiske krigsmaskineriet.

Disse to henger tett sammen.

De fleste vet at Russlands store styrke er mengde og kvantitet. Det har det alltid vært. Josef Stalin sa at det ligger en kvalitet i kvantitet, og det hadde han helt rett i, særlig i et krigsperspektiv. I en utmattelseskrig som dette, er det en massiv fordel å ha tallene på sin side.

Vi vet at Russland pøser på med menneskekropper i Ukraina. Dødstallene er store, tusenvis av russere

går med for å vinne relativt små territorier hver eneste uke. Vi vet også at landet er inne i en krigsøkonomi, de økonomiske tannhjulene i Russland går nå rundt for å vinne krigen i Ukraina.

Det vi ikke vet er hvor bærekraftig dette egentlig er for Russland. Et samlet Vesten som oppskalerer egen produksjon vil være en strek i regningen for Russland. Putin har, som vi vet, satset alt på at Vesten ikke evner å stille opp når det går trått. Så langt leverer Vesten, så vidt, og en smule sent.

Før invasjonen var Russland overvurdert, de var ikke så dyktige i strid som vi trodde. Deretter ble de undervurdert, mange trodde de skulle falle sammen i Ukraina. Vi glemte rett og slett hvilken enorm kvantitet landet har. Spørsmålet er om de ikke har blitt overvurdert igjen det siste året, etter Ukraina ikke lykkes med den mye omtalte sommeroffensiven sin. Ukraina vinner stadig små seire, selv om Russland vinner kostbare centimetere der kamphandlingene er hardest. Dermed kan denne operasjonen være med på å vise den økende mengden av vestlige kritikere at de tar feil når de hevder at Ukraina er dømt til å tape.

Ukraina trenger støtte både når det går trått, og når de er på offensiven. Utsiktene på et gitt øyeblikk i krigen endrer ikke på hvor viktig den er for henholdsvis Ukraina som nasjon, eller for Europas sikkerhet på lang sikt.

Så lenge Ukraina får det de ber om, vil de være i stand til å hamle opp med det russiske krigsmaskineriet. Spørsmålet er hvor mange operasjoner, slik som den vi ser nå, det russiske forsvaret kan godta?