For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Arven etter Ginsburg
Den amerikanske høyesterettsdommeren, Ruth Bader Ginsburg, døde fredag. Hva vil bli stående igjen som arven etter dommer Ginsburg?
Publisert
Sist oppdatert
Av de ni høyesterettsdommerne i USA ble 87 år gamle Ruth Bader Ginsburg et populærkulturelt ikon. Ginsburg begynte på Harvard Law School i 1956, da kun ni av 552 studenter var kvinner. Til tross for at hun ble uteksaminert som den beste på sitt kull møtte hun, som mange kvinner på den tiden, stengte dører. Kanskje ikke så rart at hun viet karrieren til likestillingsspørsmål, og for denne innsatsen har hun med rette blitt anerkjent som arkitekten bak den amerikanske likestillingslovgivningen. Som andre kvinne i høyesterett ble hun særlig kjent for sine dissenser. I et land bygget på common law, der dommere er politisk utnevnte og sitter på livstid, har Ginsburgs liberale stemme vært av særskilt viktig betydning. Hittil har den ideologiske vekten vært 5-4 i de konservatives favør. Får president Trump nå nominert og godkjent nok en dommer, vil det få betydning for lov og rett i tiår fremover.
Jeg vil gjerne trekke frem tre ting som jeg mener vil bli stående som arven etter Ginsburg: Hennes bidrag til å skape like rettigheter for kvinner, hennes skarpe dissenser og veien hun ryddet for andre kvinner.
Som nyutdannet kvinnelig jurist ønsker jeg å reflektere over denne arven, og ikke minst hva dommer Ginsburg har betydd for meg personlig.
Lov og likestilling
I 1972 var Ginsburg med på å grunnlegge Women’s Rights Project ved American Civil Liberties Union (ACLU). To år senere hadde hun deltatt i mer enn 300 kjønnsdiskrimineringssaker. I årene 1973 til 1976 prosederte hun selv seks kjønnsdiskrimineringssaker for høyesterett – og vant flere av dem. Under 1970-tallets kvinnekamp argumenterte Ginsburg for at kjønn er et selvstendig diskrimineringskriterium, på lik linje med rase. Det briljante var nettopp at hun demonstrerte at denne diskrimineringen ikke bare var utslagsgivende og begrensende for kvinner, men også for menn. Et illustrerende eksempel er Weinberger v. Wiesenfeld (1975). Her viste hun hvordan velferdsytelser antok at det først og fremst var kvinner som var lønnstapere, og som derfor hadde behov for ytelse etter at ektefellen deres døde. I den konkrete saken hadde Stephen Wiesenfelds kone, Paula, dødd etter å ha født parets sønn, Jason. Stephen ønsket selv å oppdra barnet og søkte derfor om den aktuelle velferdsytelsen, men fikk avslag, nettopp fordi han var mann. Loven la til grunn at det kun var enker og ikke enkemenn som hadde behov for ekstra ytelser mens de oppdro mindreårige barn.
Lovens tempel bygges sten for sten, sies det. Som advokat bygget Ginsburg opp likestillingsloven sak for sak. Da president Bill Clinton nominerte henne til høyesterettsdommer i 1993, beskrev han henne med rette som «the Thurgood Marshall of gender equality law».
Forandring – et skritt av gangen
Ginsburg hadde en evne til å utforme skarpe dissenser, med både humor og vidd. Så kjent ble hennes dissenteringer, at hun til og med hadde et eget halssmykke som ble omtalt som hennes «dissenting collar». Det ble passende nok brukt etter at Trump ble valgt til president.
Språket er juristens viktigste verktøy og er det noe jeg vil anbefale, er det å lese nettopp Ginsburgs tekster. Det språklige talentet utviste hun allerede fra ung alder av, og det kommer spesielt til syne i hennes egne memoarer, My Own Words (Simon & Schuster, 2016). Gjennom utvalgte tekster fra skoledagene, til dissenser i noen av hennes mest kjente saker – som Ledbetter v. Goodyear Tire & Rubber Co. (2007) eller Shelby County v. Holder (2013) – viser Ginsburg sin unike evne til å argumentere for egen sak, med både klarhet og klokskap. Jussen er som kjent en ferdighet, mens klokskap er en dyd. Ginsburg hadde begge deler og hun forvaltet dem godt. Som hun selv uttalte om egne dissenser: «(...) that’s the dissenter’s hope: that they are writing not for today but for tomorrow.»
«Though she be but little, she is fierce»
Ginsburg satt et eksempel for andre kvinner og slik var hun også med på å rydde veien for oss som kommer etter. Det gjorde hun gjennom et glitrende juridisk intellekt, kombinert med presis og slagferdig retorikk. Slik var hun gjennom egen karriere med på å etablere en plass for kvinnelige jurister – meg selv inkludert. Som senator Dianne Feinstein uttalte: «She may have been small of stature but she was an absolute giant of jurisprudence.»
For enhver generasjon står på skuldrene til en annen. I vår egen rettshistorie er det bare å se til Lilly Bølviken (1914-2011), som i 1968 ble Norges første kvinnelige høyesterettsdommer. Med hennes tiltredelse i Høyesterett, måtte man endre på tiltalemåten for når Høyesterett åpnet for forhandlinger. Før begynte man med «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» I dag sier man «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.» For retten består også av kvinner og kvinneandelen blant jusstudenter fortsetter å øke. I fjor fikk hele 63,5 prosent kvinner tilbud om studieplass på master i rettsvitenskap.
Etter at Ginsburgs dødsfall ble kjent fredag, har jeg brukt helgen på å reflektere over arven etter henne. Hun vil bli stående som en briljant jurist, og ikke minst en flammende forkjemper for likestilling. Det er ikke tvil om at jeg, og mange andre kvinner med meg, står på skuldrene hennes. Som jurist avlegger man et kandidatløfte om at man «aldri bevisst vil avvike rett og rettferdighet». Det løftet skal jeg avlegge i morgen under min egen diplomseremoni. Det er et løfte jeg tar på alvor, og som jeg håper jeg klarer å vise meg verdig, både personlig og ikke minst i arbeidet som jurist. Slik håper jeg å videreføre arven etter Ginsburg.
