Den svenske meningskorridoren lever i beste velgående

I valgåret 2010 besøkte jeg den utenrikspolitiske foreningen i Linköping for å lytte til et foredrag av Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkesson. Foredraget hadde overskriften ”Har Sverigedemokratene noen utenrikspolitikk?”. Journalisten Niklas Orrenius var ordstyrer og lokalet var fylt til bristepunktet med studenter som var interessert i utenrikspolitikk, og etter alt å dømme ikke planla å gi stemmene sine til Sverigedemokratene ved det kommende valget.

Åkesson innledet opptredenen sin med å svare avvæpnende på overskriftens spørsmål med å si at nei, SD hadde ikke mye til utenrikspolitikk – ettersom det ikke var noe partiets velgere prioriterte. Deretter fulgte et langt resonnement om hvordan en utenrikspolitikk som springer ut fra partiets nasjonalistiske ideologi skulle kunne se ut.

Det kan virke merkelig at et parti som søker politisk makt ikke har tenkt mer på hvordan man vil at relasjonene til andre land skal være. Men sannheten er at denne introverte innstillingen slett ikke er unik for Sverigedemokratene. Tvert imot er en slik innstilling til omverdenen dominerende blant svensker. En av forklaringene på Sverigedemokratenes fremgang kan derfor nettopp være at de har prioritert spørsmål som engasjerer velgerne og ikke brydd seg om resten.