Den stille sensuren

I vår ble to av årets 17. mai-talere, Chr. Mikkel Dobloug og Danby Choi, forsøkt kansellert før de i det hele tatt hadde fått sagt noe. Dette skjedde ved å mistenkeliggjøre talerne, for selve talene kunne man ikke kritisere for de hadde ingen sett. De to hadde ikke gjort noe galt utover å svare ja på hyggelige henvendelser om å holde tale ved offisielle bekransninger av gravene til Bjørnson og Ibsen 17. mai. Likevel fikk begge temmelig grove beskyldninger mot seg i pressen, og hadde de ikke vært medievante kunne de raskt blitt presset til å trekke seg. Da ville sensuren ha vunnet. 

At urimelige beskyldninger mot de to lettere slipper gjennom medienes portvoktere enn hva 17. mai-talene deres trolig vil oppnå, kan man jo reflektere litt rundt. Det har jeg tenkt å gjøre her. Det var faktisk mer trøkk i sensuren tidligere, og da Jens Bjørneboe i 1966 måtte i retten for å hindre den pornografiske boken Uten en tråd fra å bli forbudt, satt den godeste Jensemann og bladde i pornoblader inne i rettslokalet. Bladene var kjøpt lovlig på Narvesen, journalistene fikk noe å skrive om og boken ble forbudt, noe som trolig var Bjørneboes plan hele tiden. Sensur ga oppmerksomhet.

Noen år senere ble filmen Life of Brian sensurert fordi den var blasfemisk, men da et svensk magasin omtalte den som «Filmen som var så morsom at den ble forbudt i Norge» ble filmen likevel tillatt vist. Dermed fikk publikum se at den slett ikke var så ille som datidens mørkemenn skulle ha det til. Dette tydeliggjorde egentlig hvordan sensur virker. Når ytringer stoppes flyttes definisjonsmakten fra den som har ytret seg over på sensoren som får snakke om ytringen uten at almennheten kan sjekke om det som blir sagt stemmer. At det ligger en maktforskyvning i dette er åpenbart. Ikke bare ytringen blir stoppet men også debatten rundt den.

Den moderne sensur går mye lenger. Du risikerer å bli sensurert, blokkert eller hindret, men uten mulighet til å påvirke prosessen eller til å klage mot sensuren. Du får kanskje ikke engang vite at du er sensurert. Og det er liten debatt rundt den stille sensur for det er så lite å diskutere. Alternative røster kan stemples som konspiratoriske og stanses, og uansett hvor faglig fakta fremstilles kan de stoppes av «faktasjekkere» som hevder de har monopol på sannheten og hvis avgjørelser ikke kan ankes.

Aller verst er det når et dataprogram sensurerer. Et klassisk tilfelle av dette er sjakkommentatoren Agadmator som ble bortvist fra You-tube i 2021 etter å ha hevdet at «White is clearly better» noe kanal-boten oppfattet som rasistisk. Han fikk ikke noen sjanse til å oppklare, men ble pælmet rett ut. Og slik fungerer egentlig sensur på sitt mest effektive. Heldigvis ble mannen sluppet inn igjen etter kort tid og boten justert noe.

Jeg nevnte dette fenomenet for en person som jobber med ansettelser og ble forklart at dersom mange søker en jobb, kan man kjøre alle søknadene gjennom et program som luker ut alle som ikke inkluderer ordet «Master». Etter det har jeg vært nøye med å nevne min karriere som Quizmaster når jeg søker jobber. Botene kan fortsatt lures, i hvert fall en stund framover. Men før eller siden kan det bli akseptert at dataprogrammer sensurerer politiske ytringer og da blir det krevende å ordlegge seg dersom det du sier ikke er pinlig politisk korrekt.

Som politiker opplever man at det er mediene som driver sensuren og siden man egentlig ikke har noen mulighet til å snakke direkte til velgerne er sensuren svært effektiv. All kommunikasjon går via mediene og dersom de ikke ønsker å kommunisere budskapet ditt er du sjanseløs. Pressen trenger ikke engang begrunne sensuren men kan henvise til det generelle begrepet «redaksjonell frihet». De styrer hele informasjonssystemet i demokratiet og trenger ikke begrunne valgene sine overfor noen. 

Jeg opplevde en flik av dette da jeg 4. september i fjor ble forsøkt stemplet som klimafornekter på Dax18 i en debatt som handlet om noe helt annet, nemlig skolepolitikk. Heldigvis skjedde angrepet midt under debatten så jeg fikk inn et par setninger om at jeg aldri har bestridt klimaforskning og at jeg har vært sensor på muntlig eksamen i geografi. Likevel fikk det meg til å tenke. Det er mer effektivt for mine politiske motstandere å stemple meg som klimafornekter enn å faktisk debattere det jeg mener. Da får de definisjonsmakt over mine meninger og jeg nektes å komme til motmæle. Forsøker jeg meg på sosiale medier blir jeg raskt stemplet som «konspirasjonsteoretiker» av folk som ikke engang har lest det jeg skriver. Hvor mange debatter jeg har blitt holdt utenfor grunnet meninger jeg ikke har, får jeg aldri vite og nettopp det er så effektivt med den stille sensuren. Man taper debattene uten engang å ha deltatt.

Jeg opplevde noe av det samme da Klassekampen 27. mars i år lot arbeiderpartiets Usman Mushtag ta eierskap til sosialagentordningen som var en viktig skolesak for Frp i sist valgkamp. Mushtag ga også uttrykk for hva han oppfattet som Frps synspunkter. Det fikk han gjøre uforstyrret og jeg som er Oslo Frps politiske nestleder ble ikke spurt. Da jeg kontaktet journalisten og ba om tilsvar fikk jeg en nøytral tekstmelding til svar og et leserbrev vi skrev som blant annet redegjorde for politikken vår langt mer presist enn Ap-mannen fikk til, ble ikke publisert. Hvilket redaksjonelt valg redaktør Mari Skurdal gjorde som tillot AP å redegjøre for Frps politikk uten at Frp kunne svare lurer jeg fortsatt på. Avisen kan rett og slett publisere uten å begrunne, og bortforklare åpenbare feil som «redaksjonell frihet», en frihet som litt for ofte er ren vilkårlighet kamuflert som journalistfaglige vurderinger.

At undertegnedes ytringer til tider forsvinner i avisenes tankehull kan jeg egentlig leve med. Men at ytringsfriheten som sådan svekkes ved at uønskete synspunkter ignoreres i stedet for å bli debattert sliter jeg mere med. Det burde flere enn oss liberalister også gjøre.