For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Etter å ha lest Jone Frafjords artikkel om selskapsskatt fra 11. juni sitter en tilbake med inntrykket at flere akademikere og vel også politikere anser at norske selskaper gjør alt de kan for å unndra seg selskapsskatt. De er tydeligvis ikke klar over at hvis selskapene gjør dette, kan det fort slå tilbake på dem selv, og bli ganske dyrt. I et stort norsk konsern hadde jeg i flere år ansvaret for ligningsbehandlingen til mange av konsernets norske selskaper. Det første som møtte meg i jobben, var en regning fra skattekontoret på et tosifret millionbeløp. Beløpet representerte tilleggsskatt. Årsaken var at ligningskontoret på egen hånd hadde tatt opp en sak som kunne få skattemessige konsekvenser. Ligningskontoret anså at selskapet selv burde ha informert dem om saken i sine kommentarer til selvangivelsen. Forholdet resulterte i at selskapets ligning ble endret, og tilleggsskatt innkrevd.
Mitt primære mål i disse årene var å unngå slik tilleggsskatt, et ansvar som var mer eller mindre objektivt. Det var konsernet, selskapene og jeg som hadde ansvaret for å ta opp forhold som kunne ha betydning for ligningen av selskapene. Dette var ikke et passivt system som gjorde det lett for selskapene å unndra skatt. Tvert i mot.
Ligningsbehandlingen var ikke, og er ikke en passiv prosess. Eller som sjefen min sa: «Vi opplyser om det vi vet. Gjør vi ikke det, vil ligningsetaten miste tilliten til oss, og det blir umulig for oss å arbeide med skatt og ligning. Det er nok av skattemessige gråsoner som ikke er avklart.»
I dagens debatt synes det som om det er glemt at uenigheter mellom ligningsmyndighetene og selskapene er en del av den rettslige strukturen som preger et liberalt samfunn. Skattemessige forhold dukker opp og avklares som regel i kommunikasjon mellom selskap og skattemyndigheter. Hvis ikke kan uenighetene føre til rettssak og eventuell lovendring. Uten respekt for en slik prosess som tar hensyn til både selskaper og ligningsmyndigheter, kan ligningsbehandlingen fort bli loset inn i en autoritær tankegang hvor myndighetenes syn fremstår som det eneste korrekte.
Denne situasjonen er så absolutt også aktuell i dag. Markedene endrer seg, og det gjør også næringsstrukturene og ligningsbehandlingen. Dette vil sannsynligvis også prege ligningsbehandlingen av den nye havbruksskatten. Her har myndighetene lagt opp til et svært komplekst system, med mange uavklarte spørsmål. Kanskje noe av problemet med norsk skattedebatt er at mange av landets toneangivende økonomer hverken har erfaring fra næringslivet eller fra praktisk ligningsbehandling. Det kan føre til forhastede konklusjoner som kan bli dyre for Norge.