Den norske skolen svikter de evnerike barna

I sommer skrev VG om 8 år gamle Emilie, som lærer raskere og lettere enn andre barn på samme alder. Foreldrene vurderer å flytte til Spania for at Emilie skal få de utfordringene hun trenger for å være motivert på skolen. Slik tilpasning bør også være mulig å gjøre i Norge. 

Organisatorisk differensiering er et tiltak der elever deles i adskilte klasser eller grupper etter nivå, evner eller interesser. Læreren kan ta utgangspunkt i elevenes faglige nivå og dele dem i grupper deretter, enten innad i et fag eller i undervisningen om et bestemt tema. Formålet er at elevene får utfordringer tilpasset til sitt eget nivå.

Eksempelvis kan elever med svakere prestasjoner eller lærevansker jobbe lengre med et tema for å sikre at alle henger med, mens elevene med sterkere prestasjoner får nye utfordringer og derav også mulighet for større faglig progresjon. 

Utvalget for høyt presterende elever, Jøsendalutvalget, la fram sin utredning i 2016. Der var en av konklusjonene at skolene ikke utnytter handlingsrommet i opplæringsloven for pedagogisk og organisatorisk differensiering. 

Ifølge Leuven og Rønning har de norske lærerne en tendens til å legge opp undervisningen etter de svakeste elevene, og de sterkeste elevene får derfor ikke et gunstig læringsutbytte av undervisningen. Professor i pedagogisk psykologi, Ella Maria Cosmovici Idsøe, mener også at mange møter veggen når de begynner på videregående, fordi de ikke har lært seg å lære på grunnskolen.

Det er et anerkjent problem at flere elever med sterke prestasjoner kjeder seg på skolen. Ofte benyttes ekstra ressurser i skolen til å støtte opp under dem med større utfordringer, som står i fare for å miste karakter i et fag.

Universitetet i Sørøst-Norge har gjennomført en studie med ti Mensa-medlemmer. De forteller at de ikke lærte hvordan de skulle håndtere utfordringer i utdanningsløpet, og derfor gav opp fordi skolen var meningsløs og kjedelig. Renate Andersen, førsteamanuensis ved Oslo Met, har forsket på barn med stort læringspotensial i en årrekke. Hun slår fast at disse elevene ikke følges opp. Elever som synes det faglige er enkelt, får ikke utviklet potensialet sitt og lærer dermed ikke å prestere. 

Noen kjeder seg så mye at de ikke lengre ser et poeng i å gå på skolen, og utvikler skolevegring. Tilsynelatende går dette ofte utover elever med sterkere prestasjoner. Det kan virke som at man tidvis glemmer at også disse har krav på tilpasset opplæring med store nok utfordringer. 

Uten tilpasset opplæring svikter vi de evnerike elevene og hemmer deres utvikling. Det er på tide å utnytte handlingsrommet i opplæringsloven for å sikre at alle elever, også de sterkeste, får de utfordringene de trenger for å oppnå sitt fulle potensiale.

Konsekvensene av å ikke gjøre det er både at elevene mister motivasjon, og at samfunnet mister deres fremtidige bidrag til samfunnet. For lite utfordringer kan altså føre til enda større utfordringer.